Det legendariske, dobbelteksponerte fotografiet: Tor Milde (med hatt) reddes av Arild Rønsen (til venstre), tross protestropet: «Nei! Nei! Nei! Hvor er vennene mine?». Foto: Yan Friis og Yan Friis.

1988 startet med Det Nye i opplagstrøbbel. Ikke veldig kritisk, men nok til at man uttrykte bekymring og begynte å flytte rundt på lederbrikkene.

Dessverre tiltet det i retning dame-/pikeblad, og en eller annen underlig idé om at vi ville vinne kjøpere og lesere på å bli mer barnslige. Det ble hengt opp et fotografi av to 14-åringer i boblejakke på hvert kontor. «Leseren din», lød beskjeden.

Leseren vår likte ikke moderne ting. De var rolige mennesker og bodde innerst i en fjord. De ville helst lese koselige artikler om koselige mennesker, og popstjernene skulle ikke mene noe om verden og livet og erotikken. De skulle ikke bryte seg inn på fornøyelsesparker midt på natten og kjøre karusell og falle i vannet og komme i skade for (nesten) å spise en frosk, som Diesel Dahl og jeg hadde gjort året før. De skulle posere sammen med Det Nye-lesere på et lokalt tivoli og smile og spise sukkerspinn. Og var de gift, skulle de åpne sitt hjem og vise oss spisestuen sin.

De rolige leserne håpet selvfølgelig på et lite kyss, men det kunne de jo ikke få, for de var leserne til Det Nye, og leserne til Det Nye var heretter bare 14. Offisielt.

Denne kortslutningen førte til at vi gradvis begynte å miste de eldre ungdommene, altså de over 14. Ikke så rart, da 18-åringer ikke synes det er noe stilig å bli snakket til som om de var 14. Enda verre med 20-åringer. Det slo aldri forlagets ansvarlige at f.eks. 16-åringer identifiserer seg med dem som er eldre enn seg, ikke yngre. Dessuten fantes allerede bladet Topp, så hvorfor forsøke å konkurrere med dem?

Andre møte med Samantha. Det tredje fulgte noen timer senere. Da ble det klabb og babb. Faksimile fra Det Nye.

Det hjalp ikke med farvesprakende tutti frutti-layout, det ga bare hodepine og synsforstyrrelser. Reportasje med Stage Dolls innebar ikke lenger rock’n’roll, men idolmøte med lesere så vidt inn i eller rett før tenårene. Gøy for jentene. Men håpløst som lesestoff.

Den årlige samtalen om musikk og metafysikk med Jahn Teigen var plutselig blitt til et hjemme-hos med fremvisning av kjøkken og snakk om lille Sara, og ganske store Charite.

Sørgelige greier.

1988 ble et vanskelig år. Men alt var ikke tapt. Montreux ventet på Tor Milde og meg i mai. Det ble reportasjer som 14-åringene i Knortefjord leste med store øyne, og snikende mistanke om at det var en verden der ute likevel, og at vi var noen forfyllede tøysekopper. Og det var vi jo. Sannelig ble jeg sendt på reportasjetur til Libanon også, og stjal feltprestens uniformslue.

Dessuten var det margueritas. Bøtter på bøtter. Og Fisking i Valdres-tildragelsen. Fortsatt kake igjen, altså, i 1988.

 Over til Montreux

Årets Montreux-tur forløp som fjorårets. Masse marguerita (men verdensrekorden fra i fjor ble stående), mengder av stjerner – alle i samme bar, og stabler med intervjuobjekter. Popstjernene liker best at man mingler og prater tull. Akkurat som dem. Innimellom treffer man på dem som drikker med begge hender og bare vil ha mer (som Beastie Boys i 1987).

Blant høydepunktene i 1988 var møtet med Ziggy Marley. Ikke nødvendigvis fordi intervjuet ble så godt, men fordi vi fikk gleden av å stoppe kjeften på en arrogant danske (og fotografen hans). De måtte dele intervjuavtale med oss, og da de hadde sett den norske duoen Yan & Tor i full sving i baren hver kveld, fantes ikke snev av respekt. Useriøse idioter kalte de oss, fullt hørlig, bak vår rygg mens vi klatret opp bakkene til Ziggys hotell.

Danskene tok oss ikke alvorlig. Men da Ziggy hørte at jeg hadde truffet faren hans flere ganger, mistet han helt interessen for de kjepphøye danskene. Faksimile fra Det Nye.

Dansken var lynsnar til å ta rommet, og gjøv på Ziggy med supersmarte spørsmål som «What do you think about your new album?» og «Is reggae popular in Jamaica?», sånne ting som man lurer på når man skal snakke med sønnen til tidenes reggaekonge.

Jeg avbrøt dansken og sa: «Jeg traff din far flere ganger». Gjorde du? Ziggy satte umiddelbart dansken på «ignore», og så hadde vi en meget hyggelig samtale som dansken aldri kom inn i. De useriøse norske idiotene eide dem.

