Sakset/Fra hofta

Fagforbundet og Norsk Folkehjelp har denne uken sammen utgitt rapporten “Farlige forbindelser”, som analyserer israelske og internasjonale selskaper som tjener penger på israelske bosettinger. Deres stadfestede mål er å hindre oljefondet, norske banker og ellers alle oss andre å investere i dem.

Selskaper som Catepillar, selger anleggsmaskiner uten eksplisitt å forhindre jøder å kjøpe dem. Selskaper som Hewlett Packard selger, og det er en ubehagelig sannhet, datautstyr, for profitt. Dette er selskaper som det nå skal bli ulovlig for norske borgere å investere sparepengene sine i. Gjennom rigid kontrollering – propagandakampanjer, boikotter, skatteskjerpelser og en rekke andre tiltak, som alle har det til felles at de er myndighetenes endelige ansvar å gjennomføre – vil de føre sin plan til fullendthet. Hva nå enn dette rableriet har som potensiale, forblir det eneste sikre at dette er totalitærisme som den russiske Tsar, Putin selv, ville bli rørt over, men ikke våget å gjennomføre. Og om det bak disse premisser skulle være noen tvil om at dette ikke allerede er et politisk makkverk, så røper den skamløst allerede innledende at dette ikke er en forskningsrapport som sådan, fra den aller første linje:

«Rapporten er et resultat av Fagforbundet og Norsk Folkehjelps samarbeid til støtte for palestinerne i Midtøsten.»

Til støtte for palestinerne heter det, samtidig som Israel i de øyeblikkelig påfølgende linjene blir angrepet som okkupasjonsmakt, menneskerettighetsbryter og ved; “Israels okkupasjon er det største hinderet for en rettferdig fred …”. Kort sagt, Israel fremstilles som en nasjon som gir blanke i både internasjonale lover og alminnelig anstendighet. Ikke et mukk om den andre siden av mynten, som rent praktisk av de fysiske lover vi er omgitt med, er nødt til å eksistere. Dette er før man åpner selve rapporten, som består av 84 meget lange sider av noe som fremstår som en ren parodi på det verste av det norske godhetsregimet, en milliardgeskjeft i seg selv for øvrig. Heldigvis i det minste, er det hyppige avbrudd med bilder av uskyldig smilende eller undertrykte palestinere og israelere med maskingevær. Og siden det ikke skorter på penger derigården har de fått hyret inn en dyktig fotograf. Det skal jeg innrømme, bildene er helt klart rapportens absolutte høydepunkt. Det er altså ikke 84 sider med tekst, noe som ville utgjøre tortur under FNs konvensjon av desember 1984.

Jeg hadde ventet meg, i forkant av rapporten, at man innledningsvis ville redegjøre for sitt bestemte bruk av uttrykket «okkupasjon» og jeg hadde til og med forberedt noen modige juridiske motargumenter; fra Geneve-konvensjonen av 1949, artikler fra Eugene W. Rostow, som selv var med å forfatte FNs resolusjon 242 etter Seksdagerskrigen i 1967. En mann som, da han levde, på glimrende vis argumenterte for at Israel ikke bryter denne resolusjonen overhodet. Men det viste seg å være unødvendig. I rapporten har de klippet og limt det de mente passet best fra de internasjonale avtalene som best speilet deres agenda, og argumenter er det hele blottet for. Ett avsnitt – ett – bestående av hele tre setninger, var satt av til det som faktisk må sies å være sakens kjerne: Den juridiske definisjonen av okkupasjon, slik den angår Israel. Et stykke graffiti på muren som israelerne bygget for å holde terrorister ute er på den annen kant viet sidevis med plass. Så hvorfor kaste bort tiden? Man kan ikke argumentere mot følelser, og det er tilsynelatende alt de har. Jeg har allerede viet emnet mer plass enn dette fikk reservert i dette påståtte forskerarbeid.

Det er vel forsåvidt ikke noe nytt. Jeg er sikker på at jeg så en tåre i palestina-lobbyens kollektive øyekrok etter Mavi Marmara-hendelsen, ikke av drepingen, men da det kom for dagen at det er lov å borde et skip i internasjonalt farvann så fremt dets intensjon uttalt er å bryte en blokade. Uten ett argument hadde de skreket om internasjonal lov i dagevis, selv om det tar den gjennomsnittlige googler fem minutter å finne San Remo Manualen av 1994 som motbeviser dem. Så, plutselig var det hele glemt. Og spør man en av dem så har hendelsen igjen, ved magi kan man undre, blitt et brudd på folkeretten. Den var det, så var den ikke, så var den igjen. Alt i den høyeste logiske asymmetri vår venstreside kan oppdrive. – Ingen liten prestasjon.

Om Norsk Folkehjelp og Fagforbundet – forstå den som kan hvordan dette angår norske arbeidere – mener at Israel bryter folkeretten, og at palestinerne er et undertrykt folk som om de bare ble gitt muligheten ville levd sine liv i fred uten å terrorisere sine jødiske naboer. Så er det fritt frem å argumentere for det, skriv en rapport om dette, hvis dere ønsker. Da er det kanskje verdt å grave frem støvete gamle paragrafer og argumentere noenlunde seriøst mot dem. Denne saken, og jeg antar i lys av den fundamentale tåpelighet de her utviser, alle deres saker, er så knapt det kan bli verdt et humoristisk kåseri og en billig latter. Denne “rapporten” er ikke annet enn et forsøk fra Norsk Folkehjelp på å klamre seg til plassen blant Norges fem største mottagere av statsstøtte blant ideelle organisasjoner.

Men vel så viktig som de hundrevis av millioner denne organisasjonen har kostet oss av skattepenger, for ikke å snakke om fordervelsen av vårt internasjonale renommè de har forårsaket, er at tiden jeg brukte på å lese til side 58 av dette teaterstykket, den vil jeg aldri få tilbake.