Gråtekoner og skraphandel i Kunstnernes Hus

Det er dårlige tider for Kunstnernes Hus. Hele bygningen er under forfall, og lokalene lar seg snart ikke bruke til utstillinger og andre evenementer. Når det regner, siver vannet inn og skaper problemer for armeringer, treverk og vegger. For andre år på rad er det ikke bevilget støtte over statsbudsjettet til rehabilitering. Kunstnernes Hus er nå i krise, både økonomisk og bygningsmessig, så det spøker for fremtidige utstillinger og årlige mønstringer.

I denne traurige situasjonen har Kunstnernes Hus klart å klekke ut et par dystre mønstringer som ikke akkurat påkaller håp eller lyse fremtidsutsikter. I de to store overlyssalene har noen håndplukkede kunstnere fått utfolde seg med sine indre undergangsvisjoner. Går vi til venstre på trappe-oppsatsen, kommer vi inn i en sal med tre store skrotskulpturer laget av kunstneren Stian Ådlandsvik. De er ikke akkurat estetisk perspektivrike.

Kunstneren Ådlandsvik har tatt utgangspunkt i en estetisk strategi som kalles «bricolage». Ordet har fransk opprinnelse og betyr noe i retning av «gjør-det-selv-prosjekter» med vekt på å konstruere/skape et verk ut fra ting og tang som der og da er tilgjengelig. Det brukes også for å beskrive bruken av blandede medier. I denne utstillingen har Ådlandsvik koblet sammen gjenstander han har kjøpt fra konkursbo i løpet av 2025. Hans prosjekt her i huset er å rette oppmerksomheten mot hverdagsobjekter som har mistet sin plass i tingenes orden, og på det vis anskueliggjøre forfallet i Kunstnernes Hus.

Utstillingen kalles «Die Pleite», som på tysk betyr noe i retning av konkurs. Med tanke på at kunstneren har kjøpt gjenstandene fra et konkursbo, er det en treffende tittel. På den annen side er det et åpent spørsmål om den kunstneriske bearbeidingen har tilført de utstilte objektene noe av estetisk verdi. Her er det nedlagt mye arbeid i hvert enkelt verk, skjønt det er vanskelig å finne noen visuelle og faglige kvaliteter som peker i retning av et spesifikt kunstverk.

Går vi inn i den andre salen, møtes vi av dyster orgelmusikk og visuell tristesse. Utstillingen her kalles «Hjemsøkt hus» (en audio-installasjon av Helle Siljeholm og Ingri Fiksdal) og peker mer direkte på det triste forfallet i Kunstnernes Hus. Her har det vært flere aktører med i den lydlige og visuelle kreasjonen av utstillingen, uten at man kan se eller høre noen kunstneriske høydepunkter i resultatet. Ved siden av den triste orgelmusikken er salen fylt med et stort antall dobbeltsenger som er oppredde og klare til bruk.

Under mitt besøk passerte jeg flere som lå utstrakt og i lyttemodus, for ikke å si sørgemodus. Skjønt det er vel litt tidlig å gjøre sorgen til et hovedmotiv når Kunstnernes Hus ennå ikke ligger i grus. Det er vel begrenset hvor mange man kan trekke til huset når det bare er fylt med skrap og dødsklokker. Hadde det ikke vært mer oppløftende å fylle huset med kunstnerisk skjønnhet og oppbyggelig musikk? At Kunstnernes Hus kunne vise noe som publikum hadde glede av og ga god mening i livskampen.

Det er forståelig at ledelsen i Kunstnernes Hus mister det faglige fotfestet når bygningen er i ferd med å rase sammen. Kunstnernes Hus har en lang og betydningsfull historie i kunstfeltet. Huset ble tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe Kaas, og åpnet i 1930. I lokalene på baksiden holdt Statens kunstakademi til, men flyttet ut i 1999. Tidlig på 1970-tallet var jeg selv elev ved Kunstakademiet, men jobbet jevnlig med praktiske oppgaver i forbindelse med husets vekslende utstillinger og lagringsforhold.

Av den grunn ble jeg også godt kjent med de bygningsmessige problemene i Kunstnernes Hus, som tydeligvis bare har forverret seg i de senere år. Men så lenge utstillingslokalene kan brukes til mer informative kunstmønstringer, som pågående amatørprosjekter, føler nok ledelsen at driften har en mening. Spørsmålet er om de to aktuelle utstillingene med gråtekone-estetikk og skraphandel-retorikk er noen god kur mot forfallet. Heller ikke bidrar de til mer statlig støtte. Departementene er jo ikke kjent for å felle tårer over sultne kunstnere.