Arbeiderpartiet har malt seg inn i et politisk hjørne med klimapolitikken: Foran dem ligger en speilblank flate av grønnmaling som aldri ser ut til å tørke. Bak dem er høye vegger av negative resultater og enorme kostnader som virker ugjennomtrengelige. Og hva gjør Jonas Gahr Støre da for å finansiere Ap’s sløsepolitikk? Han ofrer den grønne glansen, labber lydig i vei over grønnmalinga og gir oljesektoren 57 nye utvinningstillatelser. Og han rødmer ikke en gang.

I 30 år har klimamenigheten hatt et utall av seminarer og konferanser hvor alle roper hallelujah. Samtidig har Norsk Petroleumsforening hatt sitt sobre, årlige olje- og energipolitiske seminar (kjent som Sandefjord-konferansen) hvor nøkkelpersoner fra olje- og gassindustrien møter politikere som lever av oljesektoren. Og her trenger ingen å rope noe som helst, for alle vet at oljebransjen har balletak på Støre. Arbeiderpartiet lever nemlig av å kjøpe stemmer i bytte for cash, og alle vet hvor pengene kommer fra: norsk sokkel.

Man blir ikke rik av å kutte oljen

Hele statsbudsjettet er et korthus støttet opp av 521 milliarder kroner i netto kontantstrøm til staten for 2026 – og dette er grunnen til at oljesektoren alltid får det de peker på. Og tirsdag fikk 19 selskaper 57 nye utvinningstillatelser: 31 i Nordsjøen, 21 i Norskehavet og 5 i Barentshavet. Samtidig foreslår regjeringen også å lyse ut 70 nye leteblokker på norsk sokkel, samtidig med at Norge altså er et av verdens mest klimahysteriske land. Tjo hei!

Reaksjonene er forhåndsskrevet: SV roper dommedag og sier det er «en trussel mot vår sikkerhet». Småpikene i MDG kaller det «et slag i ansiktet til alle som er bekymret for klimaendringer» og «farlig, uansvarlig og pinlig». Mens kommunistene i Rødt påpeker at «oljeutvinning i Arktis øker risikoen for alvorlige utslipp og svekker Norges troverdighet i klimakampen.» Som om Støre ikke har hørt det før? Og som om han bryr seg?

Naturligvis henger ikke politikken sammen

I 2017 la Arbeiderpartiet frem sitt eget klimabudsjett for hvordan Norge skulle nå politikernes selvpåførte «klimamål». I 2019 sa Jonas Gahr Støre til Dagens Næringsliv at «vi skal leve av å redde klimaet». Men vi gjør ikke det. Støre har vært proff politiker siden han bar kofferten til Gro, og han vet at det som vinner valg og opprettholder offentlig sløsing, er oljesektoren vår. Ingen over, ingen ved siden.

Uten petroleumssektoren kollapser ikke bare velferdsstaten og offentlig sektor over natten. Da kollapser også innvandringspolitikken, multikultur-eksperimentet, globalismen, bistanden, EU-støtten, Ukraina-politikken, forsvarspolitikken – og ikke mist sløsingen på klimapolitikk og «grønn omstilling». Og en ting er klimaragnarok og dommedag for milliarder av mennesker. Langt mer alvorlig er hvis noen titalls Ap-politikere mister posisjon, penger og makt. Der går grensen!

Det er sånn Ap-politikere klarer å si én ting å gjøre noe annet. Det er sånn de klarer å snakke klima til frokost og økt oljeutvinning til lunsj, og fortsatt få sove om natta. Det er sånn PR-proffene bak Støre, Vestre og Barth Eide klarer å spinne Støres fotavtrykk i den grønne malerjobben som en fordel og nødvendighet:

– Norge er Europas viktigste energileverandør, men om å få år vil produksjonen begynne å falle. Derfor trenger vi nye prosjekter som kan bremse fallet og gi mest mulig produksjon, sier energiminister Terje Aasland til NRK.

Støre er en profesjonell bløffmaker, og han er ikke dum 

Man skal aldri undervurdere yrkespolitikernes evne til falskhet, kynisme og velgerbedrag. Og heller ikke undervurdere Arbeiderpartiets politiske tilpasningsevne. Støre kjenner til statsbudsjettet. Han vet at han snakker med to tunger. Han vet at Tyskland har ødelagt sin egen energisektor og er blitt avhengig av norsk gass. Han vet at klimapolitikken feiler overalt. Og han vet at miljøaktivister overalt vil hyle som hunder. Men who cares?

Jeg tror ikke at Støre tror på klimapolitikk lenger. Det gjør ikke folket heller, derfor kan dette varsle en politisk endring for Ap. Støre har nemlig en ledestjerne som er større enn egen klimapolitikk, kloden, EU, FN, WEF og egne grønne løfter: penger. Det er penger som får Norge til å gå rundt. Penger holder Støre i statministerposisjon. Penger gjør velgerne lydige. Penger holder Ap ved makta. Penger, penger, penger, penger.

Og det blir aldri penger av grønt skifte. Men dæven så mye penger og makt det er i olje og gass.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!