Vindkraftutbyggingen på den vakre Haramsøya i Ålesund kommune står som et symbol over Stortingets vind­kraft­galskap i perioden mellom 2015 og 2019. I denne perioden eksploderte utbyggingen av vindkraft i vann­kraft­landet Norge, som aldri har hatt behov for vindkraft. Protestene ble til slutt så massive at de truet politikernes oppslutning og posisjon – og først da bestemte Erna Solberg seg for å innføre konsesjons­stopp. Det første Jonas Gahr Støre gjorde da han ble stats­minister i 2021, var å oppheve konsesjons­stoppen for sine forretnings­venner i vind­kraft­industrien.

For Haramsøya var det uansett for sent: Vind­kraft­verket ble oppført med tung politi­beskyttelse, og står nå som et monument over privat grådighet og politisk dumskap overfor en kynisk inter­nasjonal bransje som har levd av sær­rettig­heter og skatte­fordeler siden vind­kraft­rushet i California fra 1981 til 1985, uten noensinne å levere det de faktisk lover. Document har fulgt utbyggingen av vindkraft på Haramsøya tett gjennom flere år, som her fra 2019, her fra 2020, her fra 2021 og her fra 2024.

Klarer ikke generere profitt

Nå viser tallene at selv om vind­kraft­verket ifølge de finske eierne produserer på et godt nivå, og at vind­forholdene på fjell­toppen er eksepsjonelt gode, så klarer ikke kraft­selskapet å generere noe annet enn underskudd siden oppstarten i 2021. Og det til tross for alle sær­rettig­hetene gjennom «grønne sertifikater». Ifølge Proff.no lå drifts­inntektene i 2024 på rundt 2,6 millioner euro, mens under­skuddet er oppgitt til friske 3,4 millioner euro – noe som gir selskapet bunn­rating på likviditet og lønnsomhet, og med svak soliditet.

En viktig grunn til den økonomiske fadesen er den såkalte grunn­rente­skatten i Norge, som er en særskatt på ekstra­ordinær profitt fra utnyttelse av felles­eide, begrensede natur­ressurser som vannkraft, havbruk, vindkraft og petroleum. Eller for å si det sånn: Skal du profittere på vår felles natur hvert år, må du også betale noe til felles­skapet for det hvert år. Sunnmørs­posten har intervjuet Jenny-Li Holmström, juridisk direktør og ESG-leder i det finske selskapet Taaleri Energia, som eier galskapen. Gjennom e-post sier hun til avisen:

– Det er viktig å huske at desse investeringene er gjort med tanke på en levetid på 30 år, og at energi­markedet er syklisk. Vi har kapasitet til å holde oss flytende mens vi ser etter en bedre løsning, eller venter på at strøm­prisene skal ta seg opp.

Tre viktige faktorer å se nærmere på

La oss snakke litt mer om dette utsagnet: Det ene er at vind­kraft­verket på Haramsøya er et separat aksje­selskap som når som helst kan selges til andre aktører eller slås konkurs. Taaleri Energia i Finland er en fonds­forvalter, så grønnvasket at man blir grønn, og i september 2024 bokførte selskapet en fortjeneste på 8,3 millioner euro etter utbetalinger fra salg av en prosjekt­porte­følje innen fornybar energi. Taaleri Energi sikret også nylig 44 millioner euro i finansiering for videre utvikling av vind- og sol­kraft­prosjekter.

Det andre er at ingen vind­turbiner i verden har en levetid på 30 år – foruten de aller minste. Vind­turbiner er aksialt ustabile og utsatt for enorme stress­bevegelser, slitasje og vedlike­holds­behov, og jo større vind­turbinene er, desto kortere levetid har de. Kraft­verket på Haramsøya består av åtte Vestas turbiner på moderate 4,2 MW, med tårnhøyde på 82 meter og en rotor­diameter på 136 meter. Total effekt er på 34 MW, men års­produksjonen er bare 113 GWh, eller ca. 35 prosent av teoretisk kapasitet. Dette er noe høyere enn snittet på 26,4 prosent for vind­kraft­verk generelt.

Det tredje er at den juridiske direktøren i Taaleri Energia sier rett ut at vind­kraft­verk er helt avhengig av høye strøm­priser – altså det stikk motsatte av det samfunnet er tjent med. Dette er helt i tråd med tidligere olje- og energi­minister Tord Liens (FrP) uttalelse fra 2013 om at høyere strøm­priser er nødvendig for å gjøre utbygging av fornybar energi, inkludert vindkraft, lønnsomt. Han sa også at nye utenlands­kabler var et viktig virke­middel for å løfte prisbildet og sikre nødvendige investerings­beslutninger. Dette er ren sabotasje, og Fremskritts­partiet har flere ganger blitt kritisert for samrøre mellom vindkraft, First House og partiet.

Vindturbiner er så langt fra «fornybart» man kan komme

Å omtalene vindturbiner (eller solpaneler) som «fornybart», er tidenes tilsnikelse, skapt av industriens lobbyister. Vind­turbiner har ingenting med «fornybart» å gjøre: Dette er langreiste, kortlivede, kinesiske tung­industri­maskiner, fulle av olje, med enormt arealbehov og svært lav resirkulerings­grad. De er utelukkende innrettet mot subsidier og profitt, skal angivelig representere et «grønt skifte», men evner likevel ikke å supplere en eneste bolig eller bedrift med strøm, uansett hvor mange du bygger: Når det ikke blåser akkurat passe, må uansett ekte kraftverk trå til.

Naturen på Haramsøya ble altså ofret for bitte litt kraft når det tilfeldigvis blåser akkurat passe, for å tilfreds­stille klima­hysteriske politikere som ikke kan noen ting om kraft­produksjon, så private profitører i Finland skal gå dundrende underskudd. Det gjelder også alle de andre unødvendige vind­kraft­verkene som ødelegger norsk natur i grådig­hetens tjeneste.

Noen burde vært tiltalt.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!