Man får stadig nye beviser på at verden er snudd på hodet. Det er blitt slik at diktatorene i Midtøsten forutser og advarer mot en utvikling som kommer oss nær, men som våre egne eliter innen akademia, politikk og media later til å være blind for.

Dagbladet viste torsdag et bilde av en antatt nordmann som på jihadistisk vis er klar til å halshugge en fange. Fangens hode ligger allerede på blokken.

Torsdag 16. april ble det kjent at Syrias president Bashar al-Assad i et intervju med svenske Expressen, advarte mot terror i Europa. Assad sa at de farligste IS-lederne i Midtøsten er fra Skandinavia, og med adresse til oss europeere la han til at dere er truet. Lars Gule kommenterte Assads uttalelser, men istedenfor å lytte til Assads budskap, konsentrerte Gule seg om mulige motiver Assad kunne ha for sine uttalelser. Slik fikk Gule langt på veg ufarliggjort og slukket Assads røde varsellamper.

Selv om Gule skulle ha rett i noe, så er det å diskutere om skandinaver er de aller farligste IS-krigerne eller ikke, fullstendig uvesentlig – og en total «waste of time». Det kan godt hende skandinaver bare er nest farligst eller tredje farligst. Det vesentlige er at mennesker som er født og oppvokst i Skandinavia kriger, lemlester og halshugger for Den islamske staten. Mennesker med rødt pass og fri aksess til landet vårt, tror på de islamske hellige skrifter til en grad som omformer dem til udyr fordi de underlegger seg et barbari hinsides vår forståelsesramme. Det er dette de norske eliter skulle ha lyttet til og foreslått løsninger på.

ANNONSE

I 2011 godkjente FN en militær intervensjon av Libya for å beskytte sivilbefolkningen under borgerkrigen i landet. Norge deltok som NATO-land, men militære eksperter mener den rødgrønne regjeringen gikk utover sitt FN-mandat i bombingen av landet, og at operasjonen etter hvert ble en krig for regimeendring i Libya. Dermed brøt den rødgrønne regjeringen med Norges tradisjon om å tolke FN-mandater strengt og bokstavelig. Onde tunger mener også å vite at Jens Stoltenbergs «innsats» i Libya ga han en stjerne i CV-en for toppjobben i NATO

Libyas diktator Muammar Gaddafi advarte mot konsekvensene av bombingen og forutså dagens flyktningekatastrofe som har økt på for hvert år etter Gaddafis fall. Han snakket selvfølgelig for sin egen syke mor, men forsto også at demokrati og humanisme aldri ville bli den arabiske vårens endestasjon. Andre konsekvenser av diktatorens fall i Libya er våpen i hender på terrorister, kriger utad og innad i ulike klaner og en stat i oppløsning – kort og godt et anarki.

Og bakom synger minaretene. Men denne sangen nekter vi å forstå og snakke sant om. Vi bortforklarer jihadistenes tro og nekter å ta realitetene innover oss. For det er en av våre aller største problemer dette at vi ikke evner å forstå den arabiske mentaliteten.

Et ufattelig antall mennesker, det anslås opp mot 20 millioner, er nå på flukt fra dysfunksjonelle og krigsherjede områder i Midtøsten og Afrika. Håpet er for mange blitt en holk ved Libyas kyst med kurs mot Europa. De kyniske menneskesmuglerne holder flyktningene fanget til de kan betale den siste etappen av reisen. Og kan de ikke betale, blir de sittende fanget i en verden «beyond imagination» som en av flyktningene sa da han blant annet fortalte om voldtekter på mødre med deres barn som vitner.

Vi hører om kvinner og barn som låses inne på bunnen av båtene, vi hører om kristne som er kastet over bord, eller kristne som aldri kommer seg om bord – de halshugges på stranden før båten går. Onsdag tok titusenvis av etiopiere til gatene for å vise sin avsky mot terroristene som på jihadistisk vis tok livet av deres landsmenn ved Libyas strender. (På blogger kan man også lese kommentarer fra vanlige etiopiere).

Scener fra hvordan prins Abd al-Ilah ble tatt av dage under det blodige kuppet i Irak i 1958, er beskrevet i Ramon Bennets bok Filisterne.

Regentens (Abd al-Ilah, min anm) kropp ble bundet fast til en lastebil som dro den gjennom gatene under tilrop av «Allah er stor». Menn bevæpnet med kniver og økser lemlestet kroppen, og unge menn løp sin veg og viftet med lemmene med glade rop. Da prosesjonen kom fram til Forsvarsdepartementet, var ikke kroppen noe mer enn en maltraktert skrott, men den ble heist opp på en balkong der en ung mann med kniv klatret opp og gjentatte ganger stakk liket i ryggen. Så begynte han å skjære av kjøttet, og arbeidet seg fra baken og oppover. Fra gata hentet man en lang, hvit kjepp som ble stukket inn i liket og skjøvet inn med makt. Det som var igjen av regentens kropp den kvelden, ble dynket med bensin og påtent, og restene ble kastet i Tigris.

Scenen er ikke spesielt brutal sammenlignet med annen råskap fra den arabiske verden beskrevet av mennesker som Ramon Bennet og John Laffin (The Arab Mind Considered) eller den kristne libanesiske araberen, Brigitte Gabriel. Men «oppskriften» fra 1958 er særlig kjent fordi den ble gjentatt i Libya med Muammar Gaddafi et halvt århundre senere. Den ble vist på fjernsyn og kommentert i troen på at demokrati kan fødes av en arabisk vår. Dødsfallet ble fremstilt nærmest som en gladnyhet og NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen snakket om en ny fremtid i Libya. Den ble kanskje nyere enn han ante?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629