Jeg ser at Posten for alle praktiske formål er lagt ned – til glede for dypstaten og alle fremadstormende sosialdemokrater. Men enda verre er det kanskje at folk i det store og hele har sluttet å ta telefonen… Hva er det som skjer med oss og landet vårt?

Da jeg vokste opp som gutt på 1960-tallet, hadde ikke alle telefon. Mot slutten av 1970-tallet hadde de aller, aller fleste telefon hjemme, med noen få unntak. Unntakene, de av dem som ikke bodde i skauen eller var fullstendig akterutseilt, lånte telefon av naboen når de var «nødne». For telefonen var viktig. Og alle tok den når det ringte.

Endelig ringte det

Jeg kan godt huske en av de siste etternølerne, langt tilbake på 1970-tallet. Det var bestefar og bestemor til en kamerat av meg nede i Bamblefjorden, som endelig hadde fått installert telefonapparat – på kjøkkenet, må vite. Og der satt de og ventet som på presten for at telefonen skulle ringe hjemme hos dem for aller første gang. Min kamerat forteller at denne ekstreme scenen måtte gå slik den tegnet til…

Da telefonen endelig ringte noen timer etter installasjonen, reiste fem stykker seg på en gang og kastet seg mot apparatet. Bestefar brakk armen og fikk et lengre sykehusopphold. Da en av hans godt voksne barn endelig fikk et brukbart grep om den sorte «talatuten», skrek han i røret med vill, ukontrollert stemme: – Ja!! Hvem er det? I den andre enden svarte man bare at det var en test for å sjekke at apparatet virket. Ja, ja – det var den gang; historien om «den siste familien» som fikk telefon i nedre Telemark.

Telefonsvareren – tar alt

I dag har absolutt alle mer eller mindre voldsomme telefoner, som kanskje mer er datamaskiner, som du også kan snakke i. Absolutt alle, helt ned til smårollinger, som nettopp har begynt på skolen, har det. Og felles praksis for de voksne er at du ikke lenger tar telefonen, bare høyst unntaksvis. Man ser hvem som ringer og «timer», eventuelt forkaster samtalen. Man bare lar være å svare, og oppringer må nøye seg med en telefonsvarer, som selvsagt få eller ingen hører på. Da kunne de jo like gjerne tatt telefonen og eventuelt lagt på straks hvis det ikke passet eller var en eller annen selger på tråden!?

I dag kan en hvilken som helst person, prime time ettermiddag, ringe fem ganger til ulike numre, til folk han kjenner eller bør ha tak i – uten at noen av dem han ringer til, tar telefonen. Det er ikke det at de misliker meg/deg, tror jeg, det er bare sånn. Samtlige anrop ender hos den automatiske telefonsvareren. Og sånn kan du holde på, gang etter gang, dag ut og dag inn. Ikke minst hos offentlige etater er det blitt sånn, i et hvert tilfelle, helt uten unntak. Det eneste stedet man kommer igjennom, er på nødtelefonene til politi, brannvesen og ambulanse. Ikke ved sykehusets sentralbord.

Rent privat er det som gjerne skjer, er at en eller to av dem en har ringt, ringer tilbake en del senere, og da har du selv lagt fra deg telefonen. Så den – tilbakeringingen – tas heller ikke. Og sånn går nu dagan. Hvordan ble det sånn? Var det slik vi ville ha det?

Hva med de gamle?

Jeg tenker en skvett på folk som kanskje nærmer seg åtti eller nitti, de som en gang bygde dette landet og nå er sjuke og selvsagt ikke interessert eller klare for nok en runde med ny teknologi.

Fra nå av får de postombæring én gang i uken, før tjenesten vurderes igjen og eventuelt legges ned i neste periode, jfr. samferdselsstatsråd Jon-Ivar Nygård i morges. Han smilte fett da han sa akkurat det med «neste periode». Alle skal «gå» digitalt.

Glor seg tomme i blikket

Ikke så i Danmark, der har de fremdeles 2–300.000 dansker som er så gamle at de blir tatt hensyn til og som skal få beholde sin postombæring. Som om vi ikke også har det – like mange gamlinger som fortjener å bli tatt hensyn til?

Jeg dropper den dypsindige, humørløse analysen av hvorfor det er blitt omlag slik jeg her beskriver, og konkluderer med at fremskrittet, selve fremskrittet, krever denne utviklingen. Og da må vi alle være med og dilte etter som kaniner.

At halvparten av dagens nordmenn blir sittende time ut og time inn – over alt hvor de går og står – og glo ned i den svære, flate iPhonen eller Galaxy-telefonen eller alt hva de nå heter, de andre «androidene», og blir tommere og tommere i blikket og absolutt ikke tilsnakkenes, får vi åpenbart bare ta på kjøpet. Dette går på intellektet løs, hvis det noen gang var der, da. Det hender at jeg tviler på det.

Mulig utvei?

Jo, selvsagt: Ett pluss skal de ha, de nye telefonene. De funker bra som oppslagsverk, brukt riktig. Kanskje det med riktig bruk av denne vidunderlige redskapen, er veien ut av elendigheten?

Og – vel å merke – at de gamle dør stille og rolig ut, uten å lage noe som helst form for opprør eller bråk.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!