Det er fortsatt strid om Kulturrådets faglige integritet i mediene. Rådet selv synes ikke å ha forstått hvor det faglige problemet ligger, nemlig i den kunstneriske styringen, eller mangelen på en sådan. En ting er at enkelte utvalgsmedlemmer og rådsrepresentanter håndterer sin habilitet på tvers av Kulturrådets faglige fordeling, og indirekte prioriterer seg selv og sin egen søknad.
Vi husker saken fra i fjor da Hooman Sharifis dansekompani Impure Company ble tildelt 16,5 millioner i kunstnerskaps-støtte av Kulturrådet. Siden han hadde tillitsverv i både utvalg og råd, og allikevel sendte inn en søknad om støtte, var han selvsagt inhabil og holdt seg derfor unna vervene i søknadsperioden. Normalt er det ikke noe habilitetsproblem om en utvalgsrepresentant som også er rådsmedlem, følger pålagte forpliktelser, men situasjonen endres radikalt om denne habiliteten blir influert av tette bånd til andre i utvalg og råd.
Slike bånd kan være politiske, familiebaserte, nært vennskap – ja, endog honorarbaserte. Den mest utbredte favoriseringen av en søker er vennskap, eller at man er nær kollega. Vi skal merke oss at slike tette bånd er usynlige under hele søknadsprosessen, men de er særlig operative når medlemmer av utvalg og råd foretar kunstfaglige vurderinger av en nær kollega i søknadsposisjon, selv om vedkommende har meldt seg inhabil.
Dette kan unngås på en enkel og juridisk korrekt måte ved at ingen tillitsvalgte i råd og utvalg kan søke om stipend eller kunstnerstøtte i tillitsperioden. En slik presisering av søknadskravene ville ganske raskt ha fjernet dansedirektør Hooman Sharifis søknad fra bunken av søknader. På den annen side får man ikke fjernet de tette og skjulte båndene mellom søkere og velvillige støttespillere i råd og utvalg. I slike situasjoner vil den skjulte informasjonen undergrave enhver normativ instans som faglig sett skal vurdere og avgjøre søkernes kvalifikasjoner.
Handlingsrommet for usynlige støttespillere er i dag nærmest ubegrenset. Det hjelper ikke stort om Kulturrådet opererer med strenge krav til habilitet når den kunstfaglige vurderingen mangler spesifikke kriterier. I dag er kunstfeltet et kaos av form-utrykk som er uten en normativ forankring. Behovet for en tradisjonsbundet kanon blir stadig diskutert i mediene, men ingen faginstans med autoritet, for eksempel Nasjonalmuseet, våger å bestemme hvilke kunstneriske kriterier som har normativ gyldighet. Under slike forhold hjelper det ikke om Kulturrådet har regler om habilitet, men mangler en kunst-faglig kompetanse.
For Kulturrådet kan situasjon innebære fagpolitiske konsekvenser, som at kulturdirektoratet må re-starte den kunstneriske styringen i råd og utvalg. Når det viser seg at Kulturrådet ikke forvalter sitt kunstneriske mandat etter faglige prinsipper, spesielt hva angår estetiske vurderinger, må det gjennomføres en kunst-politisk opprydning med armlengdes engasjement. Når kunsten i Kulturrådet har kommet til estetisk sans og samling igjen, kan politikken trekke seg tilbake i normal armlengdes avstand.
Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.
