El Greco (1541–1614), «Den hellige treenigheten», Pradomuseet, Madrid.

⁷ Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.
⁸ Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.
⁹ Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
for at vi skulle leve ved ham.
¹⁰ Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

1. Johannesbrev 4, 7–10

Hva innebærer det at Gud er kjærlighet, og har det en relevans for vår egen tid?

Det er syvende søndag i treenighetstiden, og dagens tekst sier noe svært viktig om hvordan det er mulig å si at Gud er en treenig Gud. For Johannes peker på et avgjørende kjennetegn ved Gud, nemlig at han er kjærlighet.

Hos Johannes kan ikke kjærlighet og sannhet skilles fra hverandre. Kjærligheten er ikke en uavhengig verdi; den er kjærligheten slik Gud er, ikke bare hva han gjør.

Men denne kjærligheten medfører også en annen sentral egenskap ved Gud, nemlig at han er den absolutte sannhet.

Johannes sier riktignok ikke direkte: «Gud er sannhet», slik han sier «Gud er kjærlighet» (1. Johannesbrev 4, 8) og «Gud er lys» (1. Johannesbrev 1, 5). Men han knytter Gud, Kristus og sannheten så tett sammen at de er uløselig forbundet.

Jesus sier i Johannesevangeliet 14, 6:

«Jeg er veien, sannheten og livet.»

Og i Johannes 17, 17 ber Jesus:

«Ditt ord er sannhet.»

I 1. Johannesbrev ser vi også denne sammenhengen:

• «La oss ikke elske med ord eller tunge, men i gjerning og sannhet.» (1 Joh 3, 18)
• «Ånden er sannheten.» (1 Joh 5, 6)

Johannes fremstiller altså kjærlighet og sannhet som gjensidig avhengige.

Hvis man river kjærligheten løs fra sannheten, kan kjærlighet bli redusert til å bekrefte alt et menneske ønsker eller føler, noe som er typisk for dagens liberale kristendom og postmoderne tenkning. Men det er altså ikke Johannes’ forståelse.

Samtidig, hvis sannheten skilles fra kjærligheten, kan sannheten bli hard, ubarmhjertig og brukes som et våpen. Det er heller ikke Johannes’ ideal.

Hos Johannes hører de sammen:

• Sann kjærlighet gleder seg over og forutsetter sannheten.
• Sannheten skal uttrykkes i kjærlighet.
• Begge har sitt opphav i Gud.
• Og avgjørende: Begge begrenser de Guds allmakt.

Guds kjærlighet forutsetter altså ikke sannheten som noe utenfor Gud; kjærligheten og sannheten springer begge ut av Guds eget vesen, og Gud kan ikke si at noe er godt som er i strid med hans vesen.

Ettersom kjærligheten er en relasjon mellom Faderen og Sønnen, ser vi her utgangspunktet for læren om treenigheten.

Før verden ble skapt, eksisterte allerede en kjærlighetsrelasjon mellom Faderen og Sønnen. Kjærligheten oppstod altså ikke først da Gud skapte mennesker.

Dette ble et viktig argument i den klassiske treenighetslæren.

Augustin av Hippo (354–430) utviklet dette videre. Han mente at dersom Gud er kjærlighet i sitt eget vesen, kan Gud ikke ha vært ensom før skapelsen og først blitt kjærlighet da han fikk noen å elske. Da ville kjærligheten vært avhengig av skapelsen.

I stedet hevder Augustin at kjærligheten er evig, fordi det fra evighet av finnes:

• den som elsker (Faderen),
• den som blir elsket (Sønnen),
• og kjærligheten som forener dem (Den hellige ånd, slik Augustin ofte beskriver Åndens rolle).

Selv om dette siste punktet går lenger enn det Johannes selv uttrykkelig sier, bygger den på johanneiske tekster om Faderen, Sønnen og Ånden.

Det er en strøm av kjærlighet som har sitt opphav i Gud selv.

Dette sier også noe om hva kjærlighet er. Hvis Gud er én Gud i tre personer, er kjærlighet ikke bare en egenskap Gud har, men noe som kjennetegner Guds eget liv. Kjærlighet er relasjonell. Den innebærer å gi seg selv til en annen og leve i gjensidig fellesskap.

Fordi Gud er treenig, er altså ikke kjærligheten noe Gud begynte med da han skapte verden. Den er et evig trekk ved Guds eget liv. Skapelsen og frelsen er uttrykk for en kjærlighet som allerede eksisterte i fellesskapet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Det vi da står igjen med, er at dersom treenighetslæren ikke er sann, blir både åpenbaringen av Gud, frelsen og forståelsen av Guds kjærlighet grunnleggende forandret.

Dette var også årsaken til at tidlige kristne var så tydelige i sin kamp mot all lære som sådde tvil om Jesus som sant menneske og sann Gud. Noe vi ikke minst så i striden mot arianismen.

Biskop Arius (250–336) lærte at Sønnen var den høyeste av alle skapninger, men ikke evig Gud. Det innebar at det hadde vært en tid da Sønnen ikke eksisterte.

Mot dette svarte blant andre Athanasius av Alexandria at dette ikke bare var en teknisk uenighet om Kristi natur. Det gjaldt selve evangeliet.

Hans resonnement kan sammenfattes slik:

• Hvis Sønnen er skapt, er han ikke fullt ut Gud.
• Hvis Sønnen ikke er Gud, kjenner vi ikke Gud gjennom Kristus.
• Hvis Kristus ikke er Gud, kan han heller ikke frelse mennesket fullt ut.
• Og dersom Faderen først begynte å elske da Sønnen ble skapt, er kjærligheten ikke et evig trekk ved Gud.

Når Johannes sier at «Gud er kjærlighet», forsto kirkefedrene dette som en beskrivelse av hvem Gud er i sitt evige vesen.

Hvis Gud fra evighet bare var én person, det uten en indre relasjon, kunne han heller ikke elske slik Johannes peker på.

Derfor ble treenigheten ikke bare en forklaring på bibeltekster, men også en logisk forståelse av utsagnet «Gud er kjærlighet», det vil si at Gud er relasjonell fra evighet av.

Det som da bør bekymre oss, er hvordan mange kristne i dag så lett argumenterer for at Gud kan endre mening om hva som er sant og godt, og hvilket gudsbilde de da egentlig forutsetter.

Men dét får bli tema for neste søndag.

God søndag!