Christen Købke (1810–1848), selvportrett, Statens Museum for Kunst, København.

Mens han satt rundt et bål i den indonesiske regnskogen, oppdaget den britiske forfatteren Paul Kingsnorth noe pinlig: Han kunne ikke bidra da deltakerne skulle synge tradisjonelle sanger fra sine hjemland. Hverken han eller de andre engelskmennene kunne en eneste folkesang fra sitt eget land. De måtte ty til Bob Dylan.

Kingsnorth forteller om dette tomrommet, denne mangelen på kulturell identitet, i en artikkel på Unherd. Fortellingen danner også grunnlag for hans nyeste bok «Against the Machine». Kingsnorth er et fascinerende bekjentskap. Det finnes mange interessante samtaler med Kingsnorth og artikler om ham.

La oss konstatere det åpenbare: Kingsnorth er en radikal kritiker av moderniteten. Som med alle radikale kritikere kan man ikke alltid være enig i eller bare følge alle hans analyser, for ikke å snakke om alle hans forslag. Hvem av oss kan gi avkall på det moderne livet, trekke seg tilbake til en avsidesliggende gård i det mytologiske Irland, leve selvforsynt og undervise barna våre hjemme? Ikke mange.

Men som alle radikale kulturkritikere er også Kingsnorth en god kilde til visdom.

Analysen hans rekker langt utover savnet av nasjonale sanger. Kingsnorth mener vi er på vei inn i et historisk unikt prosjekt: skapelsen av en global sivilisasjon som bryter forbindelsen til de forholdene som har gjort menneskelige samfunn mulig gjennom historien. Og gjort mennesker til det de er – mennesker.

Fire søyler i maskinens tempel

Kingsnorth identifiserer fire prinsipper som strukturerer det moderne livet:

• Det første er vitenskapens monopol på sannheten. Kun det målbare regnes som virkelig. Forskningens fortellinger erstatter tydningene av eksistensen som finnes i mytene og tradisjonen.
• Det andre prinsippet er dyrkelsen av individet. Personlig selvrealisering blir det ultimate målet, og vi investerer massivt i å optimalisere og forlenge vår egen eksistens.
• Seksualiteten utgjør det tredje prinsippet. Den fungerer både som vår primære tilgang til nytelse og som det viktigste redskapet til å definere hvem vi er.
• Endelig står skjermen som det fjerde prinsippet – mediet hvor vi både flykter fra virkeligheten og gradvis integreres i en posthuman fremtid.

Fornektelsen av overleveringen

Denne moderne konstellasjonen har fortrengt eldre organisasjonsprinsipper. Samfunnet var tidligere bygget på fire andre fundamenter:

• Forbindelsen til våre forfedres gjerninger og generasjonenes erfaringer.
• Tilhørigheten til et konkret folk med et felles språk og en felles skjebne.
• Forankringen i et bestemt landskap med sin særegne natur.
• Og endelig orienteringen mot det guddommelige gjennom en religiøs praksis som gav livet retning og mening.

Ifølge Kingsnorth illustrerer England og de fleste andre vestlige samfunn konsekvensene av denne transformasjonen.

Kristendommen, som formet nasjonen i århundrer, er i stor grad forlatt. I hvert fall som noe annet enn kulturkristendom. Urbaniseringen har brutt forbindelsen til jorden. Historisk bevissthet er blitt erstattet av glemsel eller aktiv fornektelse av erindringskulturen.

Resultatet blir et folk uten levende folkekultur, for en slik kultur forutsetter nettopp mennesker som er forankret i stedet og fortiden, med konkrete erfaringer og et særegent perspektiv på livet.

Naturen som et formbart materiale

Kingsnorths mest provoserende påstand gjelder prosjektet for det 21. århundret: menneskets grunnleggende omkalfatring.

Vår biologiske eksistens hviler på noen uunngåelige kjensgjerninger. Vi kommer til verden i kropper med ett av to kjønn. Vi lever på en planet med begrensede ressurser. Vi besitter en bevissthet som kan tenke og streve etter innsikt. Vi dør.

Kingsnorth hevder at hovedretningen i moderne vitenskap, økonomi, teknologi og kultur tar sikte på å oppheve disse grunnvilkårene:

Milliardærer investerer i forskning som skal forlenge livet radikalt eller eliminere døden helt. Staten legger til rette for aktiv dødshjelp for dem som lider. Reproduksjonsteknologi skiller forplantning fra seksuelt samvær og familieliv. Medisinske inngrep gjør det mulig å manipulere menneskets kjønn. Geoengineering skal forandre planetens klima. Planer om å kolonisere Mars skal gjøre det mulig å flykte fra Jorden. Kunstig intelligens skal erstatte menneskelige prestasjoner.

Isolert sett kan hvert av disse fenomenene forsvares eller bagatelliseres. Men som mønster peker de mot en sivilisasjon som behandler menneskets biologiske forhold som tekniske problemer som venter på å bli løst. Kjønn, død, miljø – ingenting skal lenger aksepteres som gitt.

Grensens nødvendighet

Den kristne tenkeren G.K. Chesterton påpekte at livets romantiske karakter og åpenhet for åndelige dimensjoner forutsetter tydelige begrensninger. Når vi tvinges til å møte det vi ikke ønsker eller forventer, åpner livet seg. Kingsnorth ser disse store, klare grensene forsvinne i nåtidens kultur.

Han tar ikke til orde for en tilbakevending til en antatt ren fortid. Det ville hverken være mulig eller ønskelig. Han erkjenner selv at kritikken hans publiseres på nettopp de samme digitale plattformene som han problematiserer. Men han insisterer på at vi fortsatt kan treffe valg om hvor mye vi vil la «maskinen», den moderne maskinen – demonen – trenge inn.

Konservatismens oppgave

Kingsnorths budskap handler om å gjenvinne evnen til å si nei. Å avvise den neste innovasjonen som lover å frigjøre oss fra enda en grunnbetingelse for menneskelig liv.

Hans konklusjon lyder: Alt er kompromittert, ingenting er rent. Men vi kan bygge alternativer parallelt med mainstream-kulturen. Vi kan trekke oss tilbake for å bevare og skape. Vi kan finne andre som deler våre bekymringer og ambisjoner. Vi kan etablere soner av kulturell motstand, hva enten det skjer i avsidesliggende områder eller midt i byen.

Det er stadig mulig å motstå maskinen. Men det forutsetter at vi gjenvinner forståelsen for hvorfor grenser er selve betingelsen for muligheten av et liv som fortjener navnet menneskelig.