For publikum som kun forholder seg til Aftenposten, VG, NRK og TV 2, vil ordet «borgerkrig» ikke bare utløse hoderisting. Det vil også utløse latter, konspi-vitser og kansellering av alle invitasjoner til middagsselskap, for sånt tull skaper jo fort en pinlig stemning. Det blir for drøyt. Men for publikum som følger alternative medier, er ordet «borgerkrig» nå et velkjent emne for en gryende debatt.

Borgerkrig er et veldig sterkt ord, og det kan fort avfeies som overdrivelser og konspirasjonstøv – men la oss se nærmere på det for debattens skyld. Da må man først definere begrepet, fordi alle automatisk tenker på en regulær krig – som den amerikanske borgerkrigen eller krigen i Jugoslavia. En borgerkrig i vestlige land vil imidlertid ikke arte seg på denne måten. Det er ikke dét debatten handler om, men det gjør ikke faren mindre.

En illevarslende avstand i virkelighetsforståelse

Når splittelse går fra spenninger til motsetninger og videre til konflikt, er status like flytende og vanskelig å definere som når en stat kollapser (2019). Det finnes ikke noe tydelig tippepunkt hvor alle er enige om situasjonen. La oss ta dagens Sverige som eksempel: Er dette fortsatt en fredelig, veldrevet og demokratisk stat? Eller er det et splittet og vanstyrt stammesamfunn hvor borgerkrigen allerede er et faktum eller i det minste uunngåelig?

Det kommer helt an på hvem du spør. Det faktum at borgerne i samme land har en så totalt motsatt oppfatning av virkeligheten og hverdagen, er i seg selv svært illevarslende – men heller ikke dét ønsker eliten i Sverige å diskutere. De vil ha monopol på virkelighetsforståelsen, presser den frem i alle medier og later om dem som har motsatt oppfatning, ikke eksisterer, eller i beste fall er skrullete konspirasjonsteoretikere uten relevans.

Dette har pågått systematisk i Sverige gjennom 30 år, og eliten som tror på masseinnvandring og eksperimentet «flerkultur» gjennom trylleformelen «integrering», viser ingen tegn til å endre eller justere sin oppfatning og optimisme, uansett hva observerbare resultater sier. Det er denne strålende arrogansen som har skapt menings-borgerkrigen – som nå truer med å bli fysisk. Dette krever et dypdykk i historien bak, psykologien som driver det, og i hva som henger sammen med hva:

Ingen konsensus, men virkeligheten forsvinner ikke

Svenske politikere har altså brukt nøyaktig samme strategi som tyske, franske, britiske, belgiske, nederlandske, danske og norske politikere overfor den økende splittelsen og motsetningene i egne samfunn: late som om de ikke finnes, og legge skylda på alle andre, fordi ingenting med deres store samfunnseksperiment kan gå galt. Men alt som skjer i et samfunn, er politikernes ansvar og skyld – og når det gjelder de massive spenningene i samfunnet, er det de observerbare resultatene av masseinnvandringen som er årsaken. Det er ikke trolldom, høyreekstreme eller kritikere som har skylden.

Akkurat som advart, virker nemlig ikke «flerkultur», noe jeg påpekte allerede i 2015. Årsaken til at det ikke virker, er at «flerkultur» bare er et pynteord for «stammekultur». Resultatene er det motsatte av intensjonen. I stedet for «et nytt vi» har Sverige blitt et samfunn preget av diasporaer, splittelse, motsetninger, klankultur, stammespråk, økende konflikter, økende voldsnivå og kalles Europas voldtektshovedstad. Og det står ikke bedre til i resten av EU:

Europeiske land er med fullt politisk overlegg omgjort til sosiale og etniske kruttønner. Den offisielle løsningen på dette er fortsatt å late som om problemene ikke finnes, siden man tror at de kan løses med mer av samme politikk, ved å legge skylda på alle andre og «høyreekstreme», samt å forsikre om at alt er under kontroll. Men den kontrollen er imaginær.

