Nylig ble vi på Document.no presentert for en tekst om «Den vitruviske mannen». Anledningen var at Leonardo da Vincis berømte tegning av samme mann var blitt misbrukt av den statlige kringkasteren RAI i forbindelse med vinter-OL i Italia. Misbruket av den vitruviske mannen var spesielt. De ansvarlige hadde fjernet genitaliene på denne ideelle mannsfiguren, og det på en måte som minnet om hærverk.

Gjennom tidene har det ikke vært uvanlig å skjule kjønnsorganene ved skildringen av nakne manne-kropper og ditto kvinner. Allerede i Edens have var Adam og Eva utstyrt med passende bladverk. Trolig etter påbud fra Vårherre. Noe lignende kunne også vært gjort med den vitruviske mannen i RAI, men neppe med Leonardo da Vincis velsignelse. Det spesielle med «Den vitruviske mannen» i original er de geometriske og matematiske strukturene som renessanse-kunstneren utformet til en eviggyldig proporsjonslære for å skildre manne-kroppen.

I de årene jeg gikk på Kunstakademiet, var det ikke så mye undervisning i proporsjonslære, men det var flere av oss studenter som ofte diskuterte billedbygging og formutvikling i klassisk retning. Vi var ikke komfortable med bare å føle oss frem når vi tegnet og malte akt. Da foreslo jeg at vi laget et todelt kurs i anatomi, i statisk anatomi (døde kropper og kroppsdeler) på Anatomiske institutt, og dynamisk anatomi på Ballett-høyskolen med kropper i bevegelse. Poenget var mer systematisk å analysere forskjellen på døde og levende kropper i retning av iboende kvaliteter i de levende og døde.

Mitt opplegg var at vi skulle avslutte vårt siste møte med Leonardos berømte tegning «Den vitruviske mannen». Det ble en lite givende seanse. For mye filosofi og for lite anatomi. Noen var også opptatt av mannens genitalier. Jeg husker enkelte karakteristikker servert med munterhet og blink i øyet, nemlig snurrebass, skreppe-skrue og jodlepinne. Artige karakteristikker, som ikke ga så mye tegnerisk observasjon og sanselig innlevelse. Jeg prøvde å pense oss inn på renessansekunsten og Leonardos forankring i antikkens filosofi, men det var det liten interesse for. La meg avslutte med en forkortet versjon.

Ordet «vitruvisk» peker tilbake på den romerske arkitekten Vitruvius, som levde i det første århundre f.Kr. I sitt berømte verk «De Architectura» beskriver han de ideelle proporsjonene i den menneskelige kroppen og hvordan denne kunnskapen kunne brukes i utformingen av arkitektur. Her blir menneskekroppens proporsjoner betraktet som en universell kunnskap som i ulike kombinasjoner kunne implementeres til kunstnerisk skjønnhet. Ut av denne beåndede proporsjonslæreren vokser den klassiske estetikken, som fortsatt har gyldighet hos enkelte kunstnere og arkitekter.

I Leonardo da Vincis tegning av «Den vitruviske mannen» synliggjøres både proporsjonslæren og den klassiske skjønnheten. Tegningen representerer renessansens idealer om mennesket som alle tings mål. Mer konkret symboliserer sirkelen himmelen og det guddommelige, mens kvadratet representerer jorden og den materielle verden. Her faller alle ting og tanker på plass. Under Guds himmel er mennesket målestokken for all fortid og fremtid. Heldigvis er ikke Leonardos originale tegning ødelagt, bare en simpel kopi.

nbsp;