Vi hadde et ganske vellykket kortintervju med duoen Bardeaux, som var tidligere pornostjerner og kulestøtere. Da de plutselig viste frem navlene sine, ble Tor så overveldet at han falt baklengs inn i en busk og forsvant. Fra den lille høyden rett bortenfor hørte vi: «We saw it all!» Det var de skotske skøyerne Danny Wilson, som vi hadde avtale med om tre minutter. Punktlig og observant gjeng. De hjalp Tor med å børste jord, kvister og blader av jakken.

Vi klarte å erte på oss både faren og livvakten til Samantha Fox. Nok en gang i hotellbaren hvor alle gikk. Tor og jeg satt og nøt noen minutters avbrekk etter en hektisk ettermiddag, da det plutselig ble laget en provisorisk tausperring rett bak oss. Bare sitt, sa bartenderen, det er for Samantha Fox. Hun kommer snart, og vil ha et usjenert bord.

Og ganske riktig, der kom hun med far og livvakt. Samantha, som vi hadde intervjuet dagen før og året før, kjente oss igjen og hilste – faren og livvakten skulte. Til slutt klarte han ikke å holde seg mer, muskelvakten med den blekede personlig-trener-frisyren.

– Hei, karer, dere er klar over at dere sitter på feil side av en tausperring? Denne siden er for Samantha.

– Vi satt her først, sa vi.

Han rådslo lavt med Corleone, og så var han over oss igjen:

– Flytt dere frivillig, ellers gjør jeg det.

– Så flytt deg frivillig, da, sa Tor, – du stenger utsikten.

Bardeaux danser i vei, og Tor og jeg velger en god plass, forkledd som The Gunners From High Noon.

Jeg løftet kassettspilleren til øyehøyde og lot som om jeg tok et bilde. Muskelmannen rev den ut av hendene mine og snappet Tors, som sto på bordet, skrittet over tausperringen og dinglet triumferende med kassettspillerne.

– Keep them, sa Tor, – we couldn’t care less.

Vi vant den duellen, for han fikk ingen støtte hos bartenderen.

– Guttene var der først, bekreftet han. Guttene? Vi følte oss plutselig veldig unge og spenstig, og nøt seieren i ti minutter. Det fikk holde. Det var ikke noe moro på Samantha Fox-siden av tausperringen. Vi klatret ut i baren til Donny Osmond, Public Enemy, Dave Stewart, Roger Taylor, Christians, Sinitta, Sabrina, Crowded House og alle de andre hyggelige popstjernene.

– Hello dear friends, here we are again!

Og vi til å mingle.

Over til NSB og Valdres

Senere på året var Viggo Sandvik blitt sportsfiskernes svar på Speedy Gonzales. Hele Norge elsket Valdres-sangen hans, og da tok det ikke Audun Tylden lange stunden å bestemme at Viggo skulle markeres med pressetreff på Fagernes. Et helt pressekorps med eget togsett, avgang fra Østbanen (den SKAL hete det for evig og alltid), Eldar Vågan som konduktør med akevittflaske og glass.

Det var flatbrød om bord også, for jeg husker bestemt synet av Tor, i akevert tilstand, med kjeften full av flatbrød, midt i et latteranfall (ikke pent å se på) og Viggos håv over hodet. Det ble en slik tur. Og Eldar var i overkant sjenerøs med akevitten.

Da vi ankom Fagernes, var i hvert fall enkelte av oss forbi kjørbar stand. Vi satt med de dumme Viggo-hattene våre og lurte på om det snart ble bar. På stasjonen sto lokale størrelser som turistsjef og ordfører oppmarsjert i finpuss for å ønske velkommen, og måtte ta et skremt skritt tilbake da fantefølget veltet ut. Tor rev av seg Viggo-hatten og kylte den i en vanndam rett foran den prominente velkomstkomiteen så spruten sto. «Er så lei», utbrøt Tor. «Hvor er baren?»

Hotellet lå ved vannet, jeg mener det gikk en spaserbro over til en liten øy. Prospektkort. Gresset var ettermiddagsgrønt og idyllen overveldende. Oppe på vollen sto hotellets ansatte og observerte utviklingen. Den var ikke lovende. Én reporter presterte et akrobatisk fall, fra stående i ro til landing på nakke med begge føtter himmelvendt, etterfulgt av den syltynne forklaringen «Jeg hadde så glatte sko!», da han oppdaget de skeptiske blikkene til bartenderen og hans mikseglade undersåtter.

En dramatisk kastelek med Viggos egen fiskestang i hovedrollen utspilte seg i vannkanten. En kar forsøkte på forte ben å fange stangen med flaksende armer, mens to andre, la oss kalle dem Yan og Tor, kastet til hverandre. Plutselig, og svært forbigående, forvandlet Tor seg til Terje Pedersen og satte ny verdensrekord i fiskestang-kast med 91,72 meter. Stangen seilte gjennom luften og traff rekordlengden et godt stykke ut på vannet med et stille plopp! Dog akkompagnert av et utbrudd av fortvilelse fra broen, hvor Viggo nettopp ble intervjuet av en nærradio-journalist: «Nei! Nei! Itte stanga mi, da!»

