Hvis det er noe å lære av den siste muslimske terrorhandlingen i Australia, må det være at tiden er inne for å forstå hva islam egentlig handler om.

Dette er ikke noe vi vil lære fra media – som både er blinde og døve, og dessuten løgnaktige – eller fra lokale «eksperter» eller politikere. Man må selv gjøre jobben med å sette seg inn i islams kjernen i islam, som ikke bør nyte godt av statusen som religion, for det er hovedsakelig en politisk ideologi.

Det er et spørsmål om liv og død, for alle prognoser viser at islams europeiske ummah om få år vil være så tallrik og mektig at det ikke vil være annet igjen enn fysisk motstand – med mindre europeerne bare resignerer og bøyer seg, hvilket dessverre er det mest sannsynlige scenariet. Vi er nemlig blitt fylt med så mange løgner de siste 50 årene at de fleste mennesker har vanskelig for å orientere seg.

De færreste har lyst til å lese en hel masse bøker med nedslående beretninger om den islamske ideologien og dens virkningshistorie, men det finnes en snarvei. Man kan for eksempel bruke et par timer på å lytte til en av verdens mest innsiktsfulle islamkjennere, Raymond Ibrahim. Det han sier, stemmer stort sett overens med det jeg selv har konkludert etter å ha lest – og skrevet – mye om islam slik den reelt eksisterer.

Når det gjelder islams oppkomst, holder Ibrahim seg til den tradisjonelle oppfatningen: Tidlig på 600-tallet mottok en arabisk kameldriver åpenbaringer fra Allah (Gud) via erkeengelen Gabriel, som fortalte at det ikke ville komme flere budskap etter dette, og at kameldriveren derfor besatt den ultimate sannheten, som alle hadde å rette seg etter.

Islam ble dermed meislet i granitt og kan aldri endre seg. Metodene og strategien kan endres, men aldri målet, nemlig at islam må herske overalt og at hvert eneste sted på jorden hvor dette ennå ikke er tilfelle, er ulovlig okkupert av vantro, for hele verden tilhører Allah og dermed hans jordiske forkjemperne.

Jeg er ikke sikker på at Ibrahims redegjørelse for islams opprinnelse holder vann, for flere troverdige forskere kritiserer den tradisjonelle historien, som de mener er oppdiktet lenge etter den påståtte profetens død. Noen betviler til og med at Muhammed er en historisk skikkelse, men at han snarere skal plasseres i samme kategori som Robin Hood og julenissen.

Men kanskje det ikke spiller noen rolle. Det som betyr noe, er hva muslimene tror har skjedd, og det er hva vi må forholde oss til.

Bortsett fra den akademiske diskusjonen om islams fremvekst, kan jeg slutte meg til Ibrahims beskrivelse av ideologiens innhold og historie. Islam er utvilsomt den farligste utfordreren verden noensinne har vært utsatt for. Man kan ikke argumentere mot dens postulater, for muslimer vil avvise ethvert utsagn fra vantro som illegitimt – noe man ikke skal ta alvorlig, for de selv kjenner de jo sannheten.

Med demokratiske midler kan man ikke begrense islams innflytelse, for ideologiens talsmenn er mestere i å bruke demokratiet mot demokratiet. Man kan ikke bruke loven til