Det blir ofte sagt at norske medier trenger flere «innvandrerstemmer», det vil gjerne si muslimske. Men de fleste muslimske talsmenn er enten forskjønnende, bortforklarende eller bruker sjablonger som gir karikaturer. En av dem er Iffit Z. Qureshi, som i Dagbladet idag skriver om hvilken sikkerhetstrussel norsk utenrikspolitikk utgjør.

Det er også viktig å ikke undervurdere forståelsen og ansvaret mange muslimer verden over føler overfor ummaen, noe den britiske selvmordsbomberen Sidique Khan referer til i sitt siste videoopptak: – [Den britiske] demokratisk valgte regjering påfører stadig angrep på mine folk og din støtte av dem gjør
deg [engelskmenn] direkte ansvarlig» (BBC 1.sept 2005). Det foreligger bevis for at drivkraften bak de fire selvmordsbombernes handlinger blant annet var filmer og bilder som viste Bush og Blairs sanne ansikt i kampen mot terror. Bilder av sivile som ble ofre i krigen, fikk fire vanlige britiske gutter til å vippe over – det var den vestlige verdens manglende intervensjon og disse guttenes maktløshet og skyldfølelse overfor lidelsene til ummaen som tvang dem til kjempe for «sine egne».

Sanne ansikt?

Gir artikkelen et sant bilde av Qureshi, er det urovekkende. På den ene siden kan den leses som en formaning om at regjeringen må tenke på at den har et mindretall i landet som kan være sterkt uenig i utenrikspolitiske avgjørelser. Quereshi er ikke den første som sier dette. Men mener hun at regjeringen skal forandre kurs av hensyn til muslimenes følelser? F.eks. ved ikke å bidra til å velte Taliban? Eller tenker hun på pedagogiske tiltak?

En annen lesning av artikkelen er at Qureshi inngår i en allianse med de kjekke guttene som vil forsvare ummaen. Da er hennes ord en advarsel, for ikke å si en trussel: Slik går det hvis dere ikke gjør som vi sier. Hun beveger seg farlig nær en slik fortolkning, og noen vil si hun krysser grensen.

Det er noe volds-forenklende i selve beskrivelsen. Få vil kjenne seg igjen:

FOR Å FORSTÅ lojaliteten og sinnet mange norske muslimer føler i forhold til undertrykkelsen av ummaen, må deres reaksjon ses i forhold til amerikaneres og europeeres reaksjon etter 11.september. Hvite europeere angrep mørkhudede minoriteter i sinne og solidaritet med amerikanerne. Moskeer og hjem ble vandalisert, og innvandreforetninger ble brent ned. Nordmenns følelser under karikaturstriden er også et eksempel på hvordan et folk reagerer når de føler seg truet. Da norske ambassader og flagg ble brent ned av sinte muslimer i februar reagerte nordmenn med hat og sinne. De følte seg direkte angrepet. Mange følte maktløshet og frykt for at denne striden skulle føre til selvmordsaksjoner i Norge og som en reaksjon gikk flere nordmenn til angrep mot norske muslimer og web-sider flommet over av rasistiske og antiislamsk propaganda. Frp pisket opp fremmedhat og fremmedfrykt i denne perioden og fikk sin beste meningsmåling noensinne.

Terrormålet Norge