Kommentar

Professor Victor Normans uttalelser til minervanett.no er ikke enestående, men det sies med en lettvinthet og nonchalanse: Norge er ikke nordmenns land, det er like mye syrerne og afghanernes land. Hvis de klarer å komme seg hit.

Norman vil gjerne ta inn 100.000.

En skulle tro Norman hadde lekt seg, litt som han satt ved pianoet.

Men han gjorde ikke det. Han står ved tallet og gir det en politisk begrunnelse.

Norman avviser bekymringen på prinsipielt grunnlag. Det er ikke «fellesskapet», forstått som innfødte nordmenn, som eier Norge. Det er de som til enhver tid bor her. Det er akkurat samme definisjon som daværende statsminister Fredrik Reinfeldt benyttet mens han ennå satt ved roret.

Det Norman gir uttrykk for er altså ikke originalt eller nytt. Det er uttrykk for en mentalitet.

Det er synspunkt man finner i den sosiale, politiske eller akademiske eliten. Man kunne si det er eliten som sier opp kontrakten med resten av befolkningen, den som har betalt for Normans utdannelse og professorat.

Norman ser ikke eller anerkjenner ikke dette mandat og denne forpliktelsen. Denne frihet han mener han har til å definere hvem Norge tilhører, er noe han gir seg selv. Det er en unnsigelse av det nasjonale fellesskap, kjennetegnet ved plikt og tradisjon.

Norman er som de fleste av oss bare et blipp i den store tidsstrømmen. De fleste kjenner instinktivt en viss ydmykhet ved vissheten om at vår tid er tilmålt.

Tidligere eliter kunne sette over styr formuer,  private eller selskapers. Noen potentater satte sogar over styr nasjonalformuen. De etterlot seg konkursbo, landet kunne bli oppstykket.

Norman og Reinfeldt representerer e helt ny mennesketype, som ikke føler noen solidaritet med det nasjonale fellesskap, men mener de har rett til å definere selv hva som konstituerer det. Man kan si de gir bort noe som ikke er deres. Hvem ga dem den retten?

Norman gjør det med den største selvfølgelighet, som om han tilhører sivilisasjonens mest avanserte stadium.

I virkeligheten er han krusning på den radikale individualismen som 68er-generasjonen innledet, med sin blanding av selvrealisering og narsissisme.

Norman og hans like river taket ned over hodet på oss. Hans oppfatning deles ikke av flertallet.

Folk flest vet at samfunnet er basert på gjensidighet og tillit. Normans drømmer er å flørte med sosial oppløsning. Den følger av at man sier opp den sosiale kontrakten.

Eller tror Norman og Reinfeldt at de lever i et fullstendig atomisert samfunn og kan definere fellesskap etter eget forgodtbefinnende?

De kan komme til å bli overrasket.

I mellomtiden har de varslet at de ikke ser noe problem med å ødelegge det norske.

Det er vanskelig ikke å se denne tankegangen i forlengelsen av forslaget om å ta imot 100.000 syrere.

Norman gir her uttrykk for at det ikke bare handler om humanitet, men en større plan. Han  bruker ordet «rett».

Dette er kulminasjonen på hva Thomas Hylland Eriksen sa for noen år siden: Vi skal knuse det nasjonale fellesskap så ettertrykkelig at det aldri kan konstitueres igjen.

Vi har forstått det nå.

Norgeskart

Norge, mitt Norge!