Majoran Vivekananthan stiller et direkte frekt spørsmål i Utrop: Er noen innvandrere bedre integrert i Norge enn nordmenn?
Svaret hans er ja, og beviset er Hashim Abdi, Kamzy Gunaratnam og Nasir Ahmed.
Alle tre er Ap-politikere.
Det er et merkelig utvalg å bygge en teori på. Men la oss se på Kamzy Gunaratnam. Hun er ikke akkurat et eksempel på integrering i tradisjonell forstand. I et debattinnlegg i Aftenposten slo hun fast at hun er imot assimilering og integrering og heller vil ha det hun kaller «inkludering». Hennes definisjon er avslørende: Integrering er når et barn møter på skolen. Inkludering er der skolen møter barnet.
Med andre ord: Det er det norske samfunnet som skal tilpasse seg innvandrerne, ikke omvendt.
Dette er ikke integrering. Det er en agenda for å forandre Norge til et multikulturelt samfunn der norsk kultur og norske verdier gradvis viskes ut. Og det er nettopp dét Vivekananthan egentlig argumenterer for, uten å si det rett ut.
La oss se på tallene i stedet.
79 prosent av all sosialhjelp i Norge går til ikke-vestlige innvandrere. Antallet innvandrere på uføretrygd økte med 80 prosent på ti år. SSB har beregnet at hver ikke-vestlige innvandrer netto koster staten 4,1 millioner kroner over livsløpet. Innvandrere er kraftig overrepresentert i kriminalstatistikken.
Dette er integreringsproblemet. Ikke hva KrFU måtte mene om barnehager.
Vivekananthan plukker ut en håndfull progressive Ap-politikere og konkluderer med at vi bør spørre om nordmenn er godt nok integrert i det moderne Norge. Men disse politikerne er ikke eksempler på vellykket integrering. De er eksempler på mennesker som har funnet seg godt til rette i et system som betaler dem for å forandre landet de kom til.
Dét er noe helt annet.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.
