Filmsnuttene som ble vist igår kveld etterlot ingen tvil: Muammar Gaddafi ble mishandlet til døde, drept som en hund, slik Benito Mussolini ble.

Mussolini ble hengt opp ned ved en bensinstasjon sammen med sin elskerinne. Det kunne ikke de libyske opprørerne av hensyn til NATO. Men utbredelsen av mobiltelefoner etterlater ingen tvil om at en gammel mann var i dødsangst og ble brutalt mishandlet til døde av mobben.

Det er ikke tillitsvekkende når den militære talsmannen sier at det viktigste ikke er hvordan han døde, men at han er død. Det er en glatte-over holdning som de fleste politikere og journalister synes villig til å akseptere og spille med på.

Men det er ikke greit å lemleste og mishandle fanger til døde, selv om det er en diktator.

Nettopp NATO burde føle et ansvar som har gitt opprørerne seieren.

Ekstra bekymringsfullt blir dette når man hører hvordan opprørsmilitsen – det er milits – ikke soldater – farer frem mot svarte. Siden Gaddafi hyret leiesoldater fra Tchad, skjærer man alle svarte over en kam. Beskrivelsen til den italienske journalisten Lorenzo Cremonesi gir grunn til frykt for at overgrep og forbrytelser ikke er enkeltepisoder.

Det er et dårlig tegn, men vestlige observatører liker ikke å fokusere på volden. NRKs nyhetsdirektør Gro Holm sto på Uriks igår og på spørsmål fra Annette Groth om hvorvidt Gaddafi falt i kamp eller ble mishandlet, svarte hun at det kan jo tenkes at han satte seg til motverge. En av opprørerne hadde jo vist frem en forgylt pistol. Slik tviler man selv om bildene taler sitt tydelige språk. Som Overgangsrådet Mahmoud Jibril selv sa: Han var i live og relativt uskadd da han ble tatt til følge. Opplysningene om at han ble fanget i kryssild høres konstruerte ut.

Når man ikke tør å stemple lynsjing som overgrep når man ser de mest forferdelige bilder av en gammel mann som dras blodig ned fra et lasteplan, hva annet er man da villig til å lukke øynene for?

Volden har igjen meldt sin ankomst i den arabiske våren. Det er en gammel bekjent i Midtøstens politiske liv. Den var der som sekterisme og borgerkrig i Irak, den har blodtappet Libanon i årtier, slik skuespiller sa på TV igår: – Vi lever alltid med følelsen av at noe kan skje. Den har for alvor vist sitt stygge ansikt i Egypt, i angrepene på kristne, fra salafister og militære. Den herjer i Jemen, for ikke å snakke om Syria.

Bildene av en blodig og forslått Gaddafi handler derfor om noe mer enn hevn over en diktator. Diktatoren var redusert til en hjelpeløs, forsvarsløs gammel mann. Det hjalp ikke. Det stagget ikke mobben. Han fant ingen nåde.

Det er et svært dårlig varsel for fremtiden, og vi bør se det for hva det er.