Kultur er en kollektiv identitet som består av et overordnet livs- og verdenssyn, en generell moralkodeks, felles samfunnsideologiske prinsipper, folke- eller nasjonsrepresentative kunst-, håndverks-, mat- og arkitekturssjangre samt grunnleggende elementer som språk. Et livssyn er overordnet i den betydning at det er altomspennende innenfor den aktuelle kultur, kanskje omfatter den flere underordnede livssyn opererende innenfor rammeverket som det overordnede synet utgjør.

På norske premisser: kristendom, ateisme og utallige andre retninger underordnet livssynshumanismens opprinnelig kristne ideer om toleranse og pasifisme som vi har bygget vårt samfunn på. Se på det som en stor human-etisk og kristelig krets som slår ring om tusener av mindre sirkler av særretninger og trossamfunn. Dette er Norge og ethvert annet kulturelt harmonisk samfunn. Dette prinsippet er nemlig ikke begrenset til religiøsitet. Denne modellen er like aktuell som en beskrivelse av et lands kulturelle fraksjoner. Norsk grunnkultur, som utgjøres av tidligere nevnte faktorer er et overordnet kulturelt rammeverk for Norge som samfunn, nasjon, folk og tankegang.

Ifølge en lingvistisk presis tolkning av ordet multikultur, har Norge vært multikulturelt siden den første utlending satte sin fot i landet og ble boende. Riktignok som kulturell minoritet på én, men ikke i mindre grad – dersom man skal holde seg til denne rent språklige definisjonen – en alternativ kultur til den som innfødte nordmenn utgjorde. Jeg har gjort et skille mellom overordnede og underordnede religioner og kulturer, og dette utgjør etter min mening selve grunnskillet mellom integrerbare og uintegrerbare elementer. Integrasjon er prosessen som leder en kultur fra å være separat – en annen overordnet kulturell sirkel enn den som nasjonen opprinnelig er underlagt – til å bli en særretning underlagt den overordnede norske kulturelle sirkel. Det norske kulturrammeverk blir av naturlige årsaker desto mer vidt jo større kulturell bredde det rommer, men det beholder sine grunnideer og egenskaper. En fremmed kulturs trekk kan dermed av åpenbare årsaker ikke stride mot disse vertens grunnprinsipper i så høy grad at de to er uforenlige. Den overordnede kulturelle sirkel er nemlig ikke stor nok for slike spennvidder. Om den likevel skulle presses, ville den omsider revne og altomspennende kaos ville oppstått i dens sted.

I dag rives begrepet multikultur mellom to definisjoner, der den ene er et faktum og i høy grad mulig, mens den andre er det motsatte. Flerkultur innenfor den overordnede norske kulturelle sirkel, underordnede kulturelle retninger som retter seg etter ikke bare norsk juridisk lov, men også etter de kulturelle forutsetninger for integrering i den norske krets. Etter de overordnet norske prinsipper som pasifisme, både verbalt og i praksis. Som demokrati i form av valg, men også ved å overholde de demokratiske normer. Ideen om kulturnøytralitet er åpenbart blitt et ideal blant de norske multikulturalistene. Altså ideen om flere – gjerne mange – separate kulturer, som opererer uavhengig av hverandre, og som drar i forskjellige retninger. Kan noe slikt fungere? Er ikke risikoen ved dette høy? Og er det egentlig noe i veien for å ha et felles kulturgrunnlag?