Sakset/Fra hofta

Fountain is one of Duchamp’s most famous works and is widely seen as an icon of twentieth-century art. The original, which is now lost, consisted of a standard urinal, laid flat on its back rather than upright in its usual position, and signed ‘R. Mutt 1917′. The Tate’s work is a 1964 replica.8…9 The idea of designating such a lowly object as a work of art came from a discussion between Duchamp and his American friends the collector Walter Arensburg and the artist Joseph Stella. Following this conversation, Duchamp bought an urinal from a plumbers’ merchants, and submitted it to an exhibition organised by the Society of Independent Artists. The Board of Directors, who were bound by the constitution of the Society to accept all members’ submissions, took exception to the Fountain and refused to exhibit it. Duchamp and Arensburg, who were both on the Board, resigned immediately in protest. An article published at the time, which is thought to have been written by Duchamp, claimed, ‘Mr Mutt’s fountain is not immoral, that is absurd, no more than a bathtub is immoral. It is a fixture that you see every day in plumbers’ shop windows. Whether Mr Mutt with his own hands made the fountain has no importance. He CHOSE it. He took an ordinary article of life, placed it so that its useful significance disappeared under the new title and point of view – created a new thought for that object.’ (‘The Richard Mutt Case’, The Blind Man, New York, no.2, May 1917, p.5.)  wikiart.org

Nå blåser det opp til kunstfaglig storm om Gjerdeløa til Marianne Heske. Den norske kunsteliten er opprørt over at Nasjonalmuseet ikke vil innlemme verket i sine samlinger. Det kan skyldes økonomi, for kunstneren vil ha 2 millioner kroner for verket, en ublu pris for en gammel og kassabel løe, som kunstneren har fraktet både utenlands og innenlands, uten at den har blitt mer verdifull av den grunn.

Men kunsteliten mener det hefter umåtelig verdier av kunstnerisk art ved objektet, så noe må gjøres for å redde dette uerstattelige kunstverket for ettertiden. Og noen, som den kjente kunstsosiologen Dag Solhjell, mener at man må appellere til kulturministeren for snarlig å bevilge pengebeløpet. Solhjell, som hverken er kunstner eller kunsthistoriker, fastslår med en suveren kunstfaglig autoritet, at denne løa er et readymades som «har høye kvaliteter både kunstnerisk, kunsthistorisk og kulturhistorisk» (Klassekampen 23/6 2018).

I følge kunstsosiologen er altså Gjerdeløa et readymades på linje med de objekter som dadaisten Marcel Duchamp introduserte på tidlig 1900-tall, men selvsagt langt mer kompleks og interessant enn franskmannens puslet påfunn. Solhjell nevner spesielt et berømt pisssoir som Duchamp stilte ut i 1917. De fleste som ikke er kunstsosiologer vet jo at Duchamp ikke stilte ut et pissoir, men et urinal, og det er noe helt annet. Pissoiret er et lite hus der man ved behov kan tømme blæra i et urinal. Pissoir er et fransk ord for avtrede, noe de fleste menn kjenner til, men ikke for Solhjell, som er mer opptatt av hvordan ordene får sin betydning, nemlig ved språkbruk.

Men et ords betydning oppstår jo ikke bare ved språkbruk, ordet refererer også til ting og tang som er bærere av mening, og det er denne meningen ordene prøver å gripe. Hvis man bruker ordet feil, som å kalle et urinal for et pissoir, så trenger man ikke å gå til språkbruken for å korrigere feilen, men ta en kikk på objektet. Man kan også sjekke et leksikon der det finnes presise definisjoner basert på kontrollerbare observasjoner. Feil bruk av ord er et særtilfelle av misforstått språkbruk, og ingen god åpning for å diskutere om en gammel løe fra Tafjord er et landets største kunstverk.

Hvorvidt Gjerdeløa er et readymades og derved et kunstverk, er helt avhengig av en nominalistisk språkteori, der forholdet mellom ordet og ordets mening er arbitrært, det vil si tilfeldig. Derfor kan også Solhjell blande sammen pissoir og urinal i den tro at det ikke spiller noen rolle, men det gjør det absolutt for en som er pissetrengt. Han søker primært et avtrede, og jakter på det objektet. Om forholdet til ordet og dets mening er arbitrært, så er ikke forholdet mellom ordet/meningen og objektet det.

Vi kan endre ordets mening gjennom språkbruk men ikke det objektet meningen referer til. Vi kan tillegge Gjerdeløa nye betydninger, men det endrer ikke det spøtt av løas materialitet, form og funksjon. Selv om løa har reist jorden rundt og blitt vist i prestisjetunge museer, er den fortsatt den samme løa fra Tafjord. Ja, språkbruken har endret seg, men siden den er tilfeldig og tidsbetinget, kan man ikke definere gjenstanden til noe annet enn det den faktisk er, slik Dag Solhjell gjør. Det vil i så fall være essensialisme, en posisjon som ikke er mulig innenfor Wittgensteins språkteori og Solhjells kunstsosiologiske relativisme.

En omdefinering av Gjerdeløa, som den institusjonaliserte kunsteliten nå prøver å fullføre med et innkjøp til Nasjonalmuseet, er ikke kunstnerisk begrunnet, men kunstpolitisk motivert. Derfor roper også Solhjell på kulturministeren, som ytterligere vil politisere den utgamle løa, enten utfallet nå blir positivt eller negativt. Da er det ikke lenger snakk om kunst og kvalitet, men politisk makt. Når debatten tilspisser seg faller maskene, og kultur- hatet viser ansikt.

På 70-tallet trumfet kunsten politikken, og kunstnerne trodde på kunstverkets iboende kraft. I dag har verket forsvunnet, tilbake er bare språkbruk og konsepter som sirkulerer i kunstfeltet uten annen faglig forankring enn tungetale og språkfilosofi. Det minner meg om en velkjent historie, om de to kunsthåndverkerne som vevde usynlige klær til keiseren. De foret ham med store visjoner og luftige konsepter og levde fett på statens bekostning. Man kan si at de var drevne konseptkunstnere som satset på at språkbruken var god nok innsats, men dessverre levde de lenge før Wittgenstein og hans kunstteoretiske etterkommere, så hele det kreative prosjektet havnet i dass, for ikke å si pissoiret. Shit happens.

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre. 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!