Bilde: Valgplakat på et lokalt marked i Bethune 24. april. Marine kjøres frem som det franske. Macron er en gummimann, veltalende, men hva er det han sier? Han er en typisk fransk elitist. Hvor mye provoserer det den vanlige kvinne og mann? Foto: Pascal Rossignol, Reuters/Scanpix

Medier og politikere tar av og på seg objektivitetens kappe når de skal evaluere Macron og Le Pen, men ofte forsøker de ikke late som en gang. Macron er «sentrumskandidaten» og Le Pen er i beste fall «høyrepopulist».

Spørsmålet er om velgerne vil gjennomskue at hele establishment mobiliserer mot én kandidat og kritiserer henne sønder og sammen, mens de tar på den andre med silkehansker.

Siden forskjellene mellom de to springer ut av reelle motsetninger kan det være at folk. vil reagere.

Det er ikke – for å bruke Aftenpostens ord på lederplass – fordi «et alvorlig terrorangrep vil kunne utløse uberegnelige stemningsbølger» at «Le Pen vil kunne få vind i seilene». Det er fordi terroren er allstedsnærværende. Det er fordi Kairo har kommet til Paris.

9. april kom en mann frem til inngangen til St.Mark-katedralen i Alexandra. Han hadde oppknappet jakke og én hånd innenfor. Han ble bedt om å gå gjennom sikkerhetssjekken:

Amgad Bakheet, a rickshaw driver, saw a man walk up to the church gates with his jacket zipped high and one hand hidden.

As the man passed through a security gate with a metal detector, Mr. Bakheet said, he heard beeping. The man stepped back. Mr. Bakheet was flung to the ground, his body peppered with shrapnel.nytimes.com

Når et samfunn eller en gruppe blir utsatt for selvmordsangrep av denne typen vil det spre seg en panikk. Frankrike har vært så hardt rammet at det ikke holder å synge Imagine og gå i rosetog. Skrekken har tatt bolig i menneskene.

Selvmordsbomberen het Mahmoud Hassan Mubarak Abdallah. Han hadde jobbet som oljearbeider i Kuwait og var vendt tilbake til hjembyen Suez i fjor. I et tv-intervju sa kona at han hadde forlatt henne i desember for å dra på en jobb i Nigeria. Hun ante ikke om han hadde reist.

Samme story som egypteren som dro til Paris for å gå løs på kunsten i Louvre. Han kom fra en jobb i Qatar.

Ingen vet hvem de er, hvor de kommer fra, hva de tenker.

En dag vil vi også stå på trikken og se en enslig mann fra Midtøsten og se om han har oppknappet jakke og en hånd innenfor. Vi vil begynne å lure: Hva gjør han her? Hvem er han? Når fantasien får noe å tygge på går den av seg selv. Den beroliges ikke av en lederartikkelen i Aftenposten, som til overmål heter: Et valg som burde være enkelt for de franske velgerne.

Det er det mediene eller politikerne ikke vil forstå. Når du begynner å være på vakt mot hvem du er omgitt av og hva de foretar seg, hjelper det ikke med henstillinger og formaninger.

I Israel registrerer menneskene hele tiden hvem de er omgitt av. Folk på offentlig kommunikasjon i Norge gjør det også, på et lavere nivå. Det er visse typer de vil unngå, som de går i ring rundt. Når dette inkluderer en potensiell selvmordsbomber inntrer et nytt stadium i menneskers bevissthet, noe de ikke har kontroll over.

Hvem er det som skyter, skjærer av hoder og sprenger seg selv i luften? Mediene kan ikke skjule det. Det vil være umulig. Derfor er alle henstillinger om at vi må «venne oss til det» kontraproduktive. Du venner deg ikke til terror. Britene hadde trolig oppført seg annerledes. under Blitzen, hvis det var selvmordsbombere de sto overfor, og ikke tyske fly. Keep calm & carry on, fungerer ikke hvis du er utsatt for asymmetrisk krig.

Slik sett har den islamske terroren allerede forandret Europa.

Hvor mye av dette klarer franskmenn å ta inn? De ser hvem som utfører terror, hvordan vil det gå hjem når Macron hyller de åpne grensene? Hvor går tålegrensen for folk flest?

