Det er ikke tilfeldig at Kunstforeningens jubileumsutstilling har tittelen «Brytninger». Allerede før den ble opprettet pågikk det stridigheter om foreningens drift og faglige profil. Ikke bare på grunn av kunstneriske idealer, men også den administrative styringen. I 1836 var Oslo Kunstforening den første av sitt slag i Norge. Den var medlemsbasert og stort sett styrt av kunstinteresserte borgere, som finansierte virksomhetene gjennom loddsalg og privat innsats.

I starten var altså ikke Oslo Kunstforening et velorganisert og kunstfaglig forankret kunstgalleri. Den viktigste ressursen manglet, nemlig de skapende kunstnerne, som hadde faglige innsikter og den nødvendige vurderingskompetansen. Men det er en annen historie. Datidens tidsånd og kunstsyn spilte også en viktig rolle og førte til at en av stifterne, dikteren Johan Sebastian Welhaven, markerte seg i debatten. Welhaven, som hadde et klassisk/romantisk kunstsyn, ble allikevel valgt til foreningens leder i flere perioder.

Selvportrett av Johan Sebastian Welhaven. Hentet fra Norsk Portrettarkiv – Riksantikvaren.

Da undertegnede en periode var medlem av Oslo Kunstforenings styre tok jeg initiativet til å lage en utstilling av Welhavens tegninger og trykk. Han var ingen utdannet billedkunstner, men en dyktig tegner, som selv J.C. Dahl anbefalte å få en kunstutdanning. Det var litt av en jobb å lokalisere Welhavens tegninger og trykk, men med god bistand fra et par kunsthistorikere ble det en fin og interessant mønstring. Uten tvil var Welhavens estetiske dømmekraft en viktig ressurs i den faglige etableringen av Oslo Kunstforening.

Katalog til utstilling av Welhavens tegninger i 1989.

Men mye annet har skjedd gjennom årene, det viktigste var vel at kunstnerne kommer inn i driften med sin estetiske dømmekraft og valg av utstillende kunstner. I den prosessen har det nok vært mye brytninger. Etter lengre tids stridigheter ble det opprettet kunstnerjuryer som hadde den rette kunstfaglige kompetansen til å bestemme hvilke kunstnere som fikk stille ut. Slik er også dagens situasjon i landets kunstforeninger. Fagjuryene bestemmer, skjønt i visse situasjoner kan det internt oppstå både politisk og estetisk uenighet.

En slik intern uenighet om kvalitet og kunstsyn har ved flere utstillinger vist klare tegn på manglende dømmekraft i juryene. Som folk flest har også kunstnerne sine personlige preferanser og faglige oppheng. Sterke motsetninger i juryen ender ofte opp i dårlige og uinteressante utstillinger. Formell kunstfaglig vurdering er altså ingen garanti for at utstillinger speiler tidsånd eller er estetisk interessante.

Det har slått meg ved flere utstillinger at Oslo Kunstforening har gått på kunstnerisk tomgang. Årsaken er selvsagt indre uenighet om den utstillende kunstners faglige kvaliteter og estetiske skolering. I dag vil alle være kunstnere, og hva som helst av påfunn kan havne på en utstilling. Tradisjonelle normer for kunstvurdering er da heller ikke lenger operative, med den faglige konsekvens at mange utstillingsprosjekter blir tuftet på tilfeldige impulser fra det som er tidsriktig i kunstfeltet.

Det var ikke noe stort problem på 1800-tallet, da det fantes få utstillingssteder i Oslo, og liten uenighet om hva som var god kunst. I dag er situasjonen radikalt endret. Over hele byen kryr det av gallerier og utstillingssteder for kunst. Den faglige kompetansen synes å være på topp, men ikke de utstilte objektene. I dag befinner Oslo Kunstforening seg midt i denne normative hengemyra. Det er trist med tanke på de estetiske prinsipper og idealer som stifterne i 1836 fikk implementert i Oslo Kunstforening.

Nå er ikke Oslo Kunstforening den eneste kunstinstitusjonen som har havnet i en kunstfaglig krise. Selv Nasjonalmuseet strever med sin normative kanon. Da jeg på 1990-tallet hentet frem de kunstneriske verkene til Johan Sebastian Welhaven, og stilte dem ut i Oslo Kunstforening, var det ikke bare for å vise vakre bilder med høy kunstnerisk kvalitet. Det slo meg også at Welhaven allerede i 1836 hadde klare tanker om en kunstnerisk standard av varig verdi for den nye kunstforeningens fremtid.

Utstillingen av Welhavens trykk og tegninger fikk tydeligvis liten innvirkning på Oslo Kunstforenings faglige profil. Den kunstfaglige driften ble fortsatt bestemt av en kunstnerisk jury rotfestet i en kvalitetstom samtidskunst. Etter mitt skjønn er tiden moden for å endre jurysammensetningen med andre kunstsakkyndige fagfolk enn bare kunstnere. Da jeg for flere år siden ble valgt inn i Oslo kommunes innkjøpskomite for samtidskunst, besto komiteen av ulike kunstsakkyndige fagfolk. Her var kunstnerne i mindretall.

Om Oslo Kunstforening fortsatt skal driftes i et normativt tomrom, er det bare et tidsspørsmål før foreningen må begrave en 190 år gammel kunsttradisjon. Det er trist, men samtidskunsten er også faglig trist. På den annen side er det imponerende at Oslo Kunstforening har klart å holde det gående siden 1836. Det er all grunn til å gratulere med de 190 år. Det er også grunn til å berømme stifternes kunstfaglige innsats, særlig Johan Sebastian Welhaven, som tok bryet med å vise sine verker i Oslo Kunstforening 154 år senere.

Oslo Kunstforening 190 år
Jubileumsutstillingen pågår i
Rådhusgaten 19, 0158 Oslo

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.