Hadde du ikke touch screen, tilhørte du sullik-klubben. Enkelt og greit. Du var ikke med. Du trodde den greia folk gikk rundt og fiklet med var en mobiltelefon. Ha! Antagelig husket du hvordan telefonkiosker så ut også.

Av telefonør Yan Calmeyer Friis (PRO)

Det skulle ikke si tikk tikk når man holdt seg orientert og besvarte viktige spørsmål fra marginale bekjentskaper om hvordan man hadde det. Man skulle foreta glidende, lydløse berøringer – som en magiker i mikroformat – på den lille skjermen.

Helst skulle man være flere, slik at man kunne vise hverandre saker og ting. Man stakk hodene sammen over de bittesmå elektronikkvidundrene, lånte hverandres ørepropper og nikket megetsigende, eller studerte et eller annet som den ene maskinen kunne gjøre, f.eks. lande på Heathrow, og som det nå var svært påkrevet at de andre fikk lastet ned. Noen ganger fniste man. Da foregikk det skøyeraktige ting på skjermene. En gang iblant ringte det. Da skvatt mange.

Selv har jeg alltid ligget en halv runde etter utviklingen. Hele tiden. Jeg gjorde det da, jeg gjør det nå. Det er ganske frustrerende. Når jeg endelig har bestemt meg for å være moderne, har alle de andre skaffet seg nye modeller. I øyeblikket har jeg en iPhone 11, og må skynde meg å legge til PRO, når jeg ser forbløffelsen i øynene på dem som spør.

Jeg hadde ingen tro på mobiltelefonen da vi nærmet oss tusenårsskiftet. Ikke pokker om noen skulle se meg med noe sånt sludder i hånden! Det gjorde dessverre (eller heldigvis) min kone noe med. Det er hun som forsyner meg med samtid. iPod, laptop, bukser og skjorter. Og mobiltelefon.

Den første var en Nokia med en slags piggantenne og grønn skjerm. Det er ufattelig hvor hurtig den gikk fra å være et fremmedelement til å bli selve dagliglivets forutsetning. Lykken var en nyladet telefon. Eller klumpofon, som en mer oppdatert kollega av meg – la oss kalle ham «Tjukken» – døpte den. Klumpofonens inntog i talespråket gjorde meg pinefullt oppmerksom på at det fantes en fremtid, og den het ikke Yan Friis. Ikke så lenge han gikk rundt og snakket i klumpofoner når andre, la oss kalle dem «Tjukken» og «Gorilla Vrengtryne», fingret med lette små dingser med fargeskjerm.

De første ti årene etter tusenårsskiftet hadde jeg altså klart å etablere en tilstand av nesten-ajour, fjortisbanemannen. Om jeg tenker riktig langt tilbake, så gjenkjenner jeg følelsen. Den gang LP-plater var dyre saker som veldig få hadde råd til, og ukepenger var en liten ting, og The Beatles ga ut plater så ofte at «A Hard Day’s Night»-LP-en som jeg sparte til, ble avløst av «Beatles For Sale»-LP-en, som jeg fortsatt ikke hadde nok til, og endte med «Help!»-LP-en et drøyt år senere, da alle andre sparte til «Rubber Soul».

Det var ikke noe moro, nemlig!

Min første mobil. Det tok sin tid å venne seg til den. Men det var faktisk enda vanskeligere å bytte den ut. For nå var jeg vant til klumpofonen. Hva skulle jeg med modernisering da?

iPhone hadde jeg ikke noe tro på. Det var en dings med utrolig mange funksjoner, deriblant også telefonering, ble det sagt. En slags alt-i-ett uten å være god til noen ting. Tenkte jeg.

Så begynte alle viktigperene, vi kaller dem fortsatt «Tjukken» og «Gorilla Vrengtryne» (opp ned), å fikle med dingsene. Det var touch screen og mystiske fingerbevegelser og frimurersukk for alle pengene. Jeg sto utenfor. Igjen.

Det måtte gå som det gikk. Trassen var sterk, men lysten på å være moderne var sterkere. Ergo sto jeg imot iPhone-presset og valgte HTC. Jeg tenkte at det signaliserte innsikt og integritet.

For hva i helvete skulle dette bety! Touch screen-tastaturet var laget for bittesmå fyrstikkfingre, jeg traff tre bokstaver på ett trykk. Folk mottok ustanselig meldinger som «Pgtxg phqr!%» fra meg. Ikke så jeg hva autokorrekturen foreslo, heller, pølsefingrene var i veien og bestilte ting på nettet når jeg trodde jeg ringte min mor, jeg fikk plutselig vite at det regnet i Shanghai, og ved å foreta en magisk sidebevegelse med pekefingeren forårsaket av ujevnt underlag, dukket plutselig alle vennene mine fra Facebook opp i kontaktlistene, slik at jeg lommeringte vilt fremmede mennesker som jeg slettes ikke har noe usnakket med. Og la oss ikke gå for dypt inn i det der med mobiler som ringer når du er i dusjen, og som ignorerer alle forsøk på å besvare oppringningen, selv om du har frottert pekefingeren hummerrød og etterblåst med hårføneren på 11.

