Marianne Heske er Norges mest kjente konseptkunstner. Hun kan skape kunst ut av hva som helst, og det uten å bruke hender og håndverk. Hennes kunst springer rett ut av hodet som konsepter på jakt etter objekter hun kan definere som kunst. Hennes mest berømte verk er «Gjerdeløa», en gammel tømmer-løe fra Tafjord som hun utpekte til kunstverk og fikk stilt ut i Oslo og andre europeiske hovedsteder.

Her er det snakk om sterke, skapende konsepter, som på ulikt vis setter sitt preg på kunstfeltet, innenlands og utenlands. Det er noe skremmende ved en slik kreativitet som helt usynlig skaper kunstnerisk mening i kunstfeltet. Forleden dukket Marianne Heske opp i Dagsnytt 18 med en konseptuell mistanke om at navngivingen av boreplattformer og utbyggingsfelter har vært en suspekt strategi. De samme synspunktene har hun tidligere også publisert i Klassekampen.

Heskes konseptuelle mistanke går på det forhold at oljeindustrien misbruker norrøne referanser og kjente personers navn for kulturelt å sminke sin virksomhet. Det vil si at oljeindustrien bare bruker navnene for å skjønnmale sin naturfiendtlige virksomhet. Mistanken om misbruk blir hengende i løse luften siden Heske ikke påviser at navnebruken bryter med inngåtte avtaler om navnebruk. Noen har selvsagt godkjent navnebruken.

Marianne Heskes personlige kritikk av navngivningen i oljebransjen virker ikke helt troverdig, sett i forhold til hennes egen kunstneriske praksis. Som konseptkunstner er hun vant med å bare peke på en ting og si at dette objektet er et kunstverk, dermed også at det er hennes kunstverk. Den ovenfor nevnte «Gjerdeløa» ble et kunstverk nettopp på den måten, så også «Wittgensteins robåt», en råtten og ubrukelig farkost, som Heske hentet fra Luster i Sogn. Også denne råtne robåten fikk hun fraktet til gallerier rundt omkring i Europa, som sitt eget kunstverk.

Denne kunstneriske praksisen med å overta objekter som hun overhodet ikke har tilført noe som helst av estetikk, og allikevel påstår at de er hennes egne kunstverk, minner umiddelbart om kunstfaglig misbruk og identitetstyveri. Etter det jeg kan forstå havner Marianne Heske her i den samme smiske-fella som hun beskylder oljeindustrien for. Både «Gjerdeløa» og «Wittgensteins robåt» er historiske objekter med sin egen tidsbetingede identitet, som ikke forsvinner om Heske påklistrer dem sine teoretiske konsepter.

Det er denne historiske identiteten Heske usynliggjør og misbruker for egen kunstnerisk vinning. Sett ut fra hennes egen konseptuelle praksis, som kan kalles identitetstyveri, går hun oljeindustrien en høy gang når det gjelder å sminke sin offentlige virksomhet. På det punkt undergraver hun også kunstfeltet og det estetiske grunnlaget for kunstfaglig vurdering. Her kommer nok oljeindustrien langt bedre ut, som årlig bidrar til at kulturlivet får store summer for å berike sine innbyggere. Selv Marianne Heske høster her fordeler, som over lang tid har mottatt statsstipend.