I Norge koster en kvinne skatte­betalerne 15,6 millioner kroner i løpet av et liv. Til sammen­ligning koster en mann 3,1 millioner kroner. Dette kunne Nettavisen fortelle oss 12. august. Jeg legger merke til at artikkelen ble skrevet av vedkommende som muligens er Nettavisens mest uredde journalist, Magnus Blaker. Jeg har bitt meg merke i navnet tidligere. Blaker har publisert flere artikler som går mot konsensus og politisk korrekthet, og er muligens Nettavisens eneste gjenværende anker på høyresiden.

Artikkelen krenket så mange (hovedsakelig kvinner) at Nettavisen måtte publisere en oppfølgings­artikkel 16. august med tittelen «Ingen grunn til at det skal tolkes stigmatiserende for kvinner», skrevet av den likeså uredde Erling Holmøy, mannen bak «innvandrings­regnskapet», som ble omplassert av den daværende venstre­politiske aktivisten og direktør for Statistisk sentralbyrå (SSB), Christine Meyer. Meyer måtte fratre sin stilling i kjølvannet av den politiske omplasseringen av Holmøy.

Men det er ingen tvil om at SSB fortsatt er et politisk verktøy for venstresiden, men det skal ikke denne artikkelen handle om. Jeg bare ber leserne om å ha dette i bakhodet hver gang de ser «forskning» fra SSB som støtter venstresidens politiske agenda.

Det påfallende med oppfølgings­artikkelen til Nettavisen er at den fylles med argumenter som får det til å fremstå som naturlig at kvinner koster det offentlige så mye mer enn menn. Noen av argumentene er forståelige, andre er ikke det.

For eksempel brukes barnefødsler som argument. Naturligvis koster det sykehusene at barn fødes. Tidligere fødte kvinner hjemme, ofte kun med hjelp av pårørende, og helt gratis for det offentlige. At fødsler nå følges opp av det offentlige, er ingen uting. Det har reddet mange liv, både morsliv og barneliv. Men «naturlig» er det ikke. Det er tvert imot som følge av en enorm satsing på kvinnehelse, som menns helse ikke er blitt tilgodesett. Det er selvfølgelig riktig at menn ikke kan føde barn. Det offentlige kan følgelig ikke bruke penger på at menn føder barn. Menn har en annen funksjon som forsørgere og beskyttere. Menn tar de farlige jobbene. Men utover strengere sikkerhets­tiltak er det liten offentlig satsing på å trygge menns helse og liv. 97 % av arbeids­relaterte dødsfall er menn. Denne prosenten er nokså stabil i hele Vesten. For hver krone som blir brukt på bekjempelse av prostata­kreft, så går åtte kroner til bekjempelse av brystkreft. Dette til tross for at det dør flere menn av prostata­kreft årlig, enn kvinner av brystkreft (865 menn mot 644 kvinner i Norge i 2025). Kvinner har i mange år blitt tilbudt mammografi­screening. En tilsvarende prostata­screening for menn blir hele tiden utsatt, med argumentet «det koster for mye».

Et annet argument i Holmøys tilsvar til alle de krenkede kvinnene er at kvinner lever lenger og derfor koster mer i pensjons­utbetalinger. Det er riktig at kvinner lever lenger, men det er også en (utilsiktet?) innrømmelse av at menn grovt diskrimineres. Det er nemlig ikke naturgitt at kvinner lever lenger. Ett eksempel er de nevnte barne­fødslene. Fra naturen er det iberegnet at flere kvinner dør av barnefødsler. Frem til 1920 levde kvinner og menn i Norge omtrent like lenge. Men på grunn av den enorme satsingen på kvinnehelse (som ifølge feminister aldri blir tilstrekkelig) så har kvinnene løpt fra mennene i levealder. Det blir heller ikke innrømmet at fordi menn arbeider mer og betaler mer i skatt, så er det hovedsaklig menn som finansierer kvinnenes lange liv.