Forsøkte jeg å ordne litt opp på mobilens åpningsbilde, ble jeg utsatt for en sperreild av advarsler og kontrabeskjeder og underlige valgmuligheter som ofte endte med full shut down.

Ringelyden vekket bjørner i Alaska, og det var pinlig når man satt på do. Ikke kunne jeg begripe hvor man skulle trykke – eller touche – for å forandre den.

Det eneste denne fabelaktig idiotiske oppfinnelsen hadde lært meg, var at man skulle være litt forsiktig med hvem man slapp inn som venn på Facebook.

Så ble også jeg iPhoner, på en litt eldre modell, jeg husket aldri hvilken når folk spurte, og hadde ikke så lyst til å vise den til dem.

iPhonen bød på de samme utfordringene, men den lot som om den var grei. Alle viktig-per’ene fortalte at du «skal bare» sånn og sånn. Det var så enkelt at om du ikke skjønte det, var du skikkelig dum. Ja, HTC var vrient. iPhone var rene leken, dessuten tok den så fine bilder. Sa mennesker på min alder, som heller ikke skjønte en dritt, men som var livredd for å bli avslørt og surret rundt i «det er bare å»-jungelen. Vi var mange der. De fleste husket Beatles.

Jeg merker at jeg kjenner vemmelse når den som står foran meg liksom «tapper» mobilen mot betalingsterminalen. Jeg står der med VISA-kortet mitt klart og føler meg gammeldags og teit. Hvordan får de mobilen sin til å betale? Det er et spørsmål man aldri kan stille, da man risikerer å bli hentet av vennlige mennesker i hvite frakker. Mulig jeg skal prøve ChatGPT, kanskje. Jeg vet jo ikke om den sladrer.

Overgangen til mobilens verden har vært dramatisk, og alt som skjedde før 1995, er i dag rubrisert under Napoleonskrigene eller der omkring. Verden av da hadde ikke kjent seg igjen i dag. Mobilen er skyld i det meste, vi går alle rundt med en datamaskin med så stor kapasitet at den ville lagt beslag på en hel bygning i 1975. Nå får den fint plass i en skjortelomme.

Hva har den gitt oss?

Plutselig gikk folk rundt med blå lys i øret og snakket opprømt med usynlige mennesker. Telefonene som satt fast i veggen, forsvant. Folk gikk på café for å lade. Flyplassene var fulle av forretningsmenn som hang langs veggene med påkoblede ladere og holdt desperat øye med batteriprosentene som krøp oppover, mens last call nærmet seg i gate’n. Hadde man glemt mobilen hjemme, var man fortapt og utmeldt av verden.

Alle måltider ble grundig fotografert før de ble spist. Man poserte usjenert for sine egne selfier i full offentlighet, i rulletrapper, på restauranter, i toalettkøer, bak rattet på motorveien. Det var ingen grenser.

Ingen husket telefonnumre lenger. Før kunne man minst 20 utenat. Nå kunne folk ikke engang sitt eget. Det var umulig å gå seg vill på en verdig måte også. Folk sto midt på Karl Johan og forsøkte å adlyde en streng kvinnestemme fra Arizona som mente man skulle gå rett gjennom en vegg. En gang jeg skulle kjøre min kone til en venninne på Jar, måtte jeg overprøve mobil-GPS’en hennes da hun for tredje gang insisterte på at jeg skulle til høyre. «GPS’en din skal ha oss til å krysse Lysakerelven bokstavelig talt, men dette er ikke en amfibiebil!» Sa jeg.

Ja, her sitter jeg, da, med min PRO, mens verden bare suser videre. Savner jeg klumpofonen? Litt.

Vi er halvveis i 2026, og jeg møter dagene med min 7 år gamle iPhone 11 PRO. Der har man det svart på hvitt. Jeg ligger 7 år etter. Og jeg fikk nettopp en forespørsel fra en venn, la oss kalle ham «Tjukken», som var alvorlig bekymret og hadde mistanke om at jeg var blitt dement. Hvordan skulle han ellers tolke sms’en jeg nettopp hadde sendt ham:

Gtstjlrret mef dsgrm? Mik kjøte venn?

Sånn går det når man har dårlig tid, pølsefingre, og lyset snart skifter til grønt. Jeg har snart levd 30 år i mobilenes verden. Og dette er as good as it gets. «Gratulerer med dagen, min kjære venn!» Var det så vanskelig å forstå?

Neste gang sender jeg telegram. STOPP

Kjøp bøker fra Document Forlag her!