“Dette feriestedet ville være helt perfekt ved et sivilisasjonssammenbrudd,” mener halvdelen fra passasjersiden av terrengbilen. “Tenk f.eks. om det skulle være noe i dette med at en elektromagnetisk solstorm kunne sette kraftverkene ut av drift. I byene på kontinentet ville det endt med massiv vold, men neppe i en fjordarm i Finnmark. Jeg mener, det er ferskvann i bekken ved siden av huset, fisk i havet, bær og sopp i skogen, og jord nok til å dyrke litt poteter og grønnsaker. Og regionen gror jo snart igjen, så det ville ikke mangle på fyringsved heller.”

“Tja, jeg ser for meg en mangelsykdom eller to. Og hva om du går tom for fyrstikker, trenger medisinsk hjelp eller må reparere eller erstatte noe av redskapen?” innvender jeg. “Hvordan skulle du komme deg hit, forresten? Kommunikasjonene ville neppe fungere i den situasjonen du ser for deg.” “Apropos kommunikasjon, var det ikke litt dårlig telefondekning der?” spør hun. “Ja, men det var nok signalstyrke til å ringe fra knausen femti meter ovenfor huset, og telefonnettet er da sikkert bedre enn for fem år siden,” beroliger jeg. “Men takk for påminnelsen, jeg må se og skaffe meg en mobilpinne. Man kan da ikke være helt uten nett i to uker.”

* * *

“Elskling, det står i instruksjonsboken at programmet nærmest skal installere seg selv på Mac’en bare man putter inn mobilpinnen, men ikonet man skal klikke på forsvinner fra skjermen etter mindre enn et halvt sekund. Jeg har prøvd flere ganger å klikke i all hast i de få tiendedels sekundene man ser det, men til ingen nytte, og programsnutten lar seg ikke gjenfinne noe sted. Det virker som om maskinen ikke vil vite av den. Hva skal vi gjøre?” lyder det fra sofaen. “Hmm. Kanskje det er noe inkompatibilitet med noen av programmene tilhørende de andre mobilpinnene,” foreslår jeg. “Prøv å avinstallere Vodafone-programmet.” Ti minutter senere er jeg et mobilt bredbåndsprogram fattigere, uten at fornyede installasjonsforsøk lykkes.

Idet planer blir lagt for en snartur tilbake til byen for å be om hjelp hos forhandleren, lyder en optimistisk stemme: “Vet du, her er det en gammel bærbar PC, kanskje bredbåndsprogrammet lar seg installere på den?” Som sagt, så gjort. Men Gud så langsomt. Da operasjonen er i havn, går rukkelverkets vifte alt hva remmer og tøy kan holde. Men det virker! Det vil si, programmet virker, men forsøk på tilkobling til nettet mislykkes likevel. Og et blikk på mobiltelefonen viser ganske riktig at signalstyrken ikke er noe bedre enn for fem år siden. Den holder under enhver omstendighet ikke til datatrafikk. Så er det å runde av den nettfrie kvelden med å lage middag.

* * *

“Men det går kanskje an å gå opp på knausen og se om det går an å koble seg til der?” er forslaget fra den andre siden av frokostbordet morgenen etter. “Det er riktignok litt fuktig ute etter regnværet i natt, men det er da bare å ta med seg en av feltstolene.” Jada, kanskje det. Vi hadde jo ringt derfra før. Men dette var kanskje noe litt annet? “På det punktet har man en av de flotteste utsiktene i mils omkrets. Om det dukker opp noen som ser meg sitte der med en PC, vil kanskje vedkommende tenke at jeg bør mentalundersøkes, muligens med rette,” innvender jeg. “Pøh, det er da ikke noe vesensforskjellig fra å ringe, og det er flere andre som går dit i det ærendet.” Hun har rett, selvsagt. Hun har jo bortimot alltid det.

