Så er vi der igjen: Nasjonaldagen, selveste 17. mai. Og, tradisjonen tro, dukker selvsagt debatten om hijab til bunad opp.

Jeg vet ikke hvor stort problemet egentlig er, og ser det ikke selv som den absolutt største trusselen mot vår kultur og egenart. Men det er spesielt ett argument for hijab til bunad jeg gjerne vil komme i møte, og det er «Ja, men norske damer brukte skaut! Og det er det samme.»

Nei, det er ikke det. Litt brutalt sagt så ble skaut brukt av «kjerringer», ikke av vakre unge jenter. I hvert fall ikke på 17. mai eller ved andre store sosiale begivenheter.

Norske jenter har alltid vist håret, og det har alltid blitt viet ekstra oppmerksomhet når en skulle på fest eller andre selskapeligheter, på marked, dyrsku eller andre steder der mange var samlet.

Det var viktig både for jenta og familien hennes at folk fikk se hvor flott hun var.

Jeg vil for øvrig klargjøre at jeg i denne teksten bruker ordet «kjerring» i betydning gift kvinne, og jenter i betydning ugifte unge kvinner.

I den grad unge jenter brukte skaut, var det i forbindelse med fjøsstell og annet arbeid for å hindre at håret ble unødig skitnet til. Eller det var noe en hadde på for å gå i butikken hvis en ikke rakk å stelle seg, eller været var dårlig.

Det samme gjaldt for godt voksne damer. Skaut er ett plagg som beskyttet mot smuss, vær og vind, og et plagg ment for å skjule at en ikke hadde hatt anledning til å vaske og stelle håret.

Norske jenter viser seg frem, og har alltid gjort det. Jeg tillater meg å generalisere her, men jenter ønsker, og har også historisk ønsket, å fremstå som attraktive for en mulig partner. Og i en kultur der en ønsker å knytte bånd til andre familier, ønsker hele familien, og samfunnet, at unge mennesker finner hverandre og blir sammen. Og for å finne sammen må en kunne vise seg frem, og synes.

Hijabens rolle er det motsatte av dette. Ikke dermed sagt at ikke jenter i hijab også ønsker å vise at de er vakre, men plagget er ment å skulle skjerme jenter og kvinner fra å bli sett på, med lyst, av «utenforstående».

Plagget markerer tilhørighet til egen gruppe, og dets viktigste funksjon er å skjule håret, så menn ikke føler utilbørlig attrå.

Å vise håret anses som så tiltrekkende at det er «farlig» for menn å utsettes for det, da teorien er at en del muslimske menn da ikke kan kontrollere sine egne drifter.

Få ting viser så tydelig forskjellen mellom tradisjonell, åpen, norsk kultur og enkelte innvandrergruppers lukkede samfunnsstruktur som nettopp hijaben.

Der skautet var på når en ikke kunne vise seg på sitt fineste, er hijaben på for å skjule.

Hijab og skaut er dermed vesensforskjellig i sin kulturelle funksjon, selv om plaggene ligner noe på hverandre rent praktisk.

Skal vi forresten diskutere tap av nasjonalt innhold i forbindelse med 17. mai, så hadde jeg gjerne sett at vi, våre politikere og pressen, hadde større fokus på uthulingen av Grunnloven, og fragivelse av selvråderett til overnasjonale institusjoner.

Men av en eller annen merkelig grunn skal ikke 17. mai være «politisk». Den skal være tannløs, inkluderende og koselig. Barnas dag, Norges bursdag, is og brus.

Et fint innhold, for så vidt, men et innhold med en viss bismak når en ser hvor lite respekt som vises for verdiene Eidsvolls-mennene sto for.

Uansett betydning en legger i dagen, ønsker jeg alle en riktig god 17. mai, hvor dere enn er i verden, og oppfordrer alle til å stå for deres meninger og samtidig være høflige og snille.

Ser dere en med hijab til bunad, så må dere ikke konfrontere denne personen med deres syn på dette akkurat på 17. mai.