Ingen sammenheng mellom intensjoner og resultater

Eliten har for øvrig fulgt nøyaktig samme arrogante kommunikasjonsstrategi rundt samfunnseksperimentet «grønt skifte» og klimapolitikk, samt EUs overgang fra handelssamarbeid til overnasjonalt imperium: Resultatene henger ikke sammen med intensjonene, men eliten bryr seg ikke om resultatene. De som protesterer, blir utsatt for ren og systemisk gaslighting. «Jeg falt i vannet og ble klissvåt». «Nei, du falt ikke i vannet, og du er ikke våt.» «Ja, men så SE da, jeg er klissvåt!». Men da blir du ignorert fordi du er dum, hysterisk og konspiratorisk.

Denne overklassearrogansen skaper avmakt, og avmakt er samfunnets farligste fiende. Adelskapet og eliten i europeiske demokratier gjør dette for å slippe å innrømme at de har feilet gjennom dumskap, inkompetanse og ekstremisme – og derfor tviholder de på makten, pengene og prestisjen, som om dét er en fungerende plan for å lykkes.

Lytt til ekspertenes bekymring

Aktører som David Betz, professor på emnet «krig i den moderne verden», var nylig foran mikrofonen i podkasten Triggernometry og snakket i halvannen time om nettopp faren for borgerkrig i vestlige land. Og som venstresiden sier: Vi skal lytte til eksperter og professorer, ikke sant? Der sier han innledningsvis:

«Vi har en økende grad av fremmedgjøring fra politikken. Vi har flere og flere mennesker som har det synet at politikken er ødelagt, og at politikk ikke virker – og hvis du forstår hva politikk er til for og hva politikk er, så er politikk i bunn og grunn en måte å løse kollektive problemer på. Og hvis politikk ikke klarer å løse kollektive problemer, så … da må noe forandres.»

Som analytiker og kommentator er det min jobb å rydde opp i påstander, advarsler og data og finne kjernen til problemet. Det er ikke så vanskelig i dette tilfellet, for trusselen om borgerkrig er ikke skapt av innvandrerne, ikke av høyresiden som protesterer mot innvandringen, og ikke av venstresiden og beinharde islamister som sammen protesterer mot at høyresiden protesterer mot innvandringen.

Skylden ligger ikke i forskjellig kultur, forskjellig ståsted og forskjellig virkelighetsoppfatning – selv om alt dette kolliderer i store demonstrasjoner og voldsomme opptøyer som tar all oppmerksomhet. Skylden ligger hos myndighetene og deres lukkede venneflokk.

Rett sinnet mot dem som fortjener det

Skylden for de økte spenningene i vestlige samfunn ligger enerådende hos politikerne og den tradisjonelle pressen og deres medier. De har skylda for alt sammen, for dårlig politikk gir dårlige resultater, og dårlige resultater er et sikkert tegn på dårlig politikk.

Likevel sitter eliten musestille i sine elfenbenstårn og sverger på at de er bekymret og skal ordne opp. Det kan de ikke, for de vil ikke innrømme at de har skylda. De klarer ikke engang å innrømme at de har gjort noe galt og at politikken deres har feilet fullstendig. Løsningen er fortsatt å skylde på andre, og hevde at eneste vei fremover er mer av samme politikk, med de samme politikerne ved roret.

I et normalt, fungerende vestlig demokrati ville politikere og medier innrømmet at Disneyland-drømmen om å skape «flerkultur» gjennom den kvasimagiske prosessen «integrering», ikke fungerer. Det burde skjedd allerede i år 2000. Alle resultatene fra 1975 pekte da i samme retning. Fasiten var klar, observasjon viste at dette samfunnseksperimentet var en dysfunksjonell fiksjon, basert på null empiri og få suksesser. Man trengte ikke mer data. Dit nådde altså vestlige samfunn for 25 år siden.

Gjennom de neste 25 årene, fra år 2000 til 2025, burde man avviklet flerkulturdrømmen og vendt tilbake til innvandringsnasjonen USAs (sort of) fungerende system med assimilering. USA er i stor grad segregert i hvite bydeler, sorte hoods, spanske enklaver og Chinatowns, men kjernen er den samme: Borgerne oppfatter seg som amerikanere og sverger lojalitet til USA. Flerkultur vil aldri oppnå et slikt samhold. Det har da heller aldri vært målet med flerkultur. Målet har vært «et nytt fellesskap», som er basert på et fantasisamfunn og fantasifellesskap som ikke finnes noe sted.

