Med bomben utenfor den amerikanske ambassaden er Norge blitt frontlinje. Vi er blitt en del av krigen. Det bor mennesker i Norge som er villig til å bruke vold for å ramme USA og Israel i sin krig mot Iran. De tar krigen hit. Det reiser en rekke nye problemstillinger: Hvorfor nettopp Norge?

Justisminister Astrid Aas-Hansens ordbruk er ikke tilfeldig. Å kalle det «en uakseptabel hendelse» er et nøytralt uttrykk som kan gjelde hva som helst. Hun sier regjeringen tar den på største alvor, men så sier hun noe oppsiktsvekkende:

ingenting tyder på at situasjonen er farlig for utenforstående

Hvis man mener rent konkret der og da, er uttalelsen korrekt. Det kommer ikke til springe noen bomber utenfor ambassaden der og da. Politiet har full kontroll. Men det er noe annet justisministeren mener: Hun forsøker å berolige det norske folk. De skal ikke være urolige for at det springer bomber i Oslo utenfor ambassaden til vår viktigste allierte.

Spørsmålet er om nordmenn er «utenforstående». Aas-Hansen forsøker å si at dette ikke er vår krig. Vi blir nå trukket inn i den av vår allierte, men vi vil ikke være en del av den. Regjeringen har fordømt krigen som et brudd på folkeretten.

Når det skjer et angrep som involverer oss – og det gjør det per definisjon når det springer en bombe i et boligområde – så velger justisministeren å si at 1) ingen er ytterligere truet og 2) vi er utenforstående.

Det er et politisk statement med to mottakere: Regjeringen forsøker å dekke over sitt ansvar ved å skyve det over på de som utførte handlingen, men også på USA som startet krigen. Ordet utenforstående betyr ikke-involvert, nøytral – og det er den posisjonen Norge har inntatt.

Astri Aas-Hansen antyder at vi trekkes inn i en krig som vi ikke er og ikke vil være en del av.

Vi er utenforstående.

Men ser verden det på samme måte?

Av alle de ambassader USA er representert i, er det Norge som blir mål. Er det tilfeldig? Eller har det noe å gjøre med ti års uavlatelig propagandakrig mot Trump, fra topp til bunn?

Regjeringen hadde nok aldri drømt om at vi kunne bli del av krigen. Nå er vi det. Da er fristelsen stor til å kaste USA under bussen og si at vi er «utenforstående». Det er urettferdig hvis Norge trekkes inn. Hvis regjeringen velger den linjen – og det vil i det minste mediene og venstresiden gjøre – vil avstanden mellom Washington og Oslo bli større.

Trump kalte Starmer en pyse. Amerikanske medier følger bedre med på Norge enn vi er klar over. De får det med seg. At den israelske ambassadøren er kalt hjem og at Norge anerkjente Palestina. Støre er på linje med Pedro Sanchez i Spania: bruker folkeretten til moralsk å fordømme USA og Israel.

I krig har en slik stillingtaken konsekvenser.

Trump har åpnet en hel ny front der han bruker USAs etter­retnings­tjenester og militære mot bad guys: Senest lørdag holdt han et toppmøte i Washington for ledere fra Latin-Amerika der han varslet krig mot kartellene. Aksjonen mot Nicolas Maduro var ikke et engangstilfelle. Han sier Cuba står for tur.

Norge er ikke med. Norge liker ikke vold og lukker øynene når andre bruker det.

De som synes det var ille at Ali Khamenei ble tatt ut, ønsker ikke å se hva han sto for. De setter en klamme rundt de 30.000 som ble massakrert 8. og 9. januar. De ønsker ikke å se regimets sanne natur.

Denne blindheten har lange tradisjoner.

