Gunn Hild Lem greier i et kort innlegg i Aftenposten å få satt ord på hva som er verdt å forsvare i vårt samfunn: fellesskapets toleranse for individet og hvordan denne har vokst frem.

Hun setter ord på en prosess som har foregått foran våre øyne, og som de fleste har deltatt i, uten å være klar over det: Det gjelder ikke minst oppvurderingen av barn og barns autonomi: den store respekten for dem, og hvor langt foreldre strekker seg for at de skal få utfolde seg og være seg selv.

Individualismen fører til enorm elastisitet i forhold til å akseptere det vi ikke liker i vår nærhet og krets, enten det dreier seg om håpløse kjærester, stygge klær, dårlig musikksmak som dundrer ut fra tenåringsrommene eller avvikende politiske syn.

Denne individualismen har forandret mange mijøer, også det kristne Lem kommer fra på Sørlandet.

Det er altså denne individualismen – som altså ikke ligger i norsk gener, men er kjempet frem av kvinnebevegelsen, av arbeiderbevegelsen, a rocken, av barnevernet – som nå fortsetter i det beste antirasistiske arbeidet. Det er troen på at fellesskapet består av menneskser som har verdi for hverandre og i seg selv – og at «vi» kan inkludere også dem noen av oss ikke liker.

Hun skriver dette som svar på Afshan Rafiq, som i sin bok forklarer forskjellene på Pakistan og Norge, med ordene «vi»-kultur og «jeg»-kultur. Men disse ordene får lett valører der vestlig kultur står for individualisme og egoisme. Det er å falle individualismen i ryggen. Den fortjener bedre. Den er selve grunnlaget for vår samfunnsform.