Fra demonstrasjon utenfor den franske ambassaden i London. Oversettelse unødvendig. Foto: Stefan Wermuth/Reuters/Scanpix

Nylig så jeg en dokumentar om tsunamikatastrofen i Banda Ache i 2004. Der intervjuet de en mann som ble så opptatt av å diskutere med sin kone om den hvite stripen der langt ute på havet var en en trussel, om de burde gjøre noe, og hva de burde gjøre – at de helt glemte selvoppholdelsesdriften, magefølelse og naturlige sikkerhetsinstinkter. Derfor ble de begge tatt av bølgen, og han så aldri sin kone igjen. Franske velgere er i ferd med å gjøre nøyaktig samme feilen, og de risikerer aldri å se igjen Frankrike som det var.

Det mest interessante med denne franske valgrunden var ikke Macron og Le Pen, men jordskjelvet for de etablerte folkepartiene. De konservative gikk på en kjempesmell, mens sosialistpartiet ble desimert. Å få sparken av velgerne på denne måten viser en dyp politisk krise som er uten sidestykke i Europa siden 1968, (sosialistene hadde skylden den gangen også) og nå gjør velgere så godt de kan med det lille de har av alternativer for å opprettholde normalitet.

Macron: Gavepakken uten innhold

Det er denne uroen som får den glatte ungsauen Macron til å fosse frem på tomme løfter, et pent slips, og et nytt fjes – litt som Støre gjorde da han tok over. (Eller da fanatiske MdG fikk makt til å ødelegge Oslo) Og denne tønnen er like tom som Støre: Macron er en julegave uten innhold: En vakker eske pakket i fint papir, med silkebånd i metervis og skyhøye forventninger attåt. Problemet er at esken er full av skuffelser og dubletter. Dette er ikke vanskelig å oppdage hvis man bare åpner øynene:

Han er en ung fransk elitist, tidligere statsråd og rådgiver for Hollande (Frankrikes minst populære mann) og han vifter med EU-fanen like mye som det franske flagget. Han kopierer de nasjonale faktorene som gjør Le Pen populær…minus alle LePens upopulære politiske løsninger. Han forteller kort og godt usikre velgere nøyaktig hva de vil høre. Likevel kaller gammel-media Le Pen for «populisten». (!)

Man kan undres over hvordan franskmenn som vasser i flerkulturelle sosiale problemer, terrorfrykt, langt fremskreden islamisme og tungt væpnet militært personell, fortsatt kan omfavne havaristen EU, euroen, og EUs udemokratiske politiske system. Hvis ikke 2016 skremte folk til å reagere – hva skal til da? Vel, desimeringen av de tradisjonelle partiene viser nettopp at velgerne er skremt, men selv om problemene skremmer folk, så forteller problemene ingenting om hvordan man skal redde seg selv. Det gjør ikke Macron heller.

EU lever på lånt tid

Alt ved EU har feilet på spektakulært vis, og dets udemokratiske styringsmetoder er avslørt forlengst. Likevel flyter EU fremover på ren massetreghet, litt som en supertanker med motorhavari – og Macron er lettmatros på den supertankeren: Han har aldri stilt til valg før, er uten både en sterk partiorganisasjon og politiske forbundsfeller, Han er uerfaren, ung, og representerer sentrum som aldri har hatt særlig tyngde. Så hvorfor i huleste vil franskmenn ha ham som President? Det er psykologien bak dette, jeg gjerne vil si noe om:

Å stemme Le Pen er en mental revolusjon

Overgang til Front National er som å se bølgen langt ute på havet, oppgi sine illusjoner, og faktisk innrømme at man er i fare. Mennesker vil helst ikke det. Mennesker flest ønsker å føle seg trygge, og klamrer seg mentalt til denne følelsen så lenge de kan. Mennesker som dør i katastrofer, gjør det ofte fordi de nekter å oppgi trygghetsfølelsen, og innse at de er truet. Det er ikke katastrofen alene som tar liv, men nølingen, diskusjonene og forvirringen blant ofrene.

