Jeg har akkurat vært på Klingenberg kino i Oslo og sett filmen «Vi som solgte landet» av Kieran Kolle. En dokumentarfilm hvor vi møter mennesker som opplever at naturen rundt dem blir truet, tilsidesatt og rasert av private profitører som vil etablere vindturbiner, datasentre, gruver og alt annet det «grønne skiftet» og regjeringens «grønt industriløft 2.0» kan komme på. Og hverken protester, aksjoner eller lokaldemokrati ser ut til å virke.

Filmen starter med et panoramaskudd, som viser de enorme naturødeleggelsene som vindkraften faktisk skaper – i bytte for en bitteliten mengde dyr strøm når det blåser akkurat passe. Denne åpningsscenen har allerede fått mye oppmerksomhet, fordi Morgenbladet presterte å stemple den som «fake» og laget med AI. Det er noe symptomatisk over nettopp denne pressetabben, fordi folk i Oslogryta ikke har peiling på hva «grønt skifte» egentlig betyr, og man forstår ikke de enorme konsekvensene av at norsk natur i praksis er til salgs til høystbydende.

En film som viser kynismen og grådigheten

Kieran Kolle rettet et kritisk blikk mot praksisen med å avfeie motstand mot «grønne prosjekter» som bakstreversk og suspekt. Gjennom filmen får vi møte mennesker som opplever seg tilsidesatt og overkjørt i fremskrittets navn, og luftige løfter om arbeidsplasser, og som forsøker å forhindre at hjemstedene deres blir ødelagt i «bærekraftens» navn.

Konsekvensen av politikken som føres, er at lokalsamfunn splittes og folk mister tilliten til demokratiet, fordi alt ser ut til å være til salgs. Men ingen vet hvem som selger og hvem som kjøper. Det som foregår i norsk natur, er ansiktsløst, ugjennomsiktig og nådeløst, noe også Aftenposten har gravd seg dypt ned i. Sterkest inntrykk gjorde møtet med den kvinnelige bonden som sa nei takk til 150 millioner kroner cash for sin dyrkbare mark. Slike mennesker finnes det altfor få av i Norge – særlig i styre og stell.

Kunne gått dypere, men det er horribelt nok

Skal man sette fingeren på noe, kunne filmen kanskje vært litt mindre følsom, og litt mer faktuell når det gjelder tall, data og aktører. Filmen klarer ikke å sette sammen alle puslebitene i dette kompliserte maktspillet, hvor penger er drivkraften og den påståtte «klimakrisen» er verktøyet. Et klimahysteri som satte nær alle miljøorganisasjoner sjakkmatt: «Vi må omstille oss», ble omkvedet, og slik har miljøorganisasjonene blitt en plog for naturrasering og salg til internasjonal storkapital.

At dette ikke belyses tydelig, gjør at publikum blir stående uten forklaring på hvem det er som faktisk selger landet vårt, og hvordan de fikk gjennomført dette kuppet. Det er imidlertid et sakskompleks så kynisk, komplisert og utrolig at det antakelig kunne ødelagt Kieran Kolles film.

Han ville lage en film for å vise råskapen og maktmisbruket. En film for å starte diskusjoner om et tema mange fortsatt kvier seg for å snakke om, og det har han jammen klart. Løp til nærmeste kino og bli opplyst og rystet.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!