Den 11. oktober 1993 ble William Nygaard forsøkt drept utenfor sitt hjem i Dagaliveien i Oslo. Aschehoug forlag hadde utgitt «Sataniske vers» av Salman Rushdie. Khomeini hadde utstedet en fatwa ikke bare mot ham, men mot alle som hadde noe med boken å gjøre. En oversetter i Japan var drept, en italiensk var alvorlig såret. Likevel klarte ikke norsk politi å se noen sammenheng mellom utgivelsen og attentatet.

Det ble publisert et fantombilde som viste en mann med Midtøsten-utseende som ble sett av leieboeren i nabohuset. Hun ble så skremt av det hun så at hun flyktet ut av byen og løy i første avhør. Øynene til den fremmede hadde skremt vannet av henne. Men da hun forsto at hun satt på uvurderlig informasjon, ble fantombildet produsert. Bit for bit ble puslespillet satt sammen: Mannen hadde ankommet Oslo, ambassaden hadde organisert attentatet og sørget for at attentatmannen forlot Oslo umiddelbart. Saksforløpet var klart, men støtte på motstand lenger opp. Politisk ledelse ønsket ikke å vite. Etterforskningen ble forpurret fra høyeste hold. Det gikk så langt at da man fikk nye tips om en hovedmistenkt som hadde akkurat det våpen som ble brukt og tok ham inn for andre gang, grep visepolitisjef Roger Andresen inn og ga ordre om løslatelse, helt utenfor protokoll. Da etterforskerne kom på jobb mandag og skulle begynne avhørene, var fuglen fløyet.

Andresen hadde ikke funnet på dette på egen hånd. Men hvem som ga ordren, er aldri kommet frem.

Flere år senere satt Leif A. Lier på en pressekonferanse og var overrasket over å få spørsmål om han så noen sammenheng mellom utgivelsen av «Sataniske vers» og attentatet på Nygaard. Han påsto han var uvitende om at Nygaard var forleggeren.

Norske myndigheter ønsket ikke å vite.

Det har vært holdningen til Iran hele tiden og er symptomatisk for norske myndigheters holdning til radikal islam.

Man kan alltid snakke om det.

Samme holdning viste man overfor Det muslimske brorskaps styre i Egypt.

Men noe endret seg med 7. oktober. Da Israel svarte, og denne gang for å knekke Hamas, gikk norske myndigheter og meningseliten i motsatt retning: De ble Hamas.

Parallellen er 68’ernes kamp mot USA-imperialismen og for FNL/Vietcong.

Men denne gang er Europa fylt av millioner av muslimer som ikke ser noen problemer med at ytringsfriheten i Vesten skal innordnes islam.

Støre sviktet også da karikaturstriden kom opp.

Norske myndigheters kurs har vært knefall.

Plassen for det nye regjeringsbygget er utsmykket av en palestinsk kunstner som hyllet angrepet på Nova-festivalen.

Det er det kunstverket Støre ser ned på fra sitt kontor i høyblokka.

Nylig kom det frem at kona til borgermesteren i New York, Mamdani, hyllet 7. oktober.

Støre og hans utenriksminister er på samme side. De har beskrevet en stor dreining fra deltakelse i Enduring Freedom i Afghanistan som svar på 9/11 til å engasjere en kunstner som hyller Israels svar på 9/11.

Derfor var Kongens nei til å kondolere Israel etter 7. oktober symboltungt.

Haakon VIIs Nei til tyskerne står som en bauta i norsk historie.

Espen Barth Eide tvang kong Harald til å reise en nidstang over sin bestefar.

Det er de sporene regjeringen fortsetter langs.

Nå er krigen her, og regjeringen vil insistere på at vi er utenforstående. Det er et ekko av politikken bak Det brukne gevær. Vi liker ikke krig og tror vi kan mane krigen i jorden.

Men krigen mot Trump den holder vi fast på. Der er Norge blant de ivrigste.

Støre fører krig i Ukraina, men det er en rettferdig krig i motsetning til Trumps kriger.

Norge har viklet seg inn i en konflikt mellom islam og Vesten hvor vi er på islams side.