Hva gjør politikerne og media for å dempe gemyttene og roe situasjonen?

I enhver fungerende stat med fungerende politikere og fungerende presse ville en så raskt økende uro i befolkningen (uansett bakgrunn) bli håndtert ved å lytte til protestene, minske provokasjonene og det som skaper uroen og sinnet, dempe gemyttene og ta folkets bekymringer på alvor. I England, Frankrike og Sverige gjør politikerne det stikk motsatte:

Eliten, politikere og media spør ikke borgerne «hvorfor er dere så rasende?». De lytter ikke, aksepterer ikke, og iverksetter ikke noen samfunnsdebatt – slik man skal i et fungerende demokrati. I stedet gir de alle som protesterer stempelet «høyreekstreme» og det som verre er, og fortsetter med samme politikk som før, for å riktig gni det inn hvem som sitter ved makta. Og de som tror at dette er løsningen på samfunnsproblemer, protester og økende uro, er så tette i pappen at de er uegnet til å styre noe mer enn en trehjulssykkel. Bare drittunger oppfører seg sånn.

Men det er nettopp slik eliten i europeiske land oppfører seg. Dette har vært kommunikasjonsstrategien deres siden år 2000. De fører en politikk som skaper økende problemer, kostnader, fare, utrygghet, raseri, frustrasjon og avmakt – og løsningen er alltid å skylde på borgerne som protesterer, og i fullt alvor tro at dette vil dempe faren for voldelige sammenstøt og borgerkrig.

Moralsk overlegenhet har virket før, så hvorfor ikke nå?

For å la tvilen komme politikere og pressen til gode, kan man forstå hvorfor de velger denne «løsningen»: Den virket nemlig hele veien fra 1975 og frem til år 2000. Den virket også i år 2010. Selv da Macron knuste de Gule Vestene i 2019, virket det for å roe gemyttene en stund. Men det endret naturligvis ikke utviklingsretningen: Politikken som føres i EU, er dysfunksjonell. Dette er årsaken til de økende problemene, for igjen: Dårlig politikk skaper dårlige resultater, og dårlige resultater er et sikkert tegn på dårlig politikk. Dette er ikke rakettforskning.

Strategien som EUs nye adelskap følger, er interessant nok en blåkopi av strategien Ceaucescu fulgte i det kommunistiske Romania stilt overfor økende raseri i befolkningen. Men det var politikken som var problemet, ikke folket. Politikk er til for å løse felles problemer som ikke kan løses på individbasis. Politiske problemer må løses av flertallet i fellesskap gjennom samfunnets samhold, demokratiske innstilling og felles forståelse og respekt for hverandre – slik at man kan enes og forenes uten egentlig å være enige.

Dette er det stikk motsatte av hva mer primitive og udemokratiske stammesamfunn og klansamfunn praktiserer. I slike samfunn finnes naturligvis politikk, men den er drevet av klantilhørighet, særinteresser, voldskapital, blodhevn, ære, dueller, krig, diplomati og korrupsjon – ikke av en nøytral respekt for det felles beste, og i ettertid har man gjensidig respekt for avgjørelser som tidligere er gjort.

Det er nettopp derfor udemokratiske land har to valg: Enten omfavner man sterke ledere og diktatur som holder orden og systemet oppe gjennom ren maktmisbruk. Eller man synker ned i et system hvor enhver uenighet og konflikt kan ende med fiendskap, blodhevn og borgerkrig. Da kan aldri frihet, respekt, fred og toleranse garanteres.

Men hvorfor føre en politikk som åpenbart ikke virker?

Da globalismen slo igjennom for alvor som politisk prinsipp i Vesten på begynnelsen av 1980-tallet, ble også den politiske drømmen om «flerkulturelle» samfunn gjennom masseinnvandring adopert. Og ja, Arbeiderpartiet sto bak, dokumentert gjennom det offentlige papirsporet (2018). Dette skjedde så langsomt og trinnvis at det egentlig aldri ble tydeliggjort for publikum. Media hadde aldri noen fokusert debatt om det globalistiske veivalget.

