Kritikere av norsk innvandringspolitikk har fått gjennomslag for en streng innvandringspoltikk, skriver den utrettelige antirasist, Kari Helene Partapuoli, i Dagbladet den 3. august.

Som leder av den statsfinansierte organisasjonen Antirasistisk Senter burde Partapuoli forstå at innvandringspolitikk består av flere elementer, asylpolitikk, arbeidsinnvandrings-, familegjenforenings- og flyktningepolitikk. De offisielle tallene fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet viser at Norge har en svært liberal politikk på disse områdene. I de sju årene fra 2004 til 2010 var det 35.500 personer som fikk beskyttelse i Norge. Tallene viser at Norge er på Europa-toppen i mottak av asylsøkere. Toppåret i denne perioden var fjoråret da nesten 6.900 personer fikk opphold gjennom beskyttelse.

I 2008 ble det gitt 101.000 arbeidstillatelser i Norge. I 2009 var det tilsvarende tallet 56.000 og i 2010 13.500. Nedgangen de siste årene skyldes at krav om arbeidstillatelse i 2009 falt bort for de fleste land som er omfattet av EØS-avtalen. I Norden har det siden 1950-tallet vært et felles arbeidsmarked, og tallene for 2008 omfatter dermed ikke arbeidstakere fra nordiske land som f.eks. Sverige og Danmark. Arbeidsinnvandringen til Norge er svært omfattende og gjelder flere hundre tusen personer.

I 2010 fikk nesten 10.000 personer innvilget tillatelse til familiegjenforening, Tallene for 2009 og 2008 var henholdsvis 18.100 og 20.800. Nedgangen skyldes at personer fra en del EU-land, med unntak av borgere fra Bulgaria og Romania, ikke lenger trenger slik tillatelse for å bli familiegjenforent.

Partapuoli sier at en mer åpen innvandringsdebatt vil gi hatet en større plass i debatten. Antirasistisk senter har med statsfinansiering i årevis spredd uetterretteligheter og beskyldt saklige kritikere av innvandringen til Norge for å være rasister, fremmedfiendtlige og personer med mangel på empati. Med slik hatefull og stigmatiserende begrepsbruk og sin fornekting av viktige kjennsgjeringer i innvandringspolitikken har Partapuoli og hennes meningsfeller plassert seg 180 grader i forhold til samfunnsforståelsen vi finner på den politisk ekstreme høyresiden og ender dermed opp som et speilbilde av denne forståelsen.

Partapuoli tror at Norge har en av de meste åpne samfunnsdebattene i verden. Denne troen er et resultatet av selvindoktrinering hos en person som har frikort til mediene og som tror at hennes egen medietilgang gjelder alle. De som f. eks. påpeker at asylindustrien i Norge representerer milliardbeløp i omløp og at asylsøkerne er en del av en verdensomspennende virksomhet styrt av kriminelle organisasjoner, blir ganske effektivt brakt til taushet av norske medier og organisasjoner som Antirasistisk Senter. Det samme gjelder dem som stiller kritiske spørsmål til bistandspolitikken og som påpeker hvordan universaliseringen og globaliseringen av politikken uthuler og undergraver demokratiet i land som Norge, men også demokratiutviklingen og økonomisk vekst i u-land.