For oss som har levd noen år, så tegnes et bilde. Det synes som om hele samfunnet er gearet inn mot at kvinner skal bli nærmest udødelige, og intet annet enn en svært naturlig død i svært høy alder er akseptabelt for kvinner. Kvinner skal også være fullstendig fri for vold. Menn kan seile sin egen sjø. Som Bjørn Joachimsen i Mannsforum skriver, «når like­stilling blir særstilling, skjer det på bekostning av menn».

Kanskje dette er forklaringen på at kvinner koster det offentlige fem ganger så mye som menn?

Personlig er jeg ikke provosert over at kvinner koster mer enn menn. Det som provoserer meg, er den manglende aner­kjennelsen av at det er menn som betaler det største stykket av den kaken vi alle spiser av. Ikke bare blir menn neglisjert, de blir demonisert.

Et eksempel er Justis­departementets argument for at ukrainske menn ikke lenger tilbys kollektiv beskyttelse. Departementet uttaler at det «handler om Norges og Europas sikkerhet». Ukrainske menn skal altså «redde Europa» fra Putin med sine liv som innsats, og kan derfor ikke tilbys sikkerhet – stikk i strid med både like­stillings­lovens og asyllovens prinsipper. I stedet for å hylle menn for deres essensielle bidrag til vår trygghet, så blir de straffet.

«I meldingen sier justis­minister Astri Aas-Hansen at innstrammingene (i kollektiv beskyttelse, red.) skal sikre at Norge ikke mottar en uforholds­messig stor andel av ukrainere på flukt», meldte NRK i februar.

Er dette argumentet for kun å gi kvinner beskyttelse? Det kan umulig være lovlig.

– Flere kommuner melder om press på tjeneste­tilbudet lokalt og mangel på bolig. Nå tar vi grep, for å sikre at kommunene har mulighet til å bidra til at folk kommer i arbeid og kan ta vare på sin egen familie, sier arbeids- og inkluderings­minister Kjersti Stenseng.

Jeg kjøper ikke et øyeblikk at arrogante Stenseng, som har vært den største pådriveren i å overkjøre kommunene for å ta imot flyktninger, plutselig er bekymret for de samme kommunenes evne til å ta imot flyktninger. Jeg mener også at den beste måten å sørge for at flyktningene kan «ta vare på sin egen familie», er å inkludere far. Å nekte menn innreise vil neppe redusere mangelen på boliger, da jeg antar at far bor i den samme boligen som sin familie. Vi snakker om ukrainere her, ikke om somaliere med flere koner spredt rundt i åtte boliger, både i Norge og Somalia.

Det ene elementet i disse uttalelsene er den manglende realitets­orienteringen, og sågar fra Justis­departementet, «det handler om Norges og Europas sikkerhet». Putin har aldri truet Europa og heller ikke Norge. Dette er, og har alltid vært, en krig mellom Russland og Ukraina. Men Europa, inkludert Norge og EU, er oppsatt på krig. Et ubekreftet rykte går på at EU-byråkrater har uttalt et ønske om å «redusere antall høyre­velgere», altså menn, ved å sende dem i krigen. Det er som sagt ubekreftet, men personlig tviler jeg ikke et sekund på at ønsket om krig har en slik agenda, blant flere.

Det andre er at Justis­departementets byråkrati nå er flertall kvinner. Det er ekstra provoserende når kvinner skal få lov til å nekte menn adgang til asyl, men tvertimot sende dem til fronten. For å si det rett ut – når det kommer til krig, hvor kun menn tvinges til å delta, så bør kvinner kjenne sin besøkelsestid og holde kjeft.

Det tredje er nettopp perspektiv­meldingens konklusjon: Kvinner koster mer! Det er derfor svinedyrt for Norge å kun slippe inn kvinner og barn, uten også å ta inn den utjevnende økonomiske omstendig­heten som menn utgjør. For hver kvinne må vi også ta inn en (arbeidende) mann. Noe annet vil koste det offentlige dyrt. Om vi overhodet bør ta imot ukrainske flyktninger, er en annen debatt. Men nå gjør vi det, og da får det være alle eller ingen.

