Rima Iraki, samfunnsredaktør i Romerikes Blad, beskriver et fenomen: unge, norskfødte innvandrere, mange med høy utdanning og gode karrierer, som nå snakker om å flytte ut av Norge, tilbake til landene foreldrene kom fra, eller til steder som Emiratene og Qatar. Og Iraki kaller dette et «integreringsparadoks».

Et paradoks? Eller mer som en logisk konsekvens av at forventninger møter virkeligheten?

Iraki siterer tekster fra mobilen om at foreldrene immigrerte, men oppdro en generasjon som vil «hjem igjen». Og hun undrer seg:

«Hæ? Men hvorfor vil du ikke bo i gode, trygge Norge?»

Svaret hun får, er at de aldri føler seg helt norske, og vil bo et sted der de kan «leve ut sin identitet og være seg selv». Dette skal altså være «integreringsparadokset»: Jo mer integrert de er språklig og utdanningsmessig, jo mindre akseptert føler de seg.

Men her stikkes altså kjeppen i hjulet for den politisk korrekte forklaringen. Følelsen av aksept, av å «føle seg hjemme», er ingen ensrettet gate. Det handler ikke bare om hva samfunnet gir, men også om hva individet bidrar med. Aksept krever en vilje til å omfavne det nye hjemlandets kultur, verdier og normer – ikke bare å tilegne seg språket og ta en utdanning.

Hvis man bærer med seg en sterk, særpreget identitet som ikke lar seg forene med det norske, og forventer at Norge skal tilpasse seg ens egen identitet for at man skal føle seg «akseptert som norsk» – ja, da er det kanskje ikke samfunnet det er noe feil med, men forventningene.

Å dra til steder som Emiratene og Qatar – land som menneske­rettighets­organisasjoner gang på gang slår ned på for manglende ytringsfrihet, kvinne- og homserettigheter – ja, det rimer dårlig med å ville flykte fra et Vesten hvor man angivelig mister rettigheter.

Iraki kaller disse landene for «mer kosmopolitiske», og at man der føler seg «verdsatt for alle sidene ved seg selv». Kanskje er det ikke «kosmopolitisme» de søker, men heller samfunn som i større grad reflekterer de kulturelle og religiøse verdiene de bærer med seg, og som de opplever kommer i konflikt med utviklingen i Vesten. Å se gjennom fingrene med grove menneske­rettighets­brudd i et land, samtidig som man klager over manglende «aksept» og «rettigheter» i Norge, det avslører en underlig prioritering og ikke minst en form for dobbeltmoral.

Illustrasjonsbilde. Foto: Pexels

Bekymringen for at «Hva skjer hvis vi en gang kommer dit?» med tanke på amerikanske tilstander der «ytringsfriheten og minoriteters rettigheter gradvis blir tatt bort», den virker mildt sagt overdreven sett fra et land som Norge. Vesten er kanskje ikke langt unna å ta fra folk grunnleggende rettigheter – men hallo, folkens! Vi snakker tross alt om Norge her. Molbolandet fremfor noen andre, dessverre. Landet som gir alle andre alt det har, mens egne innbyggere nedprioriteres.

Men kanskje er det en bestemt form for «rettigheter» og en bestemt form for «ytringsfrihet» de er bekymret for? Nemlig retten til å være totalt ukritisk mot egen kultur, og friheten til å kreve at samfunnet tilpasser seg, uten gjenytelse?

Nei, Rima Iraki. Dette er ikke et uforklarlig paradoks. Det er snarere en bekreftelse på at ekte integrering er mer enn bare språk og utdanning. Det handler om en genuin vilje til å bli en del av det nye samfunnet, på dets premisser. Og hvis man velger å flytte til land med et helt annet verdigrunnlag og færre friheter enn Norge, da er det kanskje nettopp fordi de grunnleggende verdiene ikke var så dypt forankret her i utgangspunktet.

Kanskje det er en stille flukt, en flukt til et sted der de kan være «seg selv» uten å måtte forholde seg til de «forventningene og utfordringene» som følger med et fritt og åpent vestlig samfunn som Norge?

Uansett hva som er årsaken, forblir mine tårekanaler knusktørre når de norskfødte innvandrerne står på Gardermoen med flybilletten i lommen. Og det er ikke fordi jeg ikke liker dem, men fordi de ikke liker meg, Norge og det nordmenn står for og er glad i.

Vi får bare beklage på det sterkeste til disse elite-innvandrerne at vi ikke klarte å tilpasse oss godt nok til deres ønsker.

God tur!

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.