Så skulle jeg naturligvis ha smurt meg inn med myggolje innen jeg satte med ned på det som kunne ha blitt et sporadisk friluftskontor. Den første ihjelslåtte summende jævelen faller ned mellom y- og u-tasten, og må blåses bort. Mon tro om noen terrorflyvende måker vil droppe sine etterlatenskaper oppi tastaturet? Det ville trolig bli apparaturens endelikt. Men neida, de skrikende sluknebbene holder seg på trygg avstand. Men finnmarkssommeren har en annen overraskelse på lager. Det begynner å regne, selvsagt gjør det det. Ikke så mye, riktignok. Kanskje en smule yr ikke vil være noen trussel mot boksen. I samme øyeblikk som tanken er tenkt, begynner det å regne tettere. Det er ikke lenger bare å dra jakkeermet over skjermen nå og da for å beholde et noenlunde lesbart bilde i det som er et sterkt utelys, skydekket til tross. Det faller en og annen faretruende stor dråpe på tastaturet også. Og enda har jeg ikke fått startet nettleseren. Om jeg vil bli med og leke? Klart det.

* * *

«Det er vel bare å gjøre et nytt forsøk senere?» Utvilsomt, er bare å vente på oppholdsvær. Det er jo ingen andre posisjoner som duger, med mindre jeg kjører de seks-sju kilometrene opp på fjellkammen. Da kan det jammen være. Regnet varer da heller ikke lenge. Og idet de håpefulle sitter bøyd over sjakkbrettet og halvdelen begravet i en bok, byr anledningen seg. Programmet spiller en triumferende lyd idet internettforbindelsen er et faktum. At hastigheten er godt under den vante resulterer ikke i noen mollstemt trudelutt. Her er det nok lurest å bruke alle båndbreddebesparende tricks. Men skjebnen har flere ess i ermet: Firefox har ikke før kommet seg på bena, innen den antikverte maskinen skrur seg av automatisk pga. overoppheting. Det blir for mye for den stakkars prosessoren. Hadde jeg ikke kjent varmen gjennom underlaget i fanget? Skulle ikke tolv grader og lett bris fra nordvest være nok til å holde maskintemperaturen nede? Ikke det, nei.

Vel, så anbringer man boksen i luftestilling mellom to steiner, med fri bane på både over- og underside, i påvente av at den blir avkjølt. I mellomtiden er det da bare å gå ned og kaste sluken i havet noen ganger, i håp om å dra i land en fersk sei til kvelds, helst uten at en forbipasserende rein finner det for godt å trampe på den aldrende etterlatte laptop’en. Etter femten-tjue resultatløse kast gjøres nytt forsøk på å få liv i maskinen. Windows var blitt avbrutt på unormalt vis. Ja, som om jeg ikke visste det. Tusen takk for opplysningen. Det går tilsynelatende bedre denne gangen. Man får lastet ned Google Reader. Mon tro om det er noe interessant RSS-feed i dag? Og hva med e-posten? Ikke før kommer innboksen til syne, før maskinviften igjen begynner å hvine av utmattelse. Det hjelper ikke at varmen slipper ut på undersiden mellom de to knærne faenskapen hviler på. Ingen av e-postene ser ut til å være av presserende viktighet. Jeg åpner en av dem, bare for å konstatere at maskinen nok en gang slukner i samme øyeblikk som teksten kommer til syne.

«Hvordan gikk det?» spør halvdelen. «Kan jeg gå opp og sjekke min egen e-post?» «Neppe,» svarer jeg, «med mindre du er forberedt på en frustrerende halvtime med resultatfattig dillemikking.» As if. «Folk ringer hvis det er noe viktig,» sier jeg. «Ikke at vi kan høre hva de sier, men vi ser i det minste anropet, og kan gå opp på knausen for å ringe tilbake.» Jeg merker at det hele sies med en nokså tilkjempet ro. Nettfri ferie er luksus, sier mange. Tull og tøys, sier jeg.