Det er ikke så lett å snakke som mange tror.  

Ta helt vanlige mennesker som går på polet og ønsker en god vin. En god vin? Selvfølgelig har alle lyst på det. Ingen ber i fullt alvor ekspeditøren om å hente en flaske vond vin. Likevel. For sikkerhets skyld velger mange å understreke at vinen skal være god. Det er jo ikke utenkelig at polet sitter på kassevis med vonde viner som de forsøker å bli kvitt.

Borte på Elkjøp blir kunder nervøse av alt snakket om apper, de ville bare ha en god smarttelefon og får plutselig veldig gamle stemmer. Her hjelper det ikke med livserfaring. Ikke med skeptisk blikk, heller. Det preller av på ekspeditøren som vet at kundens skepsis er fundert på kvikksand, og det er ikke sikkert at han gidder å hive ut en livline.

Eksempel på en god bil. Vi hadde flere slike i min oppvekst. Mine foreldre sa nok klart fra når de handlet. Jeg glemte meg på Stovner. (Foto: SAAB)

Denne kunden har gått på mange smeller siden tusenårsskiftet, ingen tvil om det. Ekspeditøren kunne bare våge å tilby noen av de dårlige mobilene eller nettbrettene butikken fører, varer som faller fra hverandre før du får dem ut av esken, og som mister nettforbindelsen lenge før Dagsrevyen, og da har dessuten skjermen allerede sprukket. Nei, det må være gode produkter, ellers kan det være det samme. Er det noe rart at kundeservice på nettet er kjemisk fri for levende mennesker, og overbefolket med høflige bot’er som er programmert til å jatte med til kunden besvimer.

Leseglade vil gjerne ha en god bok hos Ark. Ikke noe tøys, med andre ord. De dårlige bøkene får de heller selge til noen andre. Det er viktig å få sagt fra med en gang, ellers risikerer man å bli sendt hjem med en bok om vegansk mat eller noe om trolldeig. Det er stor forskjell på en bok og en god bok.

For å gjøre dette enda tydeligere: Leger og tannleger. Det er ingen ting vi ønsker oss sterkere enn at de er gode, ja, fremragende gode – og proppfulle av empati. Dårlige leger vil ingen ha, men påfallende mange har erfaringer med dem, så det må vrimle av dårlige leger som dessuten også er slemme og klyper gamle damer (i henhold til min nå avdøde og dypt savnede mor). Det er en jungel der ute.

Poenget er at vi vil ha en god lege, men gode leger vokser ikke på trær. Det ser man på karaktergivningen av landets fastleger. Lav score gir økt tilgjengelighet. De med lavest score har alltid ledig plass. Rene rottefellen for hypokondere som jo trenger friskmelding og livet i gave helst ukentlig, noe dårlige leger ikke ser noen grunn til å imøtekomme, snarere lyser de opp, klyper i pasientens innbilte svulst, og utbryter med skadefryd: «Ikke bra Friis, slett ikke bra». Bare eksempel, altså. Slike leger MÅ unngås. De med høyest score, altså de skikkelig gode legene, har endeløse ventelister (jeg er nr. 86 på en).

Det samme gjelder selvfølgelig tannleger. Det er ganske lett å skille klint fra hvete her. Gode tannleger gjør ikke vondt. De er gjerne kvinner, da kvinnehender tar mindre plass og dermed også har bedre arbeidsforhold i gapende (og ikke rent lite vaktsomme) menneskemunner. Det er bonus at gode kvinnelige tannleger (som altså pr. definisjon ikke gjør vondt), er oppsatt med støttebarm. Denne benyttes til å holde pasientens hode i ro ved at tinning og kinn presses insisterende mot tannlegebarmen. I tilfeller hvor tannlegen inspiserer nest innerste jeksel i overmunnen, inntreffer pasientfavoritten «aktiv barm», pasientens ansikt og tinning blir simpelthen grundig eltet mens jekselen undersøkes. Her kan man bli kortpustet, og det er observert tilfeller av såkalt «tannlegeereksjon» (har jeg hørt, da), et ganske nytt fenomen som det foreløpig er forsket lite på. Mannlige pasienter herved advart. Dette er ikke greit og heller ikke noe å være stolt av, så holdt hendene diskret samlet midtskips for sikkerhets skyld. Husk at også gode tannleger har bor. Og i situasjoner som denne, kan ikke bedøvelse forventes.

