Mogens Glistrup ville ha fylt hundre år, og en ny antologi hedrer ham på fint vis ved å fremstille Mugge som systemets mareritt.

Den nye antologien samler forfattere som Asger Aamund, Lars Seier Christensen, Morten Messerschmidt, Peter Kurrild-Klitgaard og Jonas Herby. Felles for bidragene er en klar sympati for Glistrups oppgjør med statens formynderi, som han helt fra begynnelsen behandlet som en moralsk skandale.

Samtidig dreier flere kapitler seg om Glistrups bramfrie utlendingspolitikk og hans nådeløse, billedsterke retorikk, der systemet og gammelpartiene ble gjort til hovedfiender i en kamp som fortsatt spøker i dansk politikk.

Skinnpavene Glistrup gjorde narr av

Nettopp den retoriske stilen forekommer meg å være en av Glistrups mest effektive manøvrer.

For hvis man vil forstå hvorfor Glistrup fremdeles gjør ondt på pene mennesker, skal man bare ha øre og blikk – Glistrups metaforer var alltid herlig anskuelige – for hvordan han snakket om dem. Disse «skrivebordspavene», «papirnusserne», «paragrafrytterne» – hele det selvgode sjiktet av mennesker som lever av å stå i veien for andre.

Effektiviteten i den språklige kritikken bestod i at Glistrup ikke bare gikk etter abstrakte strukturer. Han gikk etter den eliten av mennesker som trives i dem. Han gjorde narr av titlene, selvforståelsen og papirarbeidet deres. Han gjorde embetet til en vits.

Man kan se for seg hvordan byråkrater sitter der med fettete fingre og blar gjennom papirbunker, eller hovent ser ned på borgeren oppe fra skranken.

Utlendingspolitikken: det forbudte klarsyn

Som den ensomme i ørkenen advarte også Glistrup mot islam, mot parallelle normer og mot kulturkonflikter, og ble den gang stemplet som ekstremist. I dag er det helt vanlig i dansk politikk å snakke om verdikamp, islamsk press på ytringsfriheten, sosial kontroll, ghettodannelser og lojalitetskonflikter. Men selvfølgelig er det altfor sent.

Hadde man bare hørt på Glistrup i tide – og hadde Glistrup bare argumentert mer og bedre for sin sak. Messerschmidt kommer med fornuftige forbehold om dette i sitt bidrag til antologien.

Det befriende ved Glistrup var at han sa høyt det mange så, lenge før det ble en del av noen «stram innvandringspolitikk». Glistrup brøt så kraftig med den venstreliberale politiske korrektheten at man ble tvunget til å forholde seg til det.

«Formynderstaten», spottet Glistrup, før det ble moderne

Glistrup var særlig allergisk mot formynderiet, før vi fikk språket til å beskrive det. Før livsstilskampanjer og atferdsregulering ble et fag. Han så at staten ikke bare omfordeler penger, men også omformer mennesker. Fra borgere til klienter, fra ansvarlige individer til brukere som skal veiledes av eksperter og kampanjemateriell.

Glistrup hatet det systemet der papir erstatter dømmekraft, der regler og rundskriv veier tyngre enn virkeligheten. Der man kan være helt i orden i systemets øyne og likevel stå i veien for all sunn fornuft.

Jeg vet at det finnes mange ildsjeler som ønsker å bygge opp lokalsamfunn, men som forsures av altfor mye rapportering, byråkrati, kontroll og regulering. Det er døden for det borgerlige engasjementet.

Glistrups nødvendige innsats

Glistrup snakket om skatten som om den var organisert ran. Han beskrev staten som en form for institusjonalisert tyveri, forkledd som omsorg. Han snakket om telefonsvareren på russisk, og om skattebetalere som motstandsfolk og sabotører. I dag har staten i enda større grad inntatt rollen som moralsk forelder, som skal oppdra oss til verdensmålene og den riktige, inkluderende terminologien.

Å ta Glistrup på alvor betyr ikke å underskrive hver eneste tirade. Det betyr derimot å si: Midt i overdrivelsene lå det en viktig sannhet som må graves frem og holdes fast ved.

Den nye antologien, «Mogens Glistrup 100 år – systemkritikeren, der stadig huskes», gjør et riktig godt gravearbeid.