Etter terrorangrepet i 2011 var Arbeiderpartiet sterkt opptatt av å skape et norsk «vi», et samfunn med sterkt samhold. Det så ut til at politikerne våre hadde skjønt det, for allerede tre år før hadde alle partiene på Stortinget blitt enige om at landet burde få et verdigrunnlag. Dette var så viktig, mente de, at det burde nedfelles i Grunnloven, og i 2012 ble denne formuleringen vedtatt: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» § 2.

Politikerne trodde visst at alle religioner bidrar til slike verdier, for i samme runde vedtok de at alle trossamfunn skulle få økonomisk støtte med en felles sats pr. medlem, § 16. Så sent som i januar 2025 skrev Kjell Ingolf Ropstad i avisen Dagen at trossamfunnene «utgjør en viktig samfunnsbyggende kraft». Han trodde visst at dette også gjaldt muslimske trossamfunn.

Verdiforskjeller

Både Ropstad og de andre stortingspolitikerne tar feil. Jeg trekker frem noen klare forskjeller fra kristne verdier:

1. Bibelens menneskesyn er likeverd, Koranen har et rangert menneskesyn der muslimer er høyest; «det beste folk frembragt for menneskeheten», 3:110. Andre mennesker er under; skremmende likt nazismen. Koranen har over 1300 punkter med diskriminering / rasisme. Trossamfunn som bygger på et rangert menneskesyn, er ikke samfunnsbyggende, de bidrar ikke til vi-samfunnet.

2. Bibelens etikk bygger på nestekjærlighet (3. Mos 19,18, Matt 22,36, Mark 12,31, Luk 10,27). Det gjelder alle, universelt. Koranen uttrykker også en human etikk for alle, som i 6:151-153, men dette kom tidlig i profetens virke, senere kom det regler om at muslimer skal være snille mot andre muslimer, men hårde mot vantro, 5:54, 9:73 og 48:29. Altså en dualistisk etikk, og Koranen har en regel om at der det er motsetninger, er det det nyeste verset som gjelder. Trossamfunn som underviser i en slik etikk, bidrar ikke til vi-samfunnet, de er ikke samfunnsbyggende.

3. Islam er ingen freds-religion. De som kjemper for Allahs sak, driver jihad, står høyest i rang, 4:95, 9:20, og er lovet en plass i paradis om de skulle dø i kampen, 2:245, 4:95, 9:111. Jihad kan drives fredelig, for eksempel gjennom politisk arbeid, men også voldelig, ved å true, terrorisere eller drepe ikke-muslimer, over 20 vers oppfordrer / gir beskjed om dette. Trossamfunn som underviser i en slik etikk, er ikke samfunnsbyggende, tvert imot; de bidrar til å splitte samfunnet.

4. Målet er politisk: den islamske levemåten skal være overordnet, 9:33, 48:28, 61:9. Samfunnet skal styres etter islamske regler, og styres av muslimer, 4:59. De «vantro» skal aldri gis noen mulighet til å styre muslimene, 4:141, ikke-muslimer skal være underordnet og betale tilleggsskatt – i ydmykhet! 9:29. Ikke-muslimer skal ydmykes. Ikke-muslimer har færre rettigheter, et religiøst diktatur – full kollisjon med Grunnlovens regler om demokratiet.

5. Bibelens etikk påbyr å snakke sant. Islam har også en regel om å snakke sant, men det er lov å lyve hvis nødvendig, også under ed, 2:225.  Shariareglene sier til og med: «I religiøse saker er det alltid en god forholdsregel å bruke ord som gir et misvisende inntrykk» kap r 8.2. Hvordan skal man da kunne stole på muslimer? Dette bygger ikke tillit. Trossamfunn som underviser i en slik etikk, er ikke samfunnsbyggende, de bidrar ikke til vi-samfunnet.

Med Grunnlovens nye § 2 skulle man tro politikerne hadde gitt seg selv et kompass å styre etter. Ved å vedta at alle trossamfunn skal støttes – uansett verdigrunnlag, har de vedtatt at Norge skal være verdi-nøytralt. De har skutt ned § 2. Og enda verre: Når islam bryter med kristen etikk, betyr det at § 16 undergraver § 2. Hvilke partier vil gjøre noe med dét?

