Civita og Kristin Clemet har endelig oppdaget det som mange av oss har sett i årevis; nemlig at integreringen i Norge ikke fungerer som den skal.

I et nytt notat, skrevet av Helal Said, kommer det frem at makteliten har stirret seg blind på statistikk over arbeid og utdanning. De har glemt at kultur og verdier betyr langt mer enn en lønnsslipp eller et språkkurs. Det hjelper nemlig svært lite at en person har en jobb hvis vedkommende samtidig lever i et parallellsamfunn styrt av negativ sosial kontroll og klanmentalitet.

Dette er advarsler som vi på grasrota har kommet med i flere tiår, men nå får det altså et akademisk stempel fra Universitetet i Oslo. Det er jammen på tide at denne erkjennelsen siver ordentlig inn i de liberale tankesmiene i 2026. Notatet peker på at norsk integreringspolitikk har vært altfor teknisk og økonomisk i sin tilnærming. Man har trodd at bare folk kommer seg i arbeid, så vil de automatisk bli en del av det norske fellesskapet.

Sannheten er at man fint kan være i full jobb mens man samtidig holder fast ved middelalderske normer som begrenser individuell frihet.

Hverken regjeringen eller de som utformer introduksjonsprogrammet har tatt tilstrekkelig høyde for den dype konflikten mellom norsk individualisme og de kollektivistiske kulturene som nå preger mange nabolag. Said argumenterer for at oppslutning om grunnleggende liberale verdier må få en mye tydeligere plass i integreringsarbeidet. Dette gjelder prinsipper som selvbestemmelse og retten til å leve uten tvang fra storfamilien.

Det er på høy tid at vi slutter å behandle integrering som et rent økonomisk prosjekt.

Det foreslås nå sterkere krav til forståelse av grunnleggende rettigheter før man får innvilget statsborgerskap. Dette er forslag som tidligere ble stemplet som mørke og ekskluderende av de samme menneskene som nå fronter dem i de fine salongene. Virkeligheten har en lei tendens til å innhente dem som lever i en boble av politisk korrekthet.

Hvis vi ikke tør å stille krav til de verdiene som ligger i bunnen for samfunnet vårt, vil vi fortsette å bygge opp under de destruktive kreftene som allerede befinner seg i landet.

Vi kan ikke lenger akseptere at integrering forstås som en ensidig prosess der staten bare pøser ut penger til kvalifisering. Det må handle om hvilke normer som skal prege Norge i fremtiden. Man må tørre å si at enkelte kulturelle praksiser er uønskede og i direkte strid med vår frihet. Integrering uten en kulturell og verdimessig forankring er ingenting annet enn en oppskrift på fremtidige konflikter.

Det er på tide at vi kaller en spade for en spade og innser at kampen om verdiene er den viktigste kampen vi står i nå.