Erfart av treningsskeptiker Yan Friis

Den unge damen bak skranken smiler fra øre til øre. Du er ønsket. Velkommen. Egentlig kan du bare flytte inn. De har ventet på deg.

– Har du appen?

Det er det første hun spør om. Ikke hva du heter. Ikke hvordan du har det. Ikke om du vil trene styrke eller kondisjon. Har du appen?

Du har garantert ikke appen. For ikke å virke helt blåst, legger du til et forsiktig:

– Jeg tror ikke det.

Det bør du spare deg. Nå er snev av medlidenhet dukket opp i blikket hennes. Det er ingen fordel.

Det blir helt stille et lite øyeblikk. Ikke uhøflig stille. Mer sånn overrasket stille. Som om du nettopp har bedt om faxnummeret deres.

– Det er bare å laste den ned, sier hun vennlig. – Appen, altså.

Alarm. Rødt flagg. Helvete er ute! I det øyeblikk en person åpner med «Det er bare å …», vet du at du er fucked. Solid. Det er ingen ting i verden som er bare. Den setningen betyr trøbbel og utløser «jeg er dum, og alle ler av meg»-syndromet.

– Det er bare å laste ned appen.
– Det er bare å registrere deg.
– Det er bare å logge inn med BankID.
– Det er bare å legge inn betalingskortet.

Ingen moderne katastrofer begynner med sirener. De begynner med et nedlatende smil og ordene «det er bare å …».

Du fisker frem mobilen. Den unge damen skvetter idet hun oppdager hvilken arkeologisk etterlevning du går med i lommen, og klarer ikke å dy seg: – Er ikke dét en 11? – PRO, legger du hastig til. Uten at det forandrer saken. SATS har fått besøk av en kar som husker krigen.

Køen bak deg vokser. Unge mennesker kommer og går gjennom sperreportene uten å stoppe opp. Ingen snakker med noen lenger. De holder bare mobilen foran en liten skjerm, så åpner dørene seg lydløst.

Som på en flyplass.

Eller i et laboratorium.

Den unge damen bak skranken følger profesjonelt med mens du forsøker å huske passordet til App Store. Det er tydelig at dette skjer mange ganger daglig. Hun har sett eldre mennesker stavre betuttet ut før.

– Det er veldig enkelt, sier hun.

Det sier de alltid når du er kommet til det vanskeligste.

Omsider er appen installert. Nå må du opprette profil. E-postadresse. Passord. Minst én stor bokstav. Ett tall. Ett spesialtegn. Deretter BankID.

Skal du overleve i 2026, trenger du masser av passord. Ellers kommer du ikke langt, ikke til Svinesund engang. Passordene skriver du ned i en diskret notisbok som du alltid har med deg i en hemmelig lomme. For sikkerhets skyld skriver du ned de aller viktigste på en bitteliten lapp, og gjemmer den i posen med Kongen av Danmark. Intet menneske under 70 år tåler lukten av de dropsene, så de sjekker ikke der. (Foto: Dropsfabrikken)

– Hva heter du? spør hun, med fingrene klar over tastaturet. Endelig.

Du sier hva du heter.

Hun begynner å taste, men avbrytes straks av en ferdigtrent kunde på vei ut.

– Ha en fin kveld, Leif-Reidar!

Leif-Reidar smiler tilbake. Mandig på den treningsaktige måten.

– Vi sees i morgen!

Det hersker en vennlig tone. Her er alle elsket. Dét er jo fint.

Og nå har du hennes oppmerksomhet igjen.

– Hva var det du sa du het?

Du presenterer deg for andre gang. Ikke fullt så eplekjekk.

To kunder er på vei inn. Den ene har glemt mobilen hjemme.

Det oppstår et lite glefs av moderne panikk. En sjokkgranat er havnet midt i idyllen, et øyeblikk er alle blindet. Glemt mobilen?!? Vi er sekunder fra at noen slår 113. Men så kommer den unge damen bak skranken på at det er hun som er den voksne her.

– Jeg kan sikkert finne medlemsnummeret ditt manuelt, sier hun, og virker ganske trygg. Ganske. Hun ser ut til å speide etter noen. Vedkommende er sporløst forsvunnet.

Hun leter i systemet. Kunden står der flau og resignert, et menneske uten identitet. Ah, lettelsen sprer seg. Kunden er medlem. Han betaler sikkert flere tusen kroner i året. Men uten mobil kan man ikke være sikker på at man eksiterer. Ikke helt.

Det er ikke lett å bevege seg lynhurtig fra fremoverbøyd til oppreist stilling uten å rive av et flak. Det krever faktisk hyppig trening med vekter.  På treningssenter, selvfølgelig, med en erfaren PT. (Foto: focusfitness.net)

Så er det deg igjen.

