Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens egne holdninger.

I 2018 skrev Sumaya Jirde Ali i Klassekampen at folk bare må venne seg til hennes høylytte røst, og at hun aldri vil la seg kneble. Dét løftet har hun definitivt holdt. Hun er kvinnen som ser rasisme i hver eneste krok og krik i vårt land.

Immigranten fra Somalia burde ta lærdom av den legendariske skuespilleren Morgan Freeman. Da Mike Wallace fra «60 Minutes» spurte ham hvordan vi kunne bli kvitt rasisme, svarte Freeman: «Vi slutter å snakke om det.»

Blendahvite Norge er så urettferdig og kvalmende

Jirde Ali har gjort det motsatte gjennom hele sin offentlige karriere. Hun kom fra Somalia til Bodø som syvåring i 2005. Bare ti år senere fikk hun en plattform i Aftenposten for å gi uttrykk for sin avsky for vårt samfunn. Da var hun bare 17 år gammel.

Etter en sommertur til London skrev hun at det var hårreisende at norske kvinneblader, annonser og offentlige institusjoner var blendahvite. Hun mente det ikke var nok at innvandrerne skulle tilpasse seg, men at integrering måtte gå begge veier.

Skjermbilde, Aftenposten.

Vi nordmenn må tilpasse oss henne, med andre ord. Og hvis det er én ting som er sant, så er det akkurat dét det norske folk har gjort i flere tiår.

Jirde Ali applauderte London fordi de stadig fikk henne til å stoppe opp foran store plakater som var så langt unna de blendahvite hun var så vant til i Norge. Jenta som bare hadde ti års botid i Norge, skrev:

Det er så mye i dagens samfunn som bare tilfredsstiller én gruppe, og det er så urettferdig og kvalmende å være vitne til. Hvordan skal jeg kunne reise meg opp og vokse, når mine spirer blir kastet bort før de får grodd?

Innlegget i Aftenpostens Si ;D satte tonen for alt hun har skrevet og uttrykt seg om siden. Norge ga henne trygghet, utdanning, muligheter og en nasjonal plattform, men helt fra begynnelsen har hun fremstilt landet som systematisk rasistisk og ekskluderende.

I dag er hun en prisbelønt forfatter, poet, litteraturkritiker og dramatiker. Som innvandrer med brun hud og rasisme som hovedtema, er hun automatisk velkommen inn i «det gode selskap». Der fungerer hun som et nyttig redskap med to formål. Hun viser fram deres moralske overlegenhet og fungerer samtidig som et effektivt våpen mot FrP og alle andre som ikke deler deres syn.

Norges svar på Ilhan Omar

Jirde Ali minner mye om Ilhan Omar, en annen somalisk flyktning som har fått enorme muligheter i Vesten, men som virker permanent misfornøyd med sitt nye hjem. Omar kom til USA som flyktning med familien i 1995 og sitter nå i den høyeste stillingen en immigrant kan få i landet.

Likevel gjør hun ikke annet enn å svartmale landet, folket og alt de står for. Det er akkurat derfor mange amerikanere, som normalt er svært imøtekommende overfor innvandrere, har fått nok av folk som Ilhan Omar.

Det samme kan sies om Sumaya Jirde Ali. Mange av oss nordmenn er rett og slett lei av å bli stemplet som rasister og fremmedfiendtlige av innvandrere som har fått muligheter som mange bare kan drømme om.

Og det er ikke rasistisk å si dette. Jeg ville med glede ha stemt på somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali til Kongressen, eller på Cemal Knutsen Yücel til Stortinget. Det er nettopp slike integrerte, modige og takknemlige stemmer Norge og USA trenger.

Men i den islamske ideologien Jirde Ali forsvarer, risikerer mennesker som Ayaan og Cemal dødsstraff for å ha forlatt islam. Ville hun forsvart deres rett til å kritisere islam og bryte med kulturen hun selv kommer fra? Eller ville hun tie, slik hun gjør om så mye annet som ikke passer inn i offerfortellingen?

Rasisme går begger veier, Jirde Ali

Jeg tviler ikke på at Jirde Ali har opplevd rasisme. De fleste av oss har opplevd ulike former for diskriminering eller urettferdighet i livet. Og selv om vi hvite ikke har lov til å rope om rasisme, er anti-hvit rasisme en realitet, og det er ubredt.

Når Sumaya Jirde Ali år etter år klager over det blendahvite Norge, og tydeligvis ønsker å endre eller redusere den norske majoritetsbefolkningen, er hun en anti-hvit rasist.

Hennes eget folk teller rundt 40 millioner verden over, og det finnes over to milliarder muslimer. Likevel er det vårt folk hun stadig vil ha mindre av for å oppnå mer mangfold. Med en slik holdning vil hun møte motstand, noe hun selvsagt oppfatter som ren og skjær rasisme.

«Bakskrittspartiets» selektive moralske alarm

Jirde Ali har 13.000 følgere på Facebook og har nylig skrevet omfattende kommentarer om to saker som har dominert overskriftene den siste tiden: Hårek Hansen-saken og overfallet på den 17 år gamle blårussen i Bergen 17. mai.

