Tiziano Vecellio (ca. 1490–1576), «Salvatore Mundi», Eremitasjen, St. Petersburg.

«Jeg er veien, sannheten og livet.»

Johannes 14, 6

Sist søndag var temaet Gud som kjærlighet, om hvordan kjærligheten er en relasjon som vitner om den treenige Gud. Kristen forståelse av kjærlighet er ikke selvkjærlighet, men selvhengivende kjærlighet mellom personer.

Derfor sier for eksempel kirkefaderen Augustin at Faderen elsker Sønnen, Sønnen elsker Faderen, og Den hellige ånd er kjærlighetens bånd mellom dem.

Da blir kjærligheten ikke noe Gud begynner med når verden skapes. Den er evig. En ensom ikke-relasjonell Gud kunne heller ikke «funnet opp» kjærligheten, ettersom den ikke er en egenskap ved en slik Gud, og det å eventuelt hevde at Gud elsker seg selv som en selvkjærlighet, er i kristen tro ikke ekte kjærlighet, snarere tvert imot.

Det samme kan sies om dagens tema som er den objektive sannheten og at den må være absolutt god.

Hvis Gud er det absolutte gode, kan han ikke bli mer god ved å skape verden. Ellers ville han ha manglet noe før skapelsen.

Sannhet i denne sammenhengen er ikke en hendelse eller utsagn er sant. Thomas Aquinas knytter det til intellektet, en erkjennelse av at Gud kjenner seg selv fullkomment. Vi kan si: fullkomment fornuftig. Som Thomas Aquinas har blitt berømt for å si: Sannheten er én, fordi Gud er sannhetens opphav. Derfor kan det aldri eksistere en reell motsetning mellom sann tro og rett fornuft.

Som kristne identifiserer vi denne fullkomne selverkjennelsen med Logos (Kristus sitt navn før inkarnasjonen) – Sønnen som sier: «Jeg er veien, sannheten og livet».

Dermed blir sannheten ikke noe Gud først «får» når verden eksisterer.

Den eksisterer evig i Guds, treenighetens eget evige liv.

Vi kan tenke på samme måte om det absolutt gode. Hvis godhet bare betyr makt eller vilje, kan Gud i prinsippet definere hva som helst som godt (noe vi for eksempel finner i muslimsk tro), men hvis Gud er godheten, blir det umulig.

Derfor kan Gud ikke gjøre det onde, Ikke fordi han mangler makt, men fordi ondskap er en fornektelse av hans eget vesen. Dermed blir godheten objektiv, et kjennetegn ved Gud som eksisterer før skapelsen, uavhengig av mennesker.

Det gode eksisterer fordi Gud er det absolutt gode.

For oss som mennesker er dette helt avgjørende, for vi lever altså i en verden som en slik Gud har skapt, og som i tillegg ber oss om å legge under oss verden og samtidig elske ham. Men for at vi skal kunne gjøre dette, må Gud være forståelig og forutsigbar, på samme måte som hans skaperverk er det, samtidig som vi erkjenner syndefallets konsekvens. For uansett syndefall: Gud er den samme både før og etter syndefallet.

Og: Uavhengig av syndefallet forutsetter vår evne til å elske Gud at sannheten er god, samtidig som det gode må være personlig og fornuftig.

Det er derfor naturlig at med framveksten av den kristne kirken vokste også vitenskapen fram. Vitenskap forutsetter nemlig at sannheten er objektiv, og fornuften forutsetter at sannheten er rasjonell. Den amerikanske religionssosiologen Rodney Stark peker på dette faktum når han viser hvordan naturvitenskapen vokste fram som en fortsettelse av teologiske studier. Det var den kristne tro som gjorde naturvitenskapen fornuftig.

En historiker skrev at årsaken til at middelaldermennesket ble kristnet, var at kristendommen ga dem et verktøy til å forstå verden. Og jeg tenker at dette har en dyp sannhet i seg. Læren om treenigheten er ikke bare en åpenbart lære som må tros, den kaster også lys over hvorfor virkeligheten i det hele tatt er forståelig.

Dermed kan vi også forstå hvordan Aquinas kunne si at et menneske som bevisst handler mot det som den rette fornuft viser er godt, samtidig handler mot Gud – ikke fordi fornuften står over troen, men fordi både troen og fornuften springer ut av den samme guddommelige sannheten. Å forkaste fornuften er dermed indirekte å forkaste Gud som sannhetens kilde. Gud kan nemlig ikke si at vi skal elske ham med all vår fornuft dersom det ikke finnes en absolutt sannhet fornuften kan opptre innenfor.

Derfor blir også liberale kristne sitt forsvar for postmoderne etikk uforståelig ettersom denne etikken bygger på det flyktige, menneskets egen vilje. En etikk som forkaster troen på en absolutt sannhet, kan heller ikke være fornuftig, og dermed ikke i overenstemmelse med Guds natur.

God søndag!

 



Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.