Den store feminiseringen

Men la oss gå tilbake til utgangs­punktet for denne artikkelen. Holmøy måtte skrive en oppfølgings­artikkel til perspektiv­meldingen, hvor han forsøkte å roe leserne etter at Nettavisen hadde mottatt svært mange klager fra krenkede kvinner. Han måtte dekke over fakta med løgner for å tilfreds­stille de krenkede. Her kommer det velkjente sitatet «vi lever i en verden hvor de smarte må tie for ikke å krenke de dumme» eller noe i den duren.

Hvordan endte vi her?

Den amerikanske filosofen Helen Andrews tilskriver dagens woke-samfunn hva hun kaller «the great feminization». Hun bivånet, som også hele verden gjorde, woke-sommeren 2020, da vi så mobber gå amok mot statuer av historiske personer de ikke likte, primært historiske slaveholdere, men også andre historiske personer med meninger som ikke samstemte med radikale venstre, ble forsøkt slettet fra historien. Forelesere med feil meninger ble kansellert over en lav sko.

Woke er ikke over. Den er bare blitt mer subtil enn den voldsomme pangstarten i 2020, ifølge Andrews. Hun undersøkte hvorfor dette eksploderte i nettopp 2020. Sommeren 2020 var også covid-sommeren, men dette hadde ingen sammenheng ifølge Andrews, det var kun to orkaner som tilfeldigvis opererte parallelt og i noen tilfeller fusjonerte.

Andrews mistenkte derimot en feminisering av samfunnet som årsak til woke. Hun undersøkte statistikk og fant ut at 2020 var året da kvinner ble majoritet i store institusjoner som jusstudiet, studenter på universitetene og avisen New York Times (her i Norge kan nevnes blant annet Politi­høgskolen, som fikk flertall kvinnelige studenter omtrent på samme tid), enten nettopp i 2020 eller de siste årene før. Plutselig forsvant rasjonell tenking fra disse institusjonene. Følelser ble fakta («jeg synes synd på dem, ergo er det moralsk, sosialt og politisk riktig å slippe inn tusenvis av migranter fra MENA-land»), og konsekvens­utredning og debatt ble kontroversielt. Man samlet seg i ensidig gruppe­tenkning for covid-vaksiner, mot Israel, mot hvite menn, for blind tro på menneske­skapte klima­forandringer etc. etc. Det er litt vanskelig å skjelne hvem som ledet an, men politikken og mediene var samstemte med mobben. Andrews påpeker at det samme feminine skiftet også var merkbart i nettopp politikk og journalistikk.

Islandske Íris Erlingsdóttir hevder i sin artikkel «Feminism and Idiocracy: Iceland as the Canary in the Coal Mine» at opphaussingen av kvinners inntog i alle institusjoner er kunstig og skadelig, og at Island sosialt og økonomisk lider under matriarkatet. Da Island er ett av de mest progressive landene i verden, må man ta signalene fra Island på alvor for hva resten av Vesten har i vente, derav tittelen «Island som kanarifuglen i kullminen». Om woke skriver hun skriver videre: «It is, in fact, feminine behavioral patterns institutionalized». Altså at woke ideologi er insti­tusjon­ali­ser­ing­en av kvinnelig adferd. Det betyr at vi vil se et markant skifte i hvordan politikk utformes, hvordan utdanning gjennomføres, hvordan politiet arbeider og hvordan loven (jusen) håndteres i rettssalene, for å nevne noen arenaer, i feminin retning. Vi ser disse tegnene allerede.