Begge kommentarene dreier seg om Fremskrittspartiet, som hun konsekvent kaller «Bakskrittspartiet». Nok en gang avslører hun sitt sanne jeg, og ikke minst hvor dypt hun forakter FrP, og indirekte over 30 prosent av den norske velgermassen.

Etter det brutale angrepet på 17-åringen i Bergen 17. mai beskyldte hun Fremskrittspartiet for «selektiv moralsk alarm». Hun hevder at FrP og Jon Helgheim raskt gjør minoritetsvold til spørsmål om kultur, innvandring og miljøer, men behandler hvite som utøver vold mot minoriteter som isolerte enkeltstående handlinger.

Jirde Ali synes det er ganske imponerende hvor mange konklusjoner Helgheim trekker etter først å ha innrømmet at han ikke vet mye om bakgrunnen for angrepet i Bergen. Og det er nettopp her problemet ligger, mener hun:

Helgheim skriver ikke bare om en konkret voldshendelse. Han bruker en konkret voldshendelse til å mistenkeliggjøre hele grupper. Det er ikke lenger noen bestemte ungdommer, i en bestemt gate, på en bestemt kveld, som skal etterforskes for en bestemt handling. Plutselig handler saken om «Afrika, Asia og Midtøsten». Om «innvandrermiljøer». Om «klankultur». Om «hjemlandet». Om en hel kategori mennesker som gjøres ansvarlig for det noen få har gjort.

Skjønner ikke Jirde Ali at dette er akkurat det hun selv har gjort helt siden hun satte foten på norsk jord? For henne har det alltid vært «oss mot dem». Hun har generalisert, mistenkeliggjort og kollektivt dømt et helt land som systematisk rasistisk. Det kvalmende blendahvite Norge, hvor hun kan stå på en scene og si «fuck politiet» og «fuck Sylvi Listhaug» uten å blunke.

Og mens Jirde Ali er opptatt med å lete høyt og lavt etter rasisme, er mønsteret Helgheim peker på, reelt. Fakta er at gjenger med innvandrerbakgrunn, spesielt fra deler av Afrika, Asia og Midtøsten, angriper, raner og banker opp enslige norske gutter.

Helgheim refererte til en statistikk fra Oslo Tingrett i 2021 som viste at i forbindelse med ran som involverer ungdom under 18 år, er det nesten utelukkende etnisk norske gutter som er ofre. Hovedmønsteret er grupper med minoritetsbakgrunn som raner én eller to norske gutter på omtrent samme alder. Dette skjer noen ganger ved kniv- eller machete-trusler, og typisk utbytte er dyre jakker, klær, belter og AirPods.

Og siden Jirde Ali er fra Somalia, er det verdt å nevne at unge somaliske menn i Oslo topper listen for siktelser: Per 1000 innbyggere står menn mellom 15 og 24 år med bakgrunn fra Somalia for 2119 siktelser i perioden 2020 til 2023. For de øvrige bosatte i Oslo, er det samme tallet 209.

Likevel er det dette mønsteret Jirde Ali nekter å se eller snakke om når hun krever individuelt ansvar og kaller enhver generalisering for rasisme.

En selvoppfyllende profeti om rasisme

Fremskrittspartiet gjør det motsatte når det passer dem, hevder Jirde Ali. Det gjør hun selv også.

Hun skriver at mennesker ikke er determinert av arv, kultur, hudfarge, religion eller opprinnelse, og at selv de som begår alvorlige, straffbare og forkastelige handlinger, fortsatt skal møtes som ansvarlige individer, ikke som representanter for en hel gruppe.

Likevel har hun ingen problemer med å gjøre nettopp det når det gjelder «oss hvite» og vår ungdom. For det hun kaller «selektiv moralsk alarm» i FrP, handler i realiteten om at Jon Helgheim ikke vil snakke om «norsk alkoholkultur, aggressiv og sexistisk russekultur, klasse, maskulinitet, foreldreansvar, vold blant unge generelt eller samfunnets sviktende forebygging.»

Jirde Ali kaprer også denne historien og gjør den til sin egen selvoppfyllende profeti om rasisme. At en 17 år gammel norsk gutt ble banket opp av en gjeng med hennes egen bakgrunn, er ikke det sentrale problemet for henne. Det hun ikke tåler, er sannheten, og at folk som Jon Helgheim våget å si høyt hva som faktisk skjer.

Og hvis hun hadde fulgt med i timen, hadde hun sett at vi i årevis har snakket om norsk alkoholkultur, ungdomsfyll, russekultur og foreldreansvar. Det har aldri vært mangel på diskusjon rundt disse sakene i den blendahvite befolkningen.

Det som derimot har vært nærmest fraværende, er en ærlig samtale om problemene i hennes egen kultur; æresvold, undertrykkelse av kvinner, klankultur og den islamistiske doktrinen som hyller vold og underkastelse.

Jirde Ali avslutter sin lange og fordømmende kommentar med følgende budskap:

Og hvis vold bare blir politisk interessant når gjerningspersonen kan brukes til å bekrefte Bakskrittspartiets fortelling om innvandring, da handler det ikke først og fremst om vold. Da handler det om hvem dette politiske partiet trenger at vi skal være redde for.