Også forskere er opptatt av dette, Brochmann 2-utvalget har et eget kapittel om samhold og tillit, NOU 2017:2. Her heter det at tillit «er ofte et resultat av samhandling, felles arenaer og felles problemløsning» (s. 185). Merkelig nok er felles verdier, det jeg ser som den viktigste forutsetningen, ikke nevnt. To av utvalgsmedlemmene tok med dette i en merknad (s. 187).

Trossamfunnenes lære

For at trossamfunnene skal få støtte, må de søke om å bli registrert. Da skal de beskrive læren sin. Jeg holder på med en undersøkelse om dette, basert på søknadene fra et representativt utvalg av islamske trossamfunn fra alle fylkene, 110 stykker, 40 %.

Ikke overraskende trekker mange islamske trossamfunn frem den religiøse kjernen, slik som trosbekjennelsen: «Det er ingen gud unntatt Allah, og Muhammed er hans sendebud.» Andre legger vekt på moral: «Følge Koranen og profetens budskap» eller «Leve i samsvar med islams lære», noen trekker frem at dette er en plikt.

Andre har et bredere perspektiv: Målet er å styrke medlemmenes «islamske identitet». Koranen gir nøkkelen til å forstå hva dette betyr. Et menneskes identitet bygger på menneskesynet. Det klareste verset er dette: «Dere [muslimene] er det beste samfunnet som er blitt bragt frem for menneskeheten.

Av det følger: «Allah elsker de gudfryktige.» 9:4, og «Allah elsker dem som elsker Ham.» 5:54. Det hører en plikt til, profeten fikk beskjed om å si:  «Hvis dere elsker Allah, så følg meg!» 3:31. De skal altså følge profeten, en mann som forviste eller drepte alle jødene i Medina og førte mange kriger mot dem som motarbeidet ham.

Hvis islam bare var en religion, hadde Koranen holdt seg til religiøse temaer og skrevet til dem som trodde på Allah. Men Koranen nøyer seg ikke med dét.

Rasistisk

Ikke-muslimer omtales i nedverdigende vendinger, også rasistisk: De har nag/sjalusi i hjertet, 2:109, sjalu og stridige, 3:19, svikefulle, 8:58, sverger falske eder, 58:14. «De vantro er de verste skapninger.» 98:6. Det er hundrevis av vers om dette.

Jødene er nevnt spesielt; de er hyklerske, 2:14 og 2:44, sprer falske eder, 33:60, er gjerrige og grådige, 4:53, fornekter og latterliggjør Allahs åpenbaringer, 4:140, de både gjør og snakker ondt om dere (de troende) 60:2. Konsekvensen er klar: «Vi [Allah] forbannet dem og omgjorde noen av disse ondsinnede personene til aper og svin», 5:60, også 5:13. Jødehatet er en integrert del av læren.

Når muslimenes hellige bok omtaler ikke-muslimer slik, ligger det i kortene at det ikke er så fristende å omgås disse «vantro». Koranen skriver dette i klartekst: Muslimer skal ikke bli venn med ikke-muslimer, det gjelder også om en slektning går bort fra islam; 9:23. Det begrunnes blant annet med at «de er samlet som fiender mot dere», 4:101, 8:60. Fiender skal man kjempe mot, mange vers om dette.

Det hele settes i religiøst perspektiv; de vantro er satans venner, 4:76, 58:19. En opptelling viser 145 steder i Koranen som uttrykker et sånt budskap.

Når muslimer lærer slikt i moskéen, har de ingen grunn til å omgås oss «vantro» mer enn høyst nødvendig – på jobb, for eksempel. Disse versene bidrar derfor ikke til at muslimer integrerer seg, snarere tvert imot. Man må kunne konkludere med at islamske trossamfunn ikke bidrar til et «vi-samfunn», men til segregering.

Integrering: Fire nivåer

Statistisk Sentralbyrå (SSB) publiserte i 2020 en undersøkelse om integrering av innvandrere. Integrering ble inndelt i fire dimensjoner – eller nivåer; materielle forhold som sysselsetting og bolig, sosiale forhold som deltakelse og tilknytning, kulturelle forhold som opplevelse av nasjonal tilhørighet og verdier, og politisk deltakelse og tillit til sentrale institusjoner i samfunnet. Se SSB-rapport 2020/44: «Integrering av innvandrere i Norge.