– Nå mangler vi bare betalingsinformasjonen din.

Betalingsinformasjonen?

Den har de da slettes ikke noe med.

– Vi registrerer bare kortet i appen, sier hun beroligende.

Bare.

Der er det ordet igjen.

Ingen ber om kontonummer lenger. De bare sender deg et lite felt på mobilen hvor du skriver det inn frivillig. Det er mye hyggeligere.

Før fikk man i det minste følelsen av å bli ranet av et menneske. Nå må man gjøre hele den jobben selv også.

Du legger inn kortnummeret, mens damen bak skranken hjelper en annen kunde med å koble Apple Watch til medlemsprofilen.

I 20 minutter pågår den surrealistiske kommunikasjonen — som revet ut av en uskrevet Kafka-roman om Apple.

Det er egentlig ikke mye de vil vite om deg. Navn. Adresse. Telefonnummer. E-post. Kortnummer. Samtykke til vilkår. Samtykke til kommunikasjon. Samtykke til personlige tilbud. Samtykke til å motta inspirerende meldinger om trening på tidspunkter av døgnet hvor normale mennesker helst vil være døde.

Men det tar 20 minutter pepret med avbrudd og repeterte spørsmål å komme i mål.

Da er du ikke fullt så sikker på at du vil trene på SATS likevel.

De første sekundenes opplevelse av at den unge damen bak skranken bare var til for deg, er erstattet av en vag følelse av å ha blitt fraranet alle dine hemmeligheter, inkludert mange du ikke ante noe om, og alt er nå registrert i en udefinerbar og mørk verden kalt «appen».

Ingen er uhøflige. Ingen er uvennlige. Tvert imot. Alt er smilende, hjelpsomt og effektivt. Det er jo urovekkende. Hele systemet virker designet for å fjerne enhver følelse av menneskelighet, du er en abonnent, men du føler deg utenfor. Aliens har overtatt. Du føler deg som Nicole Kidman i «The Invasion» (2007).

Hele systemet virker designet for å fjerne enhver følelse av menneskelighet, du er en abonnent, men du føler deg utenfor. Aliens har overtatt.

– Men alt kan administreres i appen, sier damen, og smiler fort, så fort at du neppe fikk det med deg, for du stirrer på mobilskjermen din som om meningen med livet lå skjult der inne, og kanskje vil åpenbare seg bare du fokuserer nok.

Selvfølgelig kan alt administreres. Det er bare å …

Bare å endre medlemskap. Bare å fryse abonnementet. Bare å oppdatere betalingskortet. Bare å si opp.

Ja, si opp høres som en lettelse og en løsning på det hele om alt skulle skjære seg …

Særlig.

Ingen moderne tjenester lar deg avslutte noe med verdighet. De sender deg inn i menyer, undermenyer og små vennlige spørsmål:

«Er du sikker på at du vil forlate oss?»

Som om man forsøker å gå ut av et samliv etter 40 år.

Og hva får kunden tilbake?

Jo, overdrevent hyggelige unge mennesker bak skranken som hilser dem inn og ut med varme stemmer og strålende blikk, selv om de samtidig hjelper tre andre kunder, svarer på spørsmål om QR-koder og forsøker å få en tredemølle til å snakke med en pulsklokke. Sånne ting som de med kompetanse og ung alder klarer så lett som bare det.

Det er en grei byttehandel. Bare du har orden på appen. Hvis du får dreis på det meste, venter triumfen:

Førsteprioritet på mobilen gir førsteprioritet ved skranken.

Presentasjonsklare nye medlemmer med gamle tanker og arkeologiske mobiltelefoner må finne seg i å vente — gjerne midt i en setning.

– Hva var det du sa du het igjen?

Fortvil ikke. Treningsiveren er enorm i landet Norge. Det kan virke som om halve befolkningen trener mer enn den jobber. Tilbudene er mange.  Konkurransen stor. Så disse high tech-treningssentrene må ikke glemme at kunden faktisk har så mye å velge i at han kan velge vekk folk som spør etter navnet ditt tre ganger uten å skrive det ned. Hva skal man med treningssentre som egentlig ikke driver med trening lenger, men med administrasjon av apper, abonnementer, adgangssystemer og lagrede betalingskort.

Jeg gikk ned fem kilo i løpet av de 20 minuttene på SATS. Det kostet ingen ting.

Verdens mest meningsløse øvelse, spasering i vekslende tempo, time etter time, mil etter mil, uten å komme av flekken. Og det betaler man for. Husk: Svette gjør seg best på film. (Foto: Wiki)