Gjesteskribent

Udåden som ble begått i Oslo for vel halvannen måned siden, må være en av de råeste som har vært begått de siste år i Oslo.
Den råskap, besluttsomhet og brutalitet, som ble begått under overfallsranet, særmerker den nye kriminalitet, som vi før var forskånet fra i Norge. Angående råskapen, blir dette egentlig en formodning siden mange av disse overfallsran stort sett ikke omtales i media, unntatt som en liten notis. Men i likhet med overfallsvoldtektene, får de store personlige konsekvenser for offeret.
Aftenposten nett forteller 21. nov. 11 om saken, en omtale som må ryste leserne:

« Sturla Nøstvik har følt seg trygg i Oslo i alle år etter at han kom til Oslo fra Brønnøysund for 14 år siden. Nå tør han knapt gå ut etter mørkets frembrudd. Sterkt preget tar han med seg Aftenpostens team tilbake til der ranerne endret livet for ham og kjæresten for drøyt halvannen måned siden.
Det er hardt å være tilbake på åstedet. Med skjelvende hender peker han ut hvor han kom gående en vanlig torsdag kveld i halv ti-tiden fra bandets lager i Sjokoladefabrikken på Rodeløkka, og opp den mørke gangveien forbi Fagerheimen tennisklubb.
Han er trommeslager i oslobandet Tim. Bandet hadde denne kvelden opptrådt på «Elvelangs»-arrangementet ved Akerselva. Fornøyd gikk han og snakket med samboeren sin i mobilen.
– Jeg er hjemme om ett-to minutter, sa han og la på.
I neste sekund smeller pistolskjeftet mot pannen hans. Ranerne ventet trolig mellom noen busker ved gangveien, klare til å angripe straks han avslutter samtalen med kjæresten.
Aggressivt krever de to unge ranerne både lommebok og iPhone.
Sturla er blindet av blod fra det dype kuttet i pannen, men husker likevel at det er 1500 kroner i kontanter i lommeboken. Han håper ranerne er fornøyde med det, men marerittet fortsetter. De dytter ham foran seg ned en steintrapp, videre gjennom en gang- og sykkeltunnel under Fagerheimsgaten, inn i Torshovdalen…..
Flere ganger blir han slått av ranerne. Sturla er skadet og omtåket. De er hissige fordi han går krokbøyd og for sakte.
De to ranerne er målrettede. Han tenker at det ikke er deres første ran. De fører ham inn bak en fotballbinge, derfra gjennom et hull i et gjerde til et tett buskas. Der beordres han ned på bakken – i stummende mørke.
- Jeg ligger der i fosterstilling livredd, og med hendene over hodet for å beskytte meg mot nye slag.
En av ranerne setter seg oppå Sturla, og presser pistolen oppunder haken hans.
- Jeg kjenner det kalde stålet mot huden, minnes Sturla med gru.
Så begynner et stadig mer hissig avhør. «Passord, passord» gjentar ranerne vekselvis på dårlig engelsk og norsk. Sturla forstår først ikke at det er pinkodene til hans tre bankkort de vil ha. De blir mer truende, vil skyte ham i foten. Sturla er usikker på koden til et av kortene. Han frykter konsekvensen av å huske feil, da en av ranerne forsvinner for å tømme hans konti. ……

- Jeg føler det truende der og da, og det bekreftes da den andre raneren returnerer mange titalls pinefulle minutter senere. Ranerne truer meg til å oppgi vår hjemmeadresse. De sier de vil komme hjem til oss, og at de vil drepe oss om jeg melder ranet til politiet, sier Sturla.
Ranerne tror ikke helt på sin egen trussel og instruerer Sturla til å si at ranerne ikke er mørke, men hvite i huden. Selv tipper han de er somaliere…..
I 50 minutter var han i ranernes vold. Han kommer hjem til tomt hus. Samboeren er ute i mørket og leter fortvilet etter ham. Hun får sjokk da hun kommer hjem og finner ham blodig og forslått, men ringer politi, ambulanse – og til banken for å sperre kortene.
Sturla gikk på jobb etter to dager, godt plasteret i hodet. Han er blind på venstre øye. Han er derfor glad det ikke gikk verre. Kuttet i pannen er rett over det friske øyet.
Alt gikk fint med Sturla og samboeren inntil ganske nylig. Nå er han halvt sykmeldt og går til psykolog. Også kjæresten strir. De er svært sosiale, men frykter mørket. De isolerer seg i leiligheten om kveldene.»