Det første nivået viser en overfladisk oppfatning av det å være integrert, det er de tre siste som viser om en innvandrer bidrar til å bygge opp samholdet.

Dessverre har politikerne bare lagt seg på det første nivået. Integreringsloven har som formål at innvandrere skal raskt i arbeid. Mange muslimer har tatt seg høyere utdannelse og fått passende arbeid, de er altså godt integrert i økonomisk forstand. Samtidig ser vi for eksempel på den klesdrakten noen bruker, at de holder fast ved sin islamske kultur. Det er tydelig at mange muslimer – også andre-generasjons, beholder verdier fra opprinnelseslandet.

IMDi’s integreringsbarometer viser at omtrent halvparten av befolkningen uttrykker skepsis mot muslimer. Én grunn er nok at mange vet at disse er overrepresentert i kriminalitet.

Hittil har politikerne begrunnet gjengkriminalitet og utenforskap med sosiale faktorer, som dårlige boforhold eller lav utdannelse. Eksemplene på verdiforskjeller over viser at ideologiske grunner også er en årsak, for eksempel er hevn tillatt; 2:178, 2:194 og 16:126. Hvis politikerne ikke tar opp den ideologiske siden, får de ikke bukt med problemene.

Hvis politikere er bekymret for utviklingen av parallellsamfunn og opptatt av tillit og samhold i samfunnet, burde de finne ut hva Koranen sier, og slutte å likebehandle trossamfunn som bryter ned med dem som bygger opp.

Politisk arbeid

Fem islamske trossamfunn har gått sammen med fem andre islamske organisasjoner og noen enkeltpersoner og dannet en politisk aksjon foran valget. Hensikten er å informere om hva partiene mener om temaer som er viktige for muslimer.

Formålet er uttrykt slik:

«Å stemme er viktig for å være med på å påvirke den politiske diskursen. Islamofobien og muslimhatet øker i samfunnet. Muslimers trosfrihet er under særskilt press i det politiske landskapet i Vesten, inkludert her i Norge. Ved å stemme bevisst kan man ta del i å hindre islamofobiens fremvekst. Ens stemme bør gis med full visshet om hva de ulike partiene mener om saker som er relatert til muslimer. Det er mange saker som politikere har drøftet som nører opp under muslimskepsis og er tuftet på islamofobisk tankegods. Vi mener at kun dersom samfunnet mobiliserer for å bekjempe islamofobi og muslimhat, vil man kunne lykkes.» Kilde: https://www.muslimerstemmer.no/taetbevisstvalg

De gjennomgikk programmene for alle partiene på Stortinget, 45 saker som er viktige for muslimer ble plukket ut og vurdert som positive, nøytrale eller negative. Til slutt ble tallene lagt sammen for å vise hvor muslimvennlig eller -fiendtlig hvert parti er. Dette arbeidet viser en klar intensjon om å påvirke samfunnet i islamsk retning, det vil si at disse trossamfunnene driver politisk arbeid.

Trossamfunnsloven sier at den offentlige støtten skal brukes til «tros- og livssynsformål», § 5. Departementet skrev i proposisjonen: «Den nye felles bestemmelsen for tros- og livssynssamfunn om at tilskuddet skal brukes til «tros- og livssynsformål» er ment å videreføre det materielle innholdet i de tidligere bestemmelsene.», s. 256. Vi må derfor gå til forarbeidene for den gamle trossamfunnsloven for å få dette forklart.

Dissenterlovkomitéen skrev følgende:

«Etter sin egenart tar trossamfunn sikte på en dyptgående, varig og omfattende påvirkning av sine medlemmer. Det oppfattes som noe annet og mer betydningsfullt å gå inn i et trossamfunn enn å bli medlem av en eller annen slags forening.» (s. 28).

Fylkesmannen i Hordaland tok opp denne forskjellen da en kulturforening søkte om å bli registrert som trossamfunn: «For å bli registrert som trossamfunn, må det utvises en aktivitet som tilfredsstiller kravene til trossamfunn. Dette er en forutsetning for registrering. Det må trekkes en klar grense mot [mellom] en kulturorganisasjon/forening og et religiøst trossamfunn …» (Brev til Uyghurske Kulturforening 28. nov 2018).

