Mens nazismen er bannlyst og moralsk diskvalifisert i Europa, har kommunismen fått marsjere videre under akademisk beskyttelse og politisk unntaksstatus. Polen setter nå foten ned – og minner Europa om at også kommunismen er en totalitær ideologi med blod på hendene.

Den 3. desember 2025 slo Polens konstitusjonelle tribunal fast at Det kommunistiske parti i Polen ((Komunistyczna Partia Polski, KPP) er grunnlovsstridig og dermed ulovlig. Domstolen beordret partiet fjernet fra det offisielle partiregisteret, noe som i praksis innebærer et forbud mot videre politisk virksomhet.

Begrunnelsen er krystallklar: Polens grunnlov forbyr politiske partier og organisasjoner som bygger på totalitære ideologier. Kommunisme er uttrykkelig inkludert – på linje med nazisme og fascisme. Avgjørelsen kom etter en formell begjæring fra Polens president, som pekte på at partiets ideologi, program og symbolbruk er uforenlig med en demokratisk rettsstat. KPP ble etablert i 2002 og har aldri hatt parlamentarisk innflytelse, men saken dreier seg ikke om størrelse. Den dreier seg om prinsipp.

Et historisk oppgjør

Polens vedtak er bemerkelsesverdig nettopp fordi det bryter med en europeisk vane: å behandle kommunismen som en ufarlig idé, løsrevet fra sin historiske virkelighet. I vestlig offentlighet forbindes kommunismen ofte med sosial rettferd, likhet og antikapitalisme, mens dens historiske realitet – ettpartistat, tvangsarbeid, massefengsling og økonomisk kollaps – tones ned eller relativiseres.

I store deler av Vest-Europa har kommunistiske og marxistiske partier i tiår operert fritt, ofte flankert av akademiske miljøer som insisterer på at ideologien må vurderes ut fra sine intensjoner – ikke fra sine konsekvenser. Polen avviser dette skillet.

For polakker er ikke kommunismen teori, men erfaring. Landet levde i over førti år under et sovjetpåtvunget regime preget av ettpartistyre, sensur, politisk forfølgelse og systematisk undertrykkelse av kirken, familien og sivilsamfunnet. Å tillate et kommunistisk parti er, sett herfra, ikke et uttrykk for toleranse – men for historisk glemsel.

Forbudet er derfor neppe et uttrykk for politisk nervøsitet, men snarere for demokratisk selvforsvar.

Men ytringsfriheten, da?

Kritikere vil hevde at forbudet utfordrer ytrings- og organisasjonsfriheten. Men dette er en forenkling. Polen forbyr ikke meninger. Ingen fengsles for å lese Marx. Det staten nekter, er å gi offisiell partistatus til en ideologi som historisk har avskaffet nettopp de frihetene den nå påberoper seg.

Dette er et velkjent prinsipp i europeisk rettstenkning. Demokratier har lenge forbeholdt seg retten til å forby nazistiske og fascistiske partier – ikke fordi de er populære, men fordi de er farlige. Polen anvender samme logikk på kommunismen. Forskjellen er at dette bryter med et vestlig tabu.

Det store paradokset

Her avdekkes et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Hvorfor er kommunismen fortsatt sosialt og politisk akseptabel i Europa? Det finnes lovlige og aktive kommunistpartier i mange europeiske land: i Hellas, Portugal, Spania, Italia og Frankrike – for å nevne noen.

Nazismen dømmes – med rette – ut fra sine forbrytelser. Kommunismen dømmes ofte ut fra sine løfter. Resultatet er en moralsk asymmetri der én totalitær ideologi er diskvalifisert for alltid, mens en annen får leve videre som «kritikk», «alternativ» eller «protest».

Likevel er det historiske bildet entydig. Kommunistiske regimer i Sovjetunionen, Kina, Kambodsja, Nord-Korea og Øst-Europa har kostet titalls millioner mennesker livet gjennom politiske utrenskninger, tvangsarbeid, sult og systematisk undertrykkelse.

Dette er ikke avvik. Det er mønster. At marxismen fortsatt nyter respekt i vestlige institusjoner, sier derfor mindre om ideologiens uskyld – og mer om Europas selektive hukommelse.

Øst husker, Vest rasjonaliserer

Det er ingen tilfeldighet at det er Polen, ikke Frankrike eller Tyskland, som tar dette grepet. I Øst-Europa er kommunismen et levd traume. I Vest-Europa har den vært et seminar. Denne forskjellen forklarer hvorfor hammer og sigd kan vaie uproblematisk i europeiske byer, mens ethvert historisk symbol på fascisme – uansett kontekst – er bannlyst. Det er ikke konsekvens. Det er kultur.

Polens vedtak bryter med dette mønsteret og tvinger frem et spørsmål mange helst vil unngå: Hvorfor har én totalitær ideologi vært skjermet fra det moralske oppgjøret?
Forbudet mot Det kommunistiske parti er derfor mer enn et juridisk vedtak. Det er et signal om at demokrati ikke er verdinøytralt – og at visse ideologier, uansett innpakning, er uforenlige med frihet, rettsstat og menneskeverd. Kommunismen er én slik ideologi. Fascismen er en annen.

Men Europas utfordring stopper ikke der. Også i vår tid finnes det politisk-religiøse ideologier som setter hellig lov over verdslig rett, kollektiv underkastelse over individuell frihet, og tro over grunnlov. De fremtrer ikke alltid som partier, men de gjør krav på makt – i praksis, ikke i teorien.

Polen har valgt å trekke en grense. Om Europa er villig til å gjøre det samme neste gang, er et åpent spørsmål.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere»!