En bil kjører inn i en folkemengde i Liverpool. Kaos, usikkerhet, potensielt en tragedie. Og hva er noe av det første som slås fast i mediene, også i norske NTB-meldinger? Jo, at en 53 år gammel «hvit mann av britisk opprinnelse» er pågrepet.

Akkurat. «Hvit mann av britisk opprinnelse». Det er jo fint at vi får alle detaljer på bordet med en gang. Eller? For man kan jo ikke la være å stusse. Når gjerningsmannen er hvit og etnisk britisk, da er det visstnok helt uproblematisk å spesifisere både hudfarge og nasjonal opprinnelse. Det er relevant informasjon, må vite.

Men hva skjer når gjerningsmannen i lignende eller ofte langt verre saker har en helt annen bakgrunn? Når navnet er Muhammad, Ali eller noe annet som klinger eksotisk i norske ører? Ja, da er det plutselig «en mann», «en ungdom» eller i beste fall «en norsk statsborger» (selv om vedkommende kanskje fikk passet i forrige uke).

Da er etnisitet, hudfarge og nasjonal opprinnelse plutselig helt irrelevant. Da skal vi ikke «stigmatisere», da skal vi ikke «generalisere». Da er det viktigere å verne gjerningsmannens identitet enn å gi publikum den fulle og hele sannheten.

Dette er ikke bare en tilfeldighet. Det er et mønster – et mønster som er så gjennomsiktig at det nesten blir komisk, hadde det ikke vært så alvorlig. For hva er det mediene egentlig driver med?

Hvorfor denne åpenbare dobbeltstandarden?

Er det fordi de er redd for å tråkke på tærne til visse grupper? Er det fordi de er så fanget i sin egen politisk korrekte boble at de ikke lenger tør å kalle en spade for en spade? Eller er det, som noen kanskje vil hevde, en bevisst strategi for å skjule de reelle problemene knyttet til innvandring og integrering?

Man kan jo spørre seg: Hva er egentlig den reelle rasismen her? Er det å påpeke fakta, uansett hvor ubehagelige de måtte være? Eller er det å drive med en selektiv formidling av informasjon, hvor man beskytter visse grupper for kritikk, mens man gladelig henger ut andre når det passer inn i det foretrukne narrativet?

Å konsekvent utelate informasjon om gjerningspersoners bakgrunn når de tilhører minoriteter, samtidig som man spesifiserer det når de er hvite og vestlige – er ikke det en form for diskriminering av ens egne – en nedvurdering av folks evne til å tolke fakta selv?

I Norge har vi sågar en rasismelov som media, politi og politikere gjemmer seg bak når det gjelder å la være å oppgi etnisitet på utlendinger som begår alvorlige forbrytelser. Er det fordi veldig mange er muslimer?

Hendelsen i Liverpool er forferdelig, uansett hvem gjerningsmannen er. Men måten media velger å dekke den på, med umiddelbar identifisering av gjerningsmannens etnisitet og nasjonalitet, står i grell kontrast til hvordan de dekker andre saker. Det er på tide at mediene ser seg selv i speilet og spør seg om de virkelig tjener folket med denne typen dobbeltmoral.

Folk er ikke dumme. De ser hva som skjer. Og de fortjener en ærlig og uredd presse, som tør å fortelle sannheten – hele sannheten – uansett hvem det måtte gjelde.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.