De som øyeblikkelig innrømmer for seg selv at noe er farlig, har mye større sjanse for å overleve – for alle katastrofer er eksponensielle, ikke lineære og forutsigelige som folk tror. Slik fungerer også den katastrofale politikken som er i ferd med å ramme Frankrike og Europa som en tsunami: Når det store flertallet endelig gir opp illusjonene og begynner å løpe for livet mot ny og bedre politikk som kan løse problemene, er det altfor, altfor sent.

De som stemmer Le Pen er i forkant, er smarte tøffinger, fordi de bryter både med gruppetenkingen og våger å gå ut av sin egen komfortsone ved å innrømme at noe er veldig, veldig galt med Frankrike og Europa – og dette krever helt nye løsninger. Å åpne øynene på denne måten er egentlig en intellektuell bragd, et veldig stort mentalt skritt, og nettopp derfor kan det ta veldig lang tid. Problemet er at Frankrike ikke har lang tid lenger.

Macron bryter ikke mot noe som helst:

Macron hyller EU, innvandringen, Merkels åpen-dør politikk, euroen, og vil ha mer av globaliseringen som har skapt alle problemene i Frankrike. (Nei, problemene skyldes ikke fiktive høyreekstreme slemminger som ødelegger alt gjennom å være uenige). Macron er en trygg, psykologisk nødløsning man kan omfavne uten å bli utskjelt av venner, og uten å forkaste sin egen livsløgn. Å stemme på Macron er rett og slett enkelt og trygt, fordi det gir en mental forestilling om at man har «gjort noe» for å løse problemene. Det gir et glimmer av noe nytt, som man kan reflektere til naboer, slekt og venner. Et nytt fjes gir nytt håp for en gammel drøm. Men det er selvbedrag.

Vi ser den samme effekten her i Norge, hvor Senterpartiet plutselig har et stort oppsving, etter at MdG gikk av moten igjen. Dette er en «protestbølge» som viser understrøm av politisk uro, uten at det egentlig blir noe forandring. Men å stemme på sosialistiske SP er alt velgerne kan gjøre for å gi seg selv et inntrykk av å foreta seg noe, uten å måtte ta belastningen med å stemme Frp som er det eneste partiet som faktisk representerer en helt ny politikk. Slike mentale sprang er ikke gjort over natten.

Høyresiden vinner til slutt, det må bare bli ille nok først

Situasjonen må (utrolig nok) bli enda verre i Frankrike, før velgerne skrikende motvillig innrømmer at LePen er den eneste som faktisk har nye løsninger, og dermed kan løse Frankrikes forferdelige problemer. Macron er en ungsau som aldri burde bli president. Man er ikke egnet til jobben som høvding før man har nådd høvdingalder, og sett alle de dumme feilene som er gjort før. For dette er høvdingens oppgave: Være immun mot maktrus, og sørge for at dumme feil ikke blir gjentatt. (Slik folk på 20-30 alltid insisterer på i næringslivet.) Han flyter på en bølge av friskhet – ikke av ny politikk, og derfor er han en ulykke for Frankrike. Han er bare en utsettelse, som Frankrike ikke har tid eller råd til.

Ny politikk er eneste løsning

Hør nøye etter, og gjenta etter meg: Man kan ikke løse Europas og Frankrikes problemer med politikken og personene som har skapt alle problemene. Fikk alle tak i det nå?

Dette burde være innlysende for de fleste, men menneskelig psykologi står i veien for å innrømme det. Å innrømme at man har tatt feil i årevis, er en av de langsomste prosessene i hodet til Homo Sapiens. Tsunamien nærmer seg, men fortsatt står franske velgere og diskuterer, funderer og somler. Nå har de fått en ny liksom-løsning de samler seg rundt, men Macron er bare mer av det samme som har skapt problemene. Det er dette LePen må få velgerne til å forstå de neste ukene:

Uansett hvor vondt og vanskelig det er å vende den trygge følelsen ryggen, er det dette franskmenn må lære seg. De må lære seg å forstå faren, dra med seg så mange som mulig, og løpe for livet i en helt annen retning. Realitetsorientering og selvoppholdelsesdrift er nemlig det som holder folk i live, ikke naivitet, kollektivt kjærlighetshysteri og endeløs debatt.