³¹ Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. ³² De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. ³³ Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. ³⁴ Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» ³⁵ [Straks] ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. ³⁶ Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, desto mer gjorde de det kjent. ³⁷ Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Markus 7, 31–37

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men selv blir jeg alltid litt matt når mennesker jeg vet ikke tror på noe annet enn materien, analyserer og forklarer hvorfor troende opptrer slik de gjør. Sjelden eller aldri hører vi noen som vurderer troens betydning som motiv for den troende, og hvordan troen alene kan inspirere til handling. Det er en av avkristningens mange tragedier at vi ikke lenger forstår hverken vår egen kristne eller fremmede kulturer, men fortvilet prøver å analysere dem i lys av materielle betingelser. Tragedien blir dobbel ettersom postmodernismen også har tatt fra oss troen på en absolutt sannhet.

Kristendommen står opp mot postmodernismens relativisering. Den gir oss de nødvendige redskapene til å forstå både mennesker og verden. Sannheten er der, og Gud gir oss en virkelighet med et menneske han elsker, snakker til og inviterer inn i fellesskap med seg.

Nabeel Qureshi vokste opp som muslim, men konverterte til kristendommen (forfatter av boka «Søkte Allah, fant Jesus»). Han oppdaget en vesentlig forskjell mellom islam og kristen tro: Mens Koranen var tekst som skulle adlydes, bestod Bibelen av et budskap. Og dette budskapet er ganske enkelt, nemlig at Gud som skapte denne verden, elsket oss så høyt at han ga sin sønn for at vi alle skulle bli frelst ved ham. Den tidligere muslimen møtte en annen Gud enn den han hadde vokst opp med, og det forandret livet hans.

Tekstene til dagens gudstjenester utdyper og bygger opp under dette, der hovedbudskapet er at Gud åpner det som er lukket.

Det handler om forvandlingen fra bundethet til frihet – fra døvhet til hørsel, fra taushet til tale, fra ørken og mangel til Guds forsørgelse, og fra forgjengelighet til herlighet.

Men først og fremst handler det ikke om å gjøre, men om å ta imot.

Mannen i fortellingen hos Markus gjør egentlig svært lite. Han blir ført til Jesus. Jesus tar ham til side, berører ham og åpner ørene hans. Israelittene får manna som de ikke har produsert. Salmisten sier at Herren har dratt ham opp.

Salme 40 er nesten svaret på Markus 7:

«Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud.»

Det kristne mennesket begynner derfor ikke med: Hva skal jeg gjøre for Gud? Det begynner med: Hva har Gud gjort for meg?

Det gir en grunnleggende holdning av takknemlighet og tillit. Det er et bilde på kristen tro: Guds gave skaper et menneske som selv begynner å gi videre.

Men slike betraktninger er irrelevante for dagens politikere, akademikere og journalister. De minner meg om en hjerneforsker som ble intervjuet av NRK for noen år tilbake. Hun mente fullt og helt at kjærlighet kun var kjemiske prosesser i hjernen. Som hjerneforskeren kan også politikere, akademikere og journalister beskrive kjærligheten, men de er ikke i stand til å forklare hva mennesket er. De kan ikke forstå hvordan den troende formes av et møte med kjærlighetens Gud som har gjort alt for oss, eller en gud som i den ytterste konsekvens krever at du tar livet av datteren din på grunn av blasfemi. Kjærlighetens opphav er blitt irrelevant, og derfor også uforståelig.

Og da er vi ved enda et trist resultat av avkristningen: Vi har mistet evnen til en saklig og sannhetssøkende debatt. Når Gud forkastes og sannheten oppheves, blir debatter som en studie av en amoralsk evolusjonsprosess. Vi som tror på en absolutt sannhet og kjærlighetens guddommelige opphav, blir som sanden i maskineriet.

Vi opplever det i debatten om abort, kjønn, seksualitet, religion og etnisitet. Påstår du at det finnes guddommelig mening, blir du latterliggjort og kastet ut i det ytterste mørket, hvor du stemples som høyreekstrem. Alle som kan noe om politisk teori, vet at høyreekstremisme handler om helt andre ting, men det spiller ingen rolle. Sannheten er nemlig opphevet, det er makten som rår, og makten har tilranet seg retten til å definere begrepene og sine motstandere. Og da er det kristendommen, sannhetens utgangspunkt, som angripes.

Det kristne budskapet står derfor i sterk opposisjon til dagens standard. Kristendommen forteller en historie om at den som har tatt imot den Gud som gir, selv blir et menneske som gir. Den som har blitt sett av Gud, lærer å se andre. Den som har fått sine ører åpnet, lærer å lytte. Den som har fått en ny sang i sin munn, lærer å takke. Og den som har fått håp om en kommende skapelse, kan arbeide for det gode i den skapelsen vi allerede har fått.

Det er derfor et møte med sannhetens og kjærlighetens Gud også gjør det mulig å forstå årsakene til ondskapen. Alt Han har gjort, er nemlig godt.