Dårlige tannleger gjør vonde ting, tar private samtaler mens man sitter med gapet ute av ledd, glemmer å suge ut overvannet som holder på å drukne deg, sier «sitt helt rolig, ikke svelg, jeg mistet boret på tungen din», sender elever ut med lapp for å kjøpe tre bokkøl (true story fra min barndom), trekker feil tann og snakker med vemod om de gode amalgam-årene. Antagelig klyper de barn også.

Når jeg tenker meg om, skjønner jeg godt at folk forlanger en god lege og tannlege. Hvis man ikke gjør det helt klart fra første stund, er risikoen for å havne hos de dårlige representantene overhengende. Man bør utveksle erfaringer og gi hverandre tips. Mot et lite vederlag.

Over til noe som det er enklere å forholde seg til: Barkrakken. Når folk går på bar, vil de selvfølgelig ha en god drink. De fleste har vel sine favoritter, så de er trygge. Verre med dem som ikke er så vant med drinker. Det kan være mange grunner til det, så jeg dømmer ingen. Men hvorfor ber de ofte bartenderen om en god drink? Hva er det for et spørsmål?

Her gjelder det å være lynsnar med presiseringen, ellers blir det parasoll, ananas og pairhatt på deg igjen. Åstedet er Smestad Hotel i 1961. (Foto: Atelier Rude Oslo Museum)

Novisene tar altså ingen sjanser, de presiserer, ellers risikerer de at bartenderen serverer noe ordentlig svineri. Kanskje noe grønt som har stått og trutnet i hyllen siden 2019. Får drinken paraply og en halv ananas, kan du være sikker på at du tabbet deg ut. Det hører du på fnisingen. Det burde fulgt med en papirhatt: «Jeg glemte å be om en god drink».

La meg fortelle historien om da jeg kjøpte bruktbil første gang. Selger annonserte på en slik måte at jeg oppfattet det som en god bil, selv om jeg nok burde ha gått litt nærmere inn på akkurat det. Jeg tenkte i hvert fall «God, og ikke for dyr». Så sto jeg der i stummende garasjemørke på Stovner en sen januarkveld i 1976. Lyseblå boble. Selger lovet at den var god, og siden jeg ikke visste annet om biler enn at de burde gå når man vred om nøkkelen, lot jeg meg villig geleide forbi alle de ubehagelige spørsmålene, og sa «beklager» da jeg sparket borti kanalen på sjåførsiden, og noe løsnet og falt av. «Er ofte sånn med gamle biler», sa selger beroligende.

Taxisjåføren som kjørte meg hit hadde gitt meg noen tips. Jeg husket bare det med peilepinnen. «Studer den i lyset», sa han, «og ser du antydning til metallspon, så kom deg vekk». Problemet var at jeg måtte be om hjelp til å finne peilepinnen, og da var selger brått på vakt. Han rakte meg pinnen, jeg ville ikke skape ubehag nå som vi hadde det så hyggelig, så jeg kastet bare et flyktig blikk på pinnen i det blafrende lyset fra en lighter. «Alt i orden her», bemerket jeg. Jeg ville bare komme av sted.

Så i bister polarkulde hakket og hostet folkevognen seg fra Stovner til Majorstuen uten å avgi antydning til varme. Neste morgen nektet bilen å starte. Måtte taues ned til NAF. De avskiltet på stedet, kanalene var rustet bort, bremsene virket bare på ett hjul, og jeg hadde for sikkerhets skyld sommerdekk. Slitte.

Selger nektet å omgjøre da han hadde gitt meg god tid til å inspisere, og jeg hadde selv godtatt at han ikke ønsket noen NAF-sjekk før salg. Etter hvert sluttet han å ta telefonen. Bilen havnet på ISI. Det kostet meg litt mer i tauing enn vrakpanten.

Moralen i historien: Jeg hadde ikke sagt klart nok fra at jeg ønsket en god bil.

Når det gjelder snop, er det gode nå så innarbeidet at det er nedfelt i selve begrepet. Det heter «godterier». Vi kjøper godterier til barna, og noen ganger til oss selv. Men hvis det ene finnes, må også dets motsats finnes. Hvor får man kjøpt «vondteriene»?

I barndommen på 60-tallet, hadde faktisk dette høyst relevante spørsmålet et svar: I butikken. Der fant man reservegodteriene, det man kunne finne på å ty til, når hjemmet var tomt for de ekte sakene.