Et makabert og høyaktuelt eksempel på feminisering av rettspraksis er den pågående rettssaken mot Lindsay Clancy, som kvalte sine tre barn, hvorav den yngste var kun åtte måneder gammel. Utenfor rettslokalet står hundrevis av kvinner og «hearter» Clancy. De mener hun må frikjennes. Argumentene spenner fra barsel­depresjon til at det var barnefarens og sågar beste­foreldrenes skyld (ingen av dem var tilstede under drapene. Clancy sendte sågar barnefaren ut på et ærend så hun kunne myrde barna i fred). Det ligger titalls hvis ikke hundrevis av videoer relatert til denne rettssaken på YouTube. Jeg har selv vært aktiv i enkelte kommentar­felt, og støtten til Clancy er over­veldende. Sympatien for barna er så godt som fraværende hos de som støtter henne, hvorav jeg vil estimere at 95 prosent er kvinner.

Dette er uten tvil de samme menneskene som mener abort frem til fødselen bør være lovlig. De har heller ingen mentale sperrer mot å føle at mor har rett til å drepe barn som allerede er født.

Jeg vil påstå at det ikke er menn som er blitt radikalisert, men kvinner. Mennene har stått stille. Kvinner har (ikke alle, men som gruppe) beveget seg lenger mot venstre. Derfor blir det som tidligere var konservativt og sågar sentrum, i dag klassifisert som ytre høyre.

Nå kan man hevde at disse kvinnene utenfor rettslokalet bare får skrike. Rettssaken er ikke over, og Lindsay Clancy får den straffen hun fortjener. Men kan vi være sikre på det? Det er ikke første gang at publikum og medier påvirker utfallet av en rettssak. Antakelig vil både dommer og største­parten av juryen være kvinner. Et rettferdig utfall kan ikke garanteres. Det vi må kjempe for, er at følelser og feilplassert sympati ikke får fotfeste og mulighet til å forskyve rettferdighet. Et annet grelt eksempel på feilplassert sympati er støtten til Gaza.

Men tilbake til Andrews og Erlingsdóttir. De legger altså ingenting imellom. Feminisme er ikke bare en av årsakene, men hovedårsaken til samfunns­omveltningene vi ser i dag, og som høyresiden kjemper mot.

Det snakkes om feminisme som en E.L.E. (extinction level event) for Vestens vedkommende, basert på at kvinner får barn for sent og dermed for få barn til å opprettholde vestlig demografi. Kvinner blir fortalt at det viktigste er å realisere seg selv først. De blir også indoktrinert til å hate menn i en slik grad at samboerskap, til og med vennskap, med menn, fravelges. Nå har også menn begynt å reagere på den årelange demoniseringen av dem som kjønn, og begynner å trekke seg fra dating-markedet. Vesten er altså inne i en ond sirkel hvor menn og kvinner gjensidig unngår hverandre. Det er ikke bærekraftig for vestlig livsstil og levestandard, og den skyldige er feminismen.

Andrews hevder at feminiseringen av samfunnet, selv om den hylles av mange, er kunstig, drevet frem av sosiale, juridiske, politiske og ideologiske kvoteringer av kvinner. Hvis vi fjerner denne kunstige motoren vil utviklingen skje naturlig, og feminiseringen vil mest sannsynlig rulles tilbake, ifølge Andrews. Det handler ikke om å plassere kvinnene tilbake på kjøkkenet, men at alle skal ha like muligheter på like vilkår. Andrews ser for seg at kvinner da fortsatt vil dominere på enkelte områder, mens mennene vil ta tilbake de områdene hvor de fra naturens side er ment å dominere.

Man kan støtte Andrews eller ikke i dette. Men vi kan ikke se bort fra at Vestens fremtid er avhengig av en konfrontasjon og tilbake­trekking av feminisme. Kanskje bør derfor bevegelsen bli en større målskive enn den er i dag.

Personlig mener jeg vi må klassifisere feminisme som den skadelige bevegelsen den er. Den er ikke vår venn, verken menns eller kvinners. Merker du feministiske tendenser hos en venn eller slektning? Konfronter dem. Merker du det samme hos en politiker? Sørg for å stemme på et annet parti.