I stedet for å snakke om «en uberegnelig stemningsbølge» kan vi snakke om en forutsigbar stemningsbølge. En logisk reaksjon.

Det er noe ved Emmanuel Macron som ikke er lett å sette ord på, men det er noe «funny» ved ham. Noe merkelig. Hvor kommer han fra, hvem betaler ham? En leser skriver: «Det er påfallende at en uerfaren politikere uten et partiapparat i ryggen kunne moblisere en så stor administrasjon og «valgkampmaskin» på så kort tid. Ville det ikke være naturlig å drøfte hvilke krefter som står bak ham? Hva vil de med Frankrike? Kunne du også forklare oss hvorfor du kaller ham «sentrumskandidat». Hvilket «sentrum» er han kandidat for?» Spørsmålet gikk til Aftenpostens Frank Rossavik, som ikke ville svare. Bildet er fra en seremoni ved minnestedet for det armenske folkemordet i Paris, 24. april. Foto: Christian Hartmann/Reuters/Scanpix

Aftenposten, NRK, VG, BBC og CNN må gjerne hevde at Macron står for åpenhet – «en visjon om åpenhet mot verden» versus «den fremmedfrykten og nasjonalismen Le Pen målbærer». Men hvis folk forstår at prisen for åpenheten er at terroren kommer til Paris, at Paris blir som Kairo, så kan det være at de får nok.

En liberale elite vil aldri få nok. De vil mobilisere hele medieindustrien til å sverte Le Pen med alt de har. Men på et eller annet tidspunkt vil det vippe og slå kontra. Frank Rossavik må gjerne mene – i likhet med mange – at det er å løpe IS ærend å stemme på Le Pen, at IS nettopp ønsker polarisering. Men når kroppsdelene flyr gjennom lufta og politi drepes i sine hjem og tjenstebiler, blir det meningsløst å advare mot ett politisk parti, når dette er det partiet som tør å identifiserer trusselen. Særlig når alternativet er en kandidat som vil ha åpne grenser, og er mot selv forbudet mot niqab på universiteter.

Aftenpostens Øystein Kløvstad Langberg glatter over at Macron står for en sekularisme som synes toleransen må omfatte ekstrem salafisme.

Macron fremstiller seg til sammenligning som en moderne, urban og tolerant politiker. Han vil kjempe for å beholde den strenge sekularismen i det offentlige Frankrike, men var for eksempel imot å forby at universitetsstudenter kan bruke slør.

Ord som «moderne og urban og tolerant» kan ikke dekke over at det betyr ja til islamisering, radikalisering og terror. Europa er kommet lenger. Det er Aftenposten og Macron som står for anti-modernitet og har alliert seg med den svarteste reaksjon.

Derfor kan det være at en god del av velgerne til Melenchon og de andre ytre venstrepartene og en god del av Fillons, vil lande på Le Pen. De vet at Macron betyr mer av den galopperende utvikling som innebærer terror. Terror er ikke isolerte hendelser. Den er uttrykk for at Frankrike her en stor befolkning som avviser Frankrike.

Men det vil hverken Macron eller norske medier snakke om.

De insisterer fortsatt på «åpenhet». Åpenhet mot hva? er spørsmålet. Når «åpenhet» betyr euro, tap av arbeidsplasser, parallellsamfunn og terror kan det være at ordet får en annen klang. Det er sammenfallet av alle disse negative konsekvensene som gjør at utfallet av valget er uvisst. Man skal ikke undervurdere velgerne.

Grunnen til at Norge to ganger stemte nei til EF/EU var nettopp at folk syntes mediene og ja-siden dobbeltkommuniserte. De så hvem som ivret for åpne grenser. En viktig grunn til at sosialdemokratiet går drastisk tilbake er at det aldri har hatt mot til å ta et oppgjør med bankenes og de transnasjonale selskapenes og byråkratiets Europa. Velgerne føler seg sviktet og sier:

– Nok er nok. Vi vil ikke mer.

Den tendensen skremmer nok establishement mest. Cohabitation mellom sosialdemokrati og storkapital fungerer ikke lenger. De ser hva som har skjedd i Nederland og med Sosialistpartiet i Frankrike. Velgerne gir dem avskjed på grått papir. De forsøker å trekke en kanin opp av hatten: Sprellemannen Macron.

Men det lyder hult, veldig hult.