Derfor er det ikke sikkert at politikere selv forsto hvor stor denne kursendringen var, hellert ikke at de forsto hva arbeiderbevegelsens tre politiske doktriner Globalisme, Flerkultur og Bærekraft kunne innebære, fordi de aldri, på noe punkt i historien, ble belyst, fremlagt for publikum, utsatt for folkeavstemninger eller votert over i vestlige parlamenter, slik f.eks. EU-saken ble to ganger her i Norge. Ingen land i Vest-Europa har noen slike tydelig demokratiske vedtak på Globalisme, Flerkultur eller Bærekraft.

I stedet ble alle tre doktriner en maktfaktor gjennom politisk osmose, som også ble adoptert av høyresiden. Doktrinene ble derfor en slags politisk tyngdekraft: Å hevde at politiske krefter sto i skyggene og snikinnførte disse tre samfunnseksperimentene, blir regnet som «konspirasjonsteorier». Bare klovner og tullinger motarbeider dem – fordi alt dette er en «naturlig utvikling» og en «selvfølge». Ingen «ville» dette. Vestlige land hadde ikke noe valg. Skjønner? Det kunne ikke gå annerledes. Og dét er blank løgn. Det fantes bedre alternativ.

Politiske eksperimenter ble tverrpolitisk adoptert

Alle partier som har sittet på Stortinget siden 1980-tallet, har vært globalistisk innrettet. Alle foruten Fremskrittspartiet er fullstendig enig i at Norge skulle bli flerkulturelt. Og ingen kan vel være imot bærekraft og en grønn fremtid? Snart 50 år med historie har gjort stortingspartiene handlingslammet overfor sin egen politiske arv. Det er en del av partienes grunnmur. Og sånn er det over hele Vest-Europa.

De som sitter i partiene og (mot formodning) leser denne opplysende artikkelen, skjønner ikke hva jeg snakker om. De har ingen forutsetning for å forstå problemet, fordi det vil gå imot alt de noengang har lært. Og kan man egentlig klandre dem da? Ingen mennesker ønsker å bli fortalt at alt de har gjort for å skape et bedre samfunn, på lang sikt har virket mot sin hensikt. Alt er mislykket fordi man aldri gjorde noen ærlig risikovurdering.

Men å være på bærtur fritar ikke for skyld – i hvert fall ikke når man aktivt begynner å ignorere observerbare resultater. Vestlige land er basert på at borgerne til enhver tid kan si seg uenige i enhver beslutning og politikk, men samtidig erklærer seg lojale til hvordan beslutningen blir tatt. Dette kan bare oppnås gjennom nasjonal tilhørighet og identitet. Globalisme og flerkultur underminerer alt dette. Advarslene om at det kan føre til borgerkrig, ble tydelige allerede i 2013.

Når frivillighet ikke virker, gjenstår bare tvang

Derfor aksepterer myndighetene i stadig mindre grad at folk protesterer mot samfunnsutviklingen. De motarbeider det frie ord gjennom sensurlover, og ødelegger debatten ved ikke å anerkjenne at debatten finnes og nekte å delta i den. Derfor mister ikke folk bare troen på prosjekt «flerkultur». De mister også troen på politikk, politikere og politikkens institusjoner. Skal regjeringen fungere, må den ha legitimitet gjennom kollektiv tillit til at regjeringen gjør det beste for alle i samfunnet – for da trenger ikke politet gå med våpen. Nå går det norske politiet konstant med våpen. Dét var ikke nødvendig i år 2000.

Når myndigheter, politikere og regjeringen mister tillit, må det brukes stadig mer tid, penger og fokus på å opprettholde lov, orden og egen legitimitet. Det betyr mer maktbruk mot borgerne som protesterer, så man kan opprettholde ro og orden. Vi har sett denne negative spiralen 100 ganger i 100 land gjennom 100 år, men historie, fakta og observasjon har ikke lenger noen plass i europeiske samfunn.

Folk skal bli globalister og elske flerkultur og bærekraft – eller havne i fengsel for omskolering. Da blir nok alle fornøyd og samfunnet perfekt. God plan.