En plate kokesjokolade (vondt surrogat for sjokolade). En eske gelepulver (kvalmende surrogat for bruspulver). Knekk (sukkerhelvete i stekepannen). Kakao og smør rørt sammen med rikelige mengder sukker (vi kalte det Beatles-pålegg). Sukkerbiter (to var allerede for mye). Kandissukker (grenseland, kunne funke iblant). G-35-flak rullet rundt en dash jordbærsyltetøy (grensen mellom godt og kvalm kom brått). Kongen av Danmark (fæle drops som gamle damer hadde i vesken). Felles for dem alle var at de utløste kvalme, og minnet oss på hvorfor godterier ble kalt nettopp godterier.

Her har artikkelforfattern glemt å opplyse servitør om at han ønsket en god burger og en god drink. Da ender man til spott og spe. Blå drink? Are you serious? (Foto: Svært privvat)

Så var det dette med venner. Vi vil ha gode venner. Man er ikke på pallen før man introduseres som «Dette er min gode venn». Bestevenn skal henge veldig høyt og bør kun benyttes om en håndfull, og ALDRI hvis noen av dem er til stede samtidig (kan utløse tumulter, uverdig sprogbruk og skumping). Det spartanske «Dette er min venn» signaliserer at denne karen er OK, men han er bare en venn, og heller ikke mer.

Dårlige venner har man angivelig også, men disse er egentlig kamuflerte bestevenner, og blir bare mislikt av koner og venner som er havnet utenfor topp 10 (med kurs for den lite ettertraktede listen over bekjente).

Venner rangeres. Vi går rundt med vår egen 10 på topp-liste over venner (eller fantasivenner, hvis man sliter sosialt), men er så hensynsfulle at vi omtaler alle sammen som gode venner. Egentlig er det forskjell på dem. Vi sier det bare ikke.

Det ville skapt større spenning i hverdagen om vi var ærlige og presise. Tenk å bli introdusert som «Dette er min åttende beste venn». Det ville fyrt opp under ambisjonene til vedkommende. Ingen slår seg til ro med en 8. plass. Her må kjempes. Vennskap henger høyt.

Men OBS! Fyrer du opp under rivaliseringen mellom dine venner, bør du ha mange nok til at det er et poeng. Å fyre opp to eller kanskje bare én venn, kan ende med at du sitter igjen med ingen. Det er slik mange blir hundeeier sent i livet.

Listen over bekjente er den lengste av dem alle. Ingen synes det er noe stilig å ligge der. Bare listen over Facebook-venner er lenger.

Til slutt noen ord om å være sikker på noe. Du hører det ofte når folk diskuterer eller krangler. Særlig krangler. Man er så sikre som bare det.

Også en gjenganger i spørreprogram på TV hvor potten er masse penger, for eksempel en million. Så får man spørsmålet og avgir svar. Da inntreffer følgende dialog mellom programleder og deltager:

– Er du sikkert på det?

– Ja, det er jeg.

– Ja, men er du helt sikker?

Der kom det! Kjenn etter selv hvordan usikkerheten brer seg i samme øyeblikk som det tungt betonede helt dukker opp. Du står på ditt i en diskusjon, sikker som bare det, men så setter motpart inn støtet, og du merker usikkerheten bre seg: Helt sikker? Gulp!

Det er altså ikke nok å være sikker. Man må være helt sikker. Jeg trodde det lå i ordets betydning at når man var sikker, så var man sikker. Men det er man altså ikke. Det er fortsatt noe å gå på.

Den som bare er sikker, bærer snev av tvilen i seg. Du må ikke gå på isen hvis den er sikker, den må være helt sikker. En prest kan ikke være sikker i sin tro. Han må være helt sikker. Ellers slår lyn og torden ned i hodet på ham, og han dømmes til å tilbringe resten av livet som bingo-vert i Haugesund.

Oslo i 1955. Så lenge tanken bare er full, kan bensinlottene tøyse så mye de vil. Men når den er helt full, må de inn på kontoret igjen. (Foto: Leif Krohn Ørnelund, Oslo Museum)

For en del år siden kunne man kjøre inn på bensinstasjonen og be om full tank. Du slapp å fylle bensin selv den gang. Og da oppsto gjerne følgende replikkveksling:

– Gi meg full tank, er De snill.

– Helt full tank?

– Ja, helt full, takk.

Selv ikke en full tank var altså full. Det var enda noe å gå på. Den kunne bli helt full. Ren magi.

Man kan komme for sent til bussen eller t-banen eller toget. Men man kan også komme altfor sent. Hva er forskjellen? Å komme for sent må innebære at det likevel finnes håp – selv på en tom holdeplass. Håpet er riktignok ute, men ikke alt håp. Og det er en stor forskjell.

Men nå er jeg ferdig.

Og nå er jeg helt ferdig.

 

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.

Les også