De glemte ofre

Selv om slike overfallsran rammer et stort antall mennesker, omtales de stort sett ikke og er ikke egnet til å skape et nasjonalt traume. Terrorangrepet samlet oss som nasjon, mens disse voldsofrene omtales av politiet selv som «de glemte ofre».
Her er hva politiet sier:

«Sturla Nøstvik er én av mange som har slitt i ettertid. I flere av straffesakene har etterforskerne erfaringer med ofre som blir gående sykmeldt. Politioverbetjent Inge Sundeng på Grønland politistasjon sier det skjer såpass mange ran med såpass omfattende følger for ofrene at det ikke kan aksepteres.
⁃ Jeg føler at mange av disse egentlig blir litt «glemte ofre». Vi forsøker etter beste evne å prioritere ranssakene nettopp av hensyn til ofrene – ikke minst i et forsøk å forhindre nye forhold med de menneskelige og økonomiske konsekvenser ranene fører til, avslutter Sundeng.»

Så kommer altså nok en oppsiktsvekkende opplysning; så langt i år er det i Grønland politidistrikt registrert 400 ran! Og Sturla var offer nr 351!

Oslo er tapt

Det som mange skribenter her på Doc.no har ytret bekymring for, blir nå bekreftet av politiet:

«Politiet oppsøkte Sturla Nøstvik da han var på legevakten til behandling etter ranet. De gikk rett på sak. Fra politifolkene fikk Nøstvik vite at unge menn i en ransgjeng hadde utført mange tilsvarende ran på Grünerløkka og områdene rundt de siste ukene.
– De sa at alle har krav på å føle seg trygge, men at de ikke har mulighet til å forhindre ranene. «Vi har tapt byen», sa de. Så spurte de om jeg kunne gjette hvor mange patruljebiler de hadde ute i sentrumsgatene denne kvelden, sier Nøstvik.
⁃ De ga selv svaret, nemlig at to bilpatruljer var ute. Jeg trodde de tullet, men de sto på at det var alt de kunne tilby befolkningen i sentrumsområdene som beskyttelse, sier Nøstvik. Han legger til at han og kjæresten er blitt godt behandlet av politiet.»

Da politimester i Oslo,Willy Haugli, gikk av i 1994, ga han et avskjedsintervju. Det vakte oppmerksomhet. Han sa at i fall politikerne og den nye politimester ikke nå handlet, ville Oslo tape den siste sjansen til å forhindre at organisert kriminalitet fikk feste i byen. Både den nye politimester og departementet valgte å overse denne klare advarselen, de kunne ikke se at situasjonen var i ferd med å bli så dramatisk. Underforstått: Willy Haugli overdrev.

Denne ignorans overfor virkeligheten ser ut til å forfølge Norge som en mare, virkeligheten bortfortolkes i et ideologisk perspektiv. De som får lide er de uskyldige ofre.

Samfunnskontrakten er brutt

Felles politi og militærvesen er de viktigste elementer for hvorfor grupper av folk gir opp sin rett til selvforsvar, hvorved det store fellesskap sikres personlig og økonomisk sikkerhet. Disse to rettigheter ansees for å være den viktigste bestanddel i samfunnskontrakten. Begge elementer er så sentrale at de ikke kan være undergitt politisk diskusjon. Brytes samfunnskontrakten oppstår en misligholdssituasjon som gir borgerne rett til tiltak for å avbøte misligholdssituasjonen.

Det virkemiddel som ville gitt øyeblikkelig effekt, er selvsagt lukkede asylmottak med rask utsending. Men å foreslå dette er politisk ukorrekt, dette vil være en krenkelse av asylsøkernes menneskerettigheter! I likhet med retur til avsenderlandet av identitetsløse asylsøkere.

Internasjonale konvensjoner kan imidlertid ikke gis forrang fremfor borgernes ukrenkelige rettigheter, som også er nedfelt i Menneskerettighetserklæringen. Hvor to motstridende personalinteresser kolliderer, må selvsagt de nasjonale interesser gis forrang. Vi har ikke som gruppe eller nasjon overført forpliktelsen til å sørge for personlig sikkerhet til et overnasjonalt organ.

Hvem ranet så Nøstvik?

Aftenposten skriver, og dette ser ut til å betegne et tidsskille i avisens nyhetsdekning:

«En nigeriansk og en gambisk mann, begge 20 år, er siktet for å ha ranet Sturla Nøstvik (36). De nekter seg skyldig. Samme modus er brukt i de andre ranene. Ofrene stoppes på gaten, og føres til et mørkt skjulested som gisler, mens deres konti tømmes. Fra Nøstviks konti fikk ranerne ut 21 000 kroner fra minibankene i 7-Eleven og Narvesen på Carl Berners plass.»

Om de var asylsøkere vet jeg ikke. Politiets egne opplysninger om manglende ressurser er imidlertid et klart mislighold fra Statens side. Tilstrekkelige politiressurser er ikke gjenstand for politiske overlegninger og «prioriteringer». Borgernes rettigheter er ukrenkelige. Derfor kan også vår nåværende asylpolitikk være i strid med disse rettigheter.