Diskusjonen i 17. mai-komiteen i Oslo om hvem som skal få tale ved byens monumenter, har nok en gang avdekket en dyp splittelse i synet på nasjonaldagen vår.

Denne gangen er det Asle Toje som er vraket, etter det som bare kan beskrives som et pinlig rot med stemmegivning og uklare regler. MDG-politiker Eivind Trædal har vært raskt ute med å hylle avgjørelsen, og hevder at nasjonaldagen handler om fellesskap og at man må unngå talere som skaper splid eller kulturkrig. Det er et utsagn som krever en nærmere kikk på hva denne dagen egentlig er til for.

Selv om tanken om et varmt og inkluderende fellesskap høres besnærende ut, må vi aldri glemme at 17. mai først og fremst er Grunnlovens dag. Det er en feiring av friheten og de verdiene som ble nedfelt på Eidsvoll i 1814. Dette er verdier som nettopp skal beskytte enkeltmennesket og retten til å være uenig med flertallet. Når Trædal og hans meningsfeller bruker ordet fellesskap som et argument for å luke ut stemmer de finner ubehagelige eller utfordrende, beveger de seg farlig nær en definisjon av samhold som krever konformitet fremfor frihet.

Det er ironisk at man i toleransens navn velger å ekskludere en person som Asle Toje, som med sin faglige tyngde og plass i Nobelkomiteen burde være en naturlig bidragsyter til en refleksjon over landets tilstand. Ved å stemple intellektuell motstand som kulturkrig eller provokasjon, reduserer man nasjonaldagen til en tannløs festforestilling der ingen skal føle seg utfordret. Mange har etter hvert sett seg lei på at politiske motstandere forsøker å definere hvem som er stuerene nok til å snakke til folket på selve frihetsdagen.

Hverken krigsseilerne eller de som kjempet for vår selvstendighet gjorde det for at vi skulle ende opp med en feiring der alle må mene det samme. De kjempet for et demokrati som tåler debatt og som holder ytringsfriheten kjær, selv når den brukes av folk vi er uenige med. Hvis fellesskapet skal ha noen reell verdi, må det være stort nok til å romme også dem som våger å kritisere og utfordre de rådende sannhetene. En 17. mai som bare feirer enighet, er i realiteten en fattig feiring som snur ryggen til selve fundamentet for vår konstitusjon.

Vi må vokte oss for at nasjonaldagen blir en arena for politisk kansellering forkledd som omsorg for fellesskapet.
Grunnloven er til for å sikre oss mot nettopp et slikt flertallstyranni der de som roper høyest om inkludering, er de som er raskest til å stenge døren for andre. La oss heller feire 17. mai som en dag der vi hyller retten til å være forskjellige og der vi tåler å høre ord som kanskje ikke passer inn i Trædals nøye regisserte fellesskap.

Det er nemlig dét som er den egentlige betydningen av frihet.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!