Kommentar

Det sterkeste våpen man kan slå europeere i hodet med er fremmedfrykt og rasisme. Vi krymper oss unektelig. Men det er som med hunder og barn, blir man slått for mange ganger virker det til slutt ikke.

Iffit Qureshi har en kronikk i Aftenposten idag der hun går løs med storslegge på norsk debatt, og sier den er gjennomsyret av fremmedfrykt. Hun bruker meget kraftige karakteristikker. Om muslimers deltakelse i Muhammed-debatter:

Det er ikke en offentlig debatt vi blir vitne til, men en offentlig pisking av inviterte muslimer – og hele den religiøse gruppen han/hun angivelig skal representere.

Man må lure på: Når ville det vært nok? Hva skulle til for at folk som Qureshi var fornøyd?

I en situasjon der norske medier anstrenger seg for å slippe til muslimer, slår Qureshi tilbake og slenger ut de groveste anklager.

Det tyder på en dårlig fornemmelse. Akkurat de anklagene kunne man kommet med for ti år siden. Men i dag virker de motsatt: De skyver folk vekk.

Dette er et vennligsinnet råd til taleføre muslimer i Norge: Spar på kruttet, tenk over hvordan ord oppfattes, og vær forsiktig med å presse frem helt nye definisjoner og tilnærminger. Hvis begrepene man bruker stiller verden på hodet, er det ikke sikkert at folk flest vil feste lit til beskrivelsen.

Qureshi blir sin egen verste fiende. Hun bekrefter en voksende fornemmelse av at en del muslimer befinner seg på en annen planet. Noen må si fra at dette bare vil øke avstanden til majoriteten i samfunnet.

Vold og trusler kan aldri forsvares. Men muslimenes reaksjoner må ses i sammenheng med den vestlige verdens utenrikspolitikk. For mange var karikaturtegningene et direkte angrep på den religion som har gitt deres liv mening. Det er islam som har gitt dem mot til å overleve konsekvensene av vestlige stormakters skjulte agendaer og sviket fra undertrykkende regimer.
Derfor er det viktig at disse menneskene blir gitt et ansikt gjennom mediene.

Dette er selsom tale. Jeg får følelsen av at det Qureshi savner er omtrent samme journalistikk som jeg husker sto i misjonsbladene mine besteforeldre holdt. Det var et blad som het Utsyn. Her var bilder av misjonærer, og min bestemor pleide å kommentere hvis en av dem smilte for mye på bilder. Det passet seg ikke.

Det er denne trangsynte, livsfiendtlige, aggressive holdningen jeg fornemmer når de fleste norske muslimer uttaler seg, og jeg tror vi er kommet til punkt hvor flertallet vil trekke på skuldrene over å bli verbalt pisket. De går ikke lenger i flagellant-toget.

Det er et viktig punkt. Jeg lurer på hvor mange muslimer som registrerer det?

I Danmark går Socialdemokratiet sju plasser tilbake og Dansk Folkeparti sju plasser frem på siste meningsmåling. En av døtrene til Jyllands-Post-tegnerne ble oppsøkt på skolen av en gruppe muslimske ungdommer. Hun var ikke på skolen.

Hvis trusler erstatter verbal pisking, vil det skremme mange, men samtidig er det altfor avslørende. Muslimene vil på den måten aldri vinne legitimitet, men forspille den.

Forhenværende redaktør i Bergens Tidende Kjartan Rødland har et glimrende innlegg i samme avis om hvordan ytringsfriheten banet veien for religionsfriheten. Haugianere, katolikker, jesuitter: Det var opplysningstiden og borgerlige rettigheter som ga dem rett til å eksistere og virke. Det er rettigheter vi tar for gitt. Men der hvor islam regjererer er det blasfemi-forbudet som gjelder i n’te potens. Det gjelder bahaier i Iran, shiaer i Saudi-Arabia. Status er sørgelig, men kan ikke underslås.

Norske mediers fremmedfrykt

Tro og ytring er to sider av samme sak