Kommentar


Michelangelo Merisi da Caravaggio (1571–1610), Jesu fødsel med helgenene Frans og Lavrans, olje på lerret, 268 × 197 cm, stjålet fra Oratorio di San Lorenzo i Palermo i 1969 og aldri gjenfunnet.

 

For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Johannes 3–16, 18

 

Jeg er redd mange også i år kommer til å bruke julens budskap til å tale om behovet for å bekjempe den redselen mange kjenner på etter drapene i Strasbourg og Marokko, om at englenes budskap til gjeterne om ikke å frykte også gjelder vårt møte med dem som står oss etter livet, og at vi kun skal se på dem som medmennesker – ikke prøve å forstå hva som driver dem, eller innse at det de tror på, er julekveldens diametrale motsetning.

Terror er ikke meningsløshet, slik mange har forkynt de siste dagene. Hvis den var det, ville også julen vært det samme. Kristen tro handler om at terror er ondskap og et resultat av syndefallet. Hvis man ikke tror på syndefallet, blir terroren lik alle andre handlinger, en handling man må godta, enten fordi den skaperguden man tror på er amoralsk, eller fordi handlingen er en tilfeldig og naturlig del av evolusjonen, som en survival of the fittest mellom kulturer.

Julens budskap handler om noe vi er i ferd med å glemme, om en hellig treenighet som av kjærlighet skapte jorden. Ikke fordi Gud måtte, han er fullkommen slik han er, men fordi hans natur er å skape av kjærlighet. Guds vesen er klart definert i en hellig relasjonell kjærlighet, hans vilje et utgangspunkt i det hellige.

Inkarnasjonen, at Gud ble menneske, er et budskap med så mange dimensjoner at vi har vanskelig for å ta det inn over oss. En Gud som elsket oss slik at han ville gjøre alt for å redde oss. Mennesket kunne nemlig ikke redde seg selv, som C. S Lewis sa det:

Det trengs en god mann for å angre. Bare et dårlig menneske trenger å angre; bare et godt menneske kan angre fullkomment. Jo verre man er, desto mer trenger man det, men desto mindre kan man gjøre det. Den eneste som kunne angre fullkomment, ville være en fullkommen person – og han ville ikke trenge det.

Med julen kom mennesket, individet, i sentrum. Det var med barnet i krybben individualismen ble introdusert, ikke lik dagens selvsentrerte individualisme, men en individualisme med utgangspunkt i en grenseløs guddommelig kjærlighet til den enkelte. Gud ser mennesket, ikke grupper eller klasser, og ønsker en relasjon til hver av oss. Hans ord om at «det du gjør mot en av mine minste, har du gjort mot meg», er en guddommelig åpenbaring av et menneskeverd som revolusjonerte verden. Kvinner fikk samme verdi som menn, middelalderens ridderideal er langt mer enn en myte. Slaveriet ble gradvis bekjempet, likhet for loven innført. Vi var alle like under vår skaper, vi hadde alle samme bror i Jesus Kristus.

Julen forteller oss at vi alle er syndere, alle like langt borte fra Gud som terroristene i Marokko. For mange er det noe av det mest provoserende med kristen tro, at vi ikke kan frelse oss selv ved egne gjerninger. Gud elsker nemlig terroristen like mye som den fredeligste av oss. Husk at Jesus ikke anklaget røveren på korset for noe, Jesus invitere derimot røveren til paradis etter at han hadde innrømmet sin skyld og bedt Jesus om å tenke på ham når han kom til sitt rike. Men; Jesus sa ikke at røveren hadde fått feil straff.

Vi er altså alle uerstattelige for Gud, men like fullt fullstendig fortapte uten ham. Ingen av oss kan tåle et møte med en hellig Gud. Det hindrer ham ikke fra å elske oss, i en slik grad at han selv valgte å bli det perfekte mennesket som kunne angre fullkomment på vegne av oss alle. Jesus kom derfor ikke til jorden for å dømme oss, men for at verden, vi alle, skulle bli frelst ved ham.

Det var derfor englene sang «frykt ikke» da de viste seg for gjeterne på markene. Det var et bud fra Skaperen selv. Gud hadde satt i gang sin redningsaksjon for dem han elsket mest, det er hva julen handler om. Et budskap om at verdens ondskap ikke er Guds vilje, men et resultat av menneskets eget valg. Gud vil vi skal forstå hans vilje med oss og skaperverket, det er en forutsetning for å leve i den relasjonen han ønsker, ta imot han som vår frelser og bli hans barn.

Julebudskapet har derfor ikke bare betydning for det enkelte menneskets forhold til Gud, det har også dype politiske implikasjoner. Vi har fått et valg, enten tror vi julens budskap, lar ondskapen bli forståelig, som vi vet Gud til slutt vil gjøre ende på, men som vi fram til da skal bekjempe, samtidig som vi beholder menneskeverdet. Alternativet er at vi lar ondskapen bli uforståelig og dermed gjør oss forsvarsløse i kampen for vår sivilisasjon.

God jul!

 

Les også

Les også