Som kommentator i Document gjennom ti år har jeg både i artikler og bøker avslørt hvordan klimapolitikken er en inkubator for korrupsjon. Når man blander sammen offentlige og private interesser og penger på denne måten, er ikke korrupsjon og Ponzi-svindel bare mulig: Det blir fullstendig uimotståelig, fordi myndighetene ber om korrupsjon, oppfordrer til det, dyrker det frem og beskytter det aktivt.

Nå har utrolig nok selv gammelmedia begynt å reagere på det som foregår. Den 1. august slapp Nettavisen til en kronikk av Jonas Kristiansen Nøland, professor ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU. I tittelen påpeker han at «Stoltenberg advarte mot grønn korrupsjon». Det gjorde Stoltenberg for lenge siden i selvbiografien «Min historie» fra 2016, hvor han kritiserer «makt-triangelet NHO, LO og miljøbevegelsen». Denne maktstrukturen har jeg skrevet om mange ganger, som her i 2019, og her om resultatene i 2026.

I kronikken lister professor Kristiansen Nøland opp en rekke eksempler på hvordan staten tar risikoen gjennom subsidier, mens ledere fra næringslivet tar bonuser, og skattebetalerne sitter igjen med regningen. Staten kan nemlig ikke bygge «klimatiltakene» som politikerne har bestilt basert på null vitenskap og suksess-empiri. Dét må private profitører gjøre, og siden det må skje i ekspressfart «for å redde klimaet», er alle parter innforstått med at private selskap trenger «risikoavlastning» og subsidier for å gjennomføre bestillingen fra politikerne.

En offentlig pengefest uten krav om resultater

Klimapolitikken er et lokkemiddel til enhver aktør med større grådighet enn etikk, over hele verden. Klimahysteriet har nemlig blitt historiens største overføring av offentlige penger til private profitører – og alle med over 85 i IQ skjønner at dette offentlig–private samrøret inviterer til avtaler på bakrommet, snarveier, «kickbacks» og kreativ forretningsførsel, slik at alle involverte sitter igjen med noe i lommene.

Alle disse private profitørene gjemmer seg bak løgnen om at de er opptatt av å redde klimaet og kloden. Det var en akselererende pengekarusell mellom 1991 og 2015, men da den vanvittige Paris-avtalen ble undertegnet, ble det lovpålagt og dermed ustoppelig. Næringstoppene og styrerommene gikk fra å fokusere på overskudd til å ville redde kloden gjennom subsidier. Kanskje det var dette Jens Stoltenberg forsto og advarte mot, uten at det hjalp:

I 2019 fikk Norge sin klimalov, og da Støre ble statsminister i 2021, var noe av det første han gjorde, å oppheve stoppen i vindkraft-konsesjoner fra 2019, som Erna Solberg panikkinnførte etter folkelig opprør. Dette sa den korrupte vindkraftindustrien takk for: Nå ville de ha milliarder for havvind. Og i 2022 Lanserte Støre sitt «Grønt industriløft» sammen med privat storkapital. Dermed er det slutt på at markedet og private bestemmer hva som skal produseres og hvordan. Politikerne vet bedre, og de har endeløst med dine penger for å virkeliggjøre «visjonene».

Staten dikterer hva næringslivet skal drive med

«Grønt industriløft» definerte statens syv satsingsområder for Norges fremtidige næringsliv: havvind, batterier, hydrogen, CO2-håndtering, maritim industri, bioøkonomi samt skog- og treverksøkonomi. Og når planen viste tegn til å svikte, forsterket Støre planøkonomien med «Veikart 2.0: Grønt industriløft» fra 2023, hvor blant annet batterifabrikker fortsatt er kjernen i Ap’s industripolitikk. Det gikk jo strålende.

Professor Kristiansen Nøland påpeker Terje Aaslands kommentar i 2023, hvor han sa at det viktigste med havvindsatsingen ikke var grønn omstilling, men å bygge norske leverandører og næringer. Problemet er at det ikke er staten som skal bygge næringer. Det er ikke statens oppgave i et demokrati, men er vanlig i sosialistiske diktatur som Maos Kina.

Kritikere mener at vindkraft og havvind er industripolitikk forkledd som klimapolitikk, og også dét er feil: Det er hverken industripolitikk eller klimapolitikk. Det er planøkonomisk politikk – og planøkonomi virker ikke. Som vi ser.

Regjeringen premierer svindel

Kristiansen Nøland drar frem to eksempler på kollapsen: Tom Einar Jensen var medgründer og toppsjef i FREYR, og formuen hans økte fra null til 99 millioner kroner. Morrow-sjef Lars Christian Bacher fikk utbetalt 15,8 millioner kroner av batterifiaskoen, og fikk millionbonus samme år som selskapet gikk 423 millioner i underskudd.

Det ble aldri noe storsalg av batterier. Det eneste som ble produsert, var endeløst med løfter, PowerPoint-presentasjoner og søknader om støtte. Skattebetalerne tok risikoen, slipsgutta stakk av med pengene. For det finnes ingen krav om å levere noe som helst, lykkes med noe eller betale pengene tilbake når klimaprosjekter feiler. De grønne verdikjedene til Støre er fullstendig uten verdier.

Dermed trenger ikke eierne av klima-AS-ene egentlig å ha noen planer om å lykkes. De trenger bare å love at de har det, og i tillegg så nære kontakter som mulig med dem som deler ut pengene. Og har offentlige tjenestemenn først tatt imot bestikkelser, er de fanget. Og det er her professor Kristiansen Nøland snubler på målstreken. Han glemmer å nevne den aller viktigste faktoren rundt grønn korrupsjon: muligheten til å berike seg.

Total mangel på kontrollinstanser og kontroll

Når politikerne bestemmer seg for å vedta et helt nytt økonomisk system i form av «grønn sirkulærøkonomi», basert på planøkonomi, klimapanikk og offentlige subsidier, åpner de døra for samrøre, kameraderi, svindel, Ponzi-selskaper, kickbacks og grov korrupsjon. Det eneste ansvarlige å gjøre da, er massivt å styrke kontrollinstanser som Riksrevisjonen og Økokrim for aktivt å motarbeide dette problemet, som underminerer både samfunnet og ærlige næringsdrivende.

Det skjedde aldri. Tvert om. Batterifabrikker er fortsatt kjernen i Ap’s næringspolitikk. Det er fortsatt fritt frem til å søke om klimastøtte uten fnugg av garantier for resultater eller tilbakebetaling. Og ingen kontrollinstans står med lupe og følger med på om noen er fristet til å ta snarveier, ha falske intensjoner eller belønne dem som utbetaler støtten. Mange saker burde vært etterforsket. Mange klimaprofitører burde stått på tiltalebenken for lengst – men de er i stedet beskyttet av politikerne, og de ler hele veien til skatteparadisene. Det er ufattelig!

Det var faren for nettopp dette som antagelig bekymret Jens Stoltenberg allerede i 2015 – fordi problemet var uunngåelig. Men da dukker et annet ubehagelig spørsmål opp: Hvorfor gjorde han ingenting? Hvorfor skrev Stoltenberg om det, men uten at han fremtvang et fokus på det? Og hvorfor sa han ja til å inngå i en regjering hvor Jan Christian Vestres familiebedrift mottok millioner fra staten, samtidig som J.C. Vestre satt som næringsminister?

Det er ingenting som tyder på at Stoltenberg har forlangt at Støre skal styrke kontrollen og antikorrupsjonsarbeidet. Og dette er ikke naivitet, det er skjødesløshet. Noen må ha snakka sammen.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!