Når kulturforeninger ikke kan regnes som trossamfunn, kan heller ikke politisk arbeid høre med i hva et trossamfunn skal drive med.

Islamske trossamfunn vil antagelig hevde at politisk arbeid hører med; Allah sier i Koranen at profeten fikk i oppdrag å gjøre «sannhetens levemåte» (islam) overordnet alle andre levemåter, 48:28 og 61:9, og profeten var sendt nettopp for å være øverste person over enhver levemåte (religion), 9:33 (www.norskkoran.no ). Derfor, vil de hevde, hører arbeid for å få til dette med i «religionen» islam.

Dette er noe Stortinget aldri kan gå med på, da det bryter fullstendig med Grunnlovens prinsipper for demokratiet: Den utøvende makt er hos kongen eller dronningen (regjeringen), § 3, kongen velger selv et råd av stemmeføre norske borgere (regjering), § 12, det er allmenn stemmerett til Stortinget gjennom hemmelige og frie valg, § 49. Politikerne kan også vise til formålet med Grunnloven: Den «skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» § 2.

Prinsippet om trosfrihet er ingen blanko-fullmakt til å gjøre hva man vil. Den europeiske menneskerettskonvensjonen angir kriteriene for når trosfriheten kan begrenses:

«Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.» art 9-2.

Koranen sier at samfunnet skal styres av muslimer, 4:59, at «vantro» aldri skal gis noen mulighet til å styre muslimene, 4:14, og ikke-muslimer skal betale tilleggsskatt – i ydmykhet! 9:29. Islams doktrine legger altså begrensninger på ikke-muslimers frihet og rettigheter. Dermed kan staten – med henvisning til EMK art 9-2, innføre begrensninger på islamske trossamfunns frihet.

Når muslimer trekker frem at islam godtar religionsfrihet («det er ingen tvang i religionen», 2:256), er det nok å vise til et vers som kom ett års tid senere; «Hvis noen ønsker noe annet enn islam som religion, vil dette ikke godtas.», 3:85. Koranen bygger på prinsippet om at ved motstrid er det det nyeste verset som gjelder, «abrogering», 16:101, eller som Allah sier: «Når vi opphever et vers eller gjør at det blir glemt, bringer vi et (annet vers) bedre eller likt.» 2:106.

Allah har tilbakevist prinsippet om trosfrihet: Hvis noen vender om fra islam, «ta dem og drep dem uansett hvor du finner dem», 4:89. Profeten gav uttrykk for at apostater skulle drepes; se Bukhari 4:52:260, 9:83:37, 9:84:57-58, og 9:89:271. Også sharialoven foreskriver dødsstraff for å gå bort fra islam, bok o 8.1 (Reliance of the Traveller).

Islam er altså ikke utpreget tolerant. I møte med en så intolerant ideologi bør myndighetene høre på filosofen Karl Popper:

«Hvis vi viser ubegrenset toleranse overfor dem som er intolerante, hvis vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot angrep fra de intolerante, da vil de tolerante bli ødelagt, og toleransen med dem. Ubegrenset toleranse fører til at toleransen forsvinner.»

Det må være en grense mellom religiøs virksomhet og politisk arbeid. Humanitært og sosialt arbeid må være innenfor, men arbeid for å endre prinsippene i Grunnloven faller utenfor. Trossamfunn som driver med politikk, må regnes som politiske organisasjoner og bør miste den støtten de har fått som trossamfunn.

Oppfordringer

Hvis du synes denne teksten er alvorlig, oppfordrer jeg deg til å skrive til politikere der du bor, og på Stortinget. Nå før valget. Møt opp på stands og si din mening. La dem få høre at

Norsk kultur er verd å ta vare på.
Grunnloven § 2 bør være grunnlag for alle lovene.
Grunnlovens § 16, som garanterer støtte til alle trossamfunn – også dem som bryter med kristne og humanistiske verdier – er i strid med Grunnlovens § 2. § 16 må endres!
Trossamfunn som driver politikk, bør miste støtten, kanskje også miste godkjenningen som trossamfunn.
—

Dag T. Elgvin, antropolog