Kommentar

Dag 12 (en dag forsinket pga tekniske problemer):
Av Hans RustadDet kjennes annerledes. Trykket har lettet. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor. Kan det ha vært noe med stemmene til BBCs reportere. De virket litt mer optimistiske. Som om det begynner å løsne, og de allierte får mer grep om tingene. Stephen Pearson, en av militærkommentarene på BBC, gjorde følgende observasjon: Også på mediefronten kjemper vestlige journalister/medier med et handikap på grunn av de selvpålagte krav om objektivitet. Vi skal stille spørsmål selv i en så alvorlig situasjon som krig. Det er medienes motstykke til hensynsfull krigføring og unngåelse av «collateral damage». (Nå er det riktignok stemmer, blant annet Edward Luttwak idag (ikke særlig overbevisende) som sier at gammeldags krigføring er mer human i den forstand at krigen blir kortere). En stor del av norske og europeiske journalister som har drevet selvkritikken ut i karikaturen og blitt negative i prinsipp, overfører entusiasmen på stemmer som Al-Jazeera. Prisbelønnede Sigrun Slapgard fra NRK-Dagsrevyen f.eks. Hun hadde et innslag om Al-Jazeera i «Verden idag» lørdag, der hun presterte å si at grunnen til at NRK ikke viste like harde scener fra krigen som den arabiske stasjonen, var estetiske hensyn! NRK er tertefin altså. Svak. Uten nerver. Slapgard nevnte selvfølgelig ikke at Al-Jazeera konsekvent kaller de drepte irakerne for «martyrer».

Al-Jazeera har bevisst valgt å piske opp stemningen. BBCs Frank Gardner har hver kveld en rundtur med klipp fra arabiske nyhetssendinger. Idag leste han fra lederartikler rett fra skjermen. (Han leser arabisk!) Da den første raketten gikk feil i Bagdad og 15 ble drept, sendte Gardner opptak fra Al-Jazeera. Der gikk man bort til de drepte, og løftet på teppene som var lagt over dem, for å zoome inn på skadene. Helt perverst. Det er dette Slapgard og tidligere NTB-kollega Nils Inge Kruhaug synes er så beundringsverdig. De tør å vise gørra! Mens CNN og andre vestlige dilter med egne soldater og skryter av dem. Ja, slik formulerer de det, mer eller mindre.
Jeg ser 90 prosent av tiden BBC World, mange timer om dagen. Dekningen er upåklagelig. Ikke minst den fysisk/mentale prestasjonen er utrolig. Likevel vil annenrangsjournalister i NRK og Dagbladet ha oss til å tro at vestlige journalister per definisjon løper maktas ærend, og vil belære om språk, og hvor farlig det er for integriteten å være med soldatene. Som Svein Røhne spydig sa det: Du verden så mye spennende hotelljournalistikk vi og Dagbladet har bedrevet sammen!
Når en tenker på at BBC-journalistene dekker en krig der britiske soldaters liv står på spill, er balansen bra. Men for pådrivere av NRK/Dagblad-typen er ikke det godt nok: De vil ha en mer engasjert journalistikk, mer selvpisking.
-De får jo ikke en gang si hvor de er, utbrøt john arne markusson i dagbladet om VGs kim riseth og harald henden.

Dette er dagen da Seymour Hersh avslørte Donald Rummy Rumsfelds egenrådige styring av krigsplanleggingen, helt ned på det operative planet. I The New Yorker. Det verste var at han ikke var mann for å stå for det. I påhør av alle generalene benektet han ansvaret, selv om alle de tilstedeværende visste det motsatte. Svakt, Rummy.

Dette er vår kulturs jihad – det kritiske blikk. Derfor hilser jeg Oriana Fallacis rasende blikk velkommen. Hennes vrede er berettiget. Om hun alltid treffer, og kaliberer riktig, akter jeg å finne ut. Men jeg humrer når Sabana Rehman tar henne i forsvar. For Rehman har skjønt hva det dreier seg om: Hun kjenner raseriet, skriket, og skjønner at språk kan være noe annet enn et redskap for stive menn. Hos henne er det rom for galskapen – mania – og noen ganger er det den som må få slippe løs. Rehman er en stor inspirasjon for alle som arbeider for å bringe ord og virkelighet litt nærmere hverandre. Ikke rart hun provoserer de bleke intellektuelle. Ikke rart Aftenpostens kulturred. per anders madsen ikke liker oriana. Han hadde større sans for John Pilger.

Les også

-
-
-
-
-