Over til Norge og den legendariske togturen til Valdres. Viggo har nettopp fanget Tor og halvliteren hans med hoven. Snart skal fiskestangen hans sette ny verdensrekord. Foto: Yan Friis.

Det viste seg at akkurat den stanga var Viggos kjæreste eie. Om jeg husker rett, hadde han fått den av sin far. Og nå var den borte. Vannspeilet lå stille. Som om stangen aldri hadde eksistert.

Dykker ble tilkalt og stangen funnet. Men et par journalister lå allerede tynt an, skulle det vise seg, da de litt senere ville bunkre i baren, for der sto bartenderen med hevet arm og hit-men-ikke-lenger-øyne.

Merkelig nok hadde ikke bartenderen fått med seg at jeg også hadde vært involvert, og jeg anla min beste edru mine (lansert i Montreux i 1987), og fikk bestille så mange drinker jeg bare ville. Det ville jeg jo, og så ble jeg den viktige mellommannen i baren – for dem som sto ute i lobbyen med svette sideblikk og glatte sko og ventet spent.

Tors sko var kanskje ikke så glatte, men de var våte. Ja, for han hadde prestert å falle i vannet da han skulle sjekke pedalbåtene som lå lenket side om side ved bryggen. En såpass røslig og ustø kropp er ikke optimal når man utfører det gamle én-fot-i-hver-sin-båt-trikset, og plask! sa det, og kanskje endog pladask! Der lå han og kavet med ett ben forsøksvis over en glatt flottør – og alt han hørte, var latter og klikkene fra mitt kamera, ja, for dette måtte jeg jo få med meg.

Det var på den tiden da der var en feide mellom Beat-journalistene og Arild Rønsen, som hadde overtatt Puls etter dem, og som vel nærmest hadde opptrådt som streikebryter. På Fagernes var imidlertid forholdet mellom Beat og Rønsen blitt bortimot normalisert, det var vel egentlig bare to igjen som fortsatt foraktet den spedalske med høylytte snøft og skarp baktale. Tor og jeg. Vi hadde fortsatt noe å leve opp til etter 1. juni-tildragelsen hos Asbjørn året før.

Og der lå altså Tor i vannet og kjempet og prustet, og den eneste som kom ilende for å hjelpe, var … Arild Rønsen.

– Nei! Nei!, lød Tors ulykkelige protester, – jeg vil ikke reddes av Rønsen! Hvor er vennene mine??

Han hadde ikke noe valg. Vennene sto enten på trygt fastland og lo eller fotograferte. Ergo ble Tor trukket i sikkerhet og anbragt i stabilt sideleie på bryggen, som en annen harpunert hval, av Arild Rønsen. Det var forsmedelig. Det var tilintetgjørende.

Eldar i sivil på toget til Valdres. Han ble i ganske fin form, med tilløp til glatte sko under middagen. Foto: Yan Friis.

Feiden ble vel egentlig sluttført under bransjefotball-turneringen på Ekeberg året før. Men Tor og jeg hadde forlangt ekstraomganger. Nå var det ugjenkallelig slutt. Du kan ikke gå rundt og forakte mannen som reddet livet ditt. Sjakk matt. Og jeg kunne jo ikke gå rundt og hate alene. Jeg jobbet ikke i Beat engang.

Tor kom seg fort. Bortsett fra at han ikke hadde skoskift. Under middagen åt han fisken til sidemannen i en jafs, med ben og det hele. Eldar bidro med krabbende entre og nedrivning av fiskegarn-dekorasjon fra vegg, en helt ny øvelse, midt under Viggos takketale. Heldigvis for NSB (det SKAL hete dét) var han nå i sivil.

Og de fine bildene av Rønsen–Milde-tildragelsen, livredning av ypperste klasse? Noen hadde spolt filmen langt tilbake mens jeg var på toalettet. Og så fortsatte jeg å fotografere med den samme filmen, det slo meg ikke et sekund at den filmen jammen meg tok mange bilder.

Alt, bortsett fra de fem siste bildene av Viggo, var dobbelteksponert. Ødelagt. Ubrukelig. Da jeg klaget min nød til Tor, virket han påfallende fornøyd. «Ble jeg reddet av Rønsen, sier du? Bevis det!»

Slik gikk verden glipp av et historisk bilde helt der oppe sammen med Zapruders ruter fra Dallas 22. november 1963, Eddie Adams’ fra Saigon i 1968 og ikke minst Neil Leifers av Cassius Clay og Sonny Liston 25. mai 1965. Milde–Rønsen-episoden av Yan Friis skulle ingen få oppleve. Bare vi som var der vet.

Og akkurat da jeg hadde skrevet dette kapittelet, fant jeg den gamle slide-filmen, og blant alle de ubrukelige dobbelteksponeringene er det én hvor man tydelig ser Tor nyreddet på flytebryggen, omgitt av to grønnmeiser – mens hovedredningsmannen, Rønsen selv, står godt fornøyd og gliser etter endt aksjon.

Dermed skulle vel fotografen Yan Friis gå rett inn i verdenskrønikene.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!