Dermed bruker Jirde Ali hele den brutale voldsepisoden mot den 17 år gamle gutten som et redskap for sin egen agenda. Hun ignorerer fullstendig både fakta, statistikk og domstolsrapporter som viser reelle mønstre, bare for å kunne male FrP som rasister og fremstille seg selv og sitt folk som ofre.

To milliarder evige ofre, men aldri ansvar

Jirde Ali maler det samme bildet av Fremskrittspartiet og store deler av Norge i kronikken om Hårek Hansen i Filter Nyheter, med tittelen «Rasismen er særlig brutal når den ikke bare retter seg mot dem av oss som er her, men mot dem som ennå ikke finnes.»

Hun tar én privat fylle-kommentar fra Hårek Hansen og bruker den til å sette hele Fremskrittspartiet, og indirekte hundretusener av norske velgere, under én rasistisk paraply. Én upassende ytring blir for henne bevis på at FrP vil bestemme hvem som skal eksistere i Norges fremtid.

Men Hårek Hansens tankegods er ikke nytt og kommer ikke fra ingesteds, hevder Jirde Ali. Deretter gir hun oss en lang historielekse om partiets angivelig rasistiske ukultur, der muslimer er de største ofrene. Både Kent Andersen og Espen Teigen får æren av å være med i denne historien, som startet med Mustafa-brevet i 1987 til «snikislamisering» i 2009.

Siden den tid har muslimsk tilstedeværelse i Norge igjen og igjen blitt fremstilt som en trussel. Dette er del av et politisk mønster som FrP har hatt mange muligheter til å ta et oppgjør med, mener Jirde Ali. Eksemplene er mange:

Per-Willy Amundsens utsagn om at «arabere dreper mennesker, det er det dere gjør», Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersens kronikk der de skrev at de ikke tror på det flerkulturelle Norge, og advarte mot at norsk kultur erstattes, blackface-sketsjen «muslimen» på et FrP-møte i 2015, der en ordførerkandidat spilte en muslimsk, gebrokkenttalende konebanker, og Espen Teigens utspill fra i år om at han foretrekker hunder fremfor muslimer.

Imponerende. Hun måtte virkelig grave dypt for å finne fem meningsløse eksempler fra FrP-historien helt tilbake til 1987. Samtidig har hundretusener av hennes eget folk blitt drept av krigsherrer, Al-Shabaab-terrorister og somaliske regjeringstyrker siden 1980-tallet. Og siden 1979 har «religionen» hun følger, vært ansvarlig for over 66.872 islamistiske terrorangrep verden over, som har kostet minst 249.941 mennesker livet.

Nothing to see here. La oss heller snakke om det rasistiske Norge.

Alle sakene er ifølge Jirde Ali en del av et «tydelig mønster som viser en politisk ukultur der minoriteter, og særlig muslimer, igjen og igjen gjøres til et problem Norge må beskyttes mot».

Og det er selvfølgelig ikke sant. For de fleste nordmenn er ikke redde for minoriteter generelt. Men vi ønsker å bli beskyttet mot dem som lager problemer og kriminalitet. Og dessverre kommer det aller meste fra den muslimske innvandrerbefolkningen. Mye av frykten handler også om islam. Vi vil rett og slett ikke ha det i Norge.

De må venne seg til vår høylytte røst

Jirde Ali har frekkhetens nådegave til å påstå at majoritetsbefolkningen «får leve som enkeltmennesker, med feil, svakheter, valg og liv som ikke straks gjøres til uttrykk for en hel gruppe». Dette viser hennes totale mangel på empati for de mange marginaliserte nordmennene som faktisk lider i hverdagen.

Jirdi Ali krever at FrP skal ta et oppgjør med sin angivelige rasistiske historie, samtidig som hun selv nekter å ta tak i de utallige problemene og utfordringer blant sine egne.

Dette er samme kvinne som i 2016 krevde at det blendahvite norske samfunnet måtte endres for å gjenspeile hennes identitet og holde henne fornøyd, mens hun i dag nekter nordmenn å snakke åpent om det brutale angrepet som foregikk på vår grunnlovsdag.

Når vi stopper opp et øyeblikk og tenker på hvordan hun og andre som henne i tiår er blitt hyllet for å rakke ned på alt vi står for, både som land og som folk, blir det både absurd og provoserende. Likevel forventes det at vi skal ta imot all denne kritikken med takknemlighet og stillhet.

Noe forandret seg etter 17. mai i år. Vi ser en uro og et sinne som ikke likner noe vi har sett før, en berettiget frustrasjon over hvor urettferdig vårt land er blitt. Vi skal ikke finne oss i det lenger. Vi nordmenn har fått nok nå.

De som eier diskursen i Norge, bør bare venne seg til at nå er det vår tur til å bruke vår høylytte røst. Vi nekter å la oss kneble. Rasisme finnes, men ikke av den typen venstresiden dikter opp og bruker mot oss. De bør ta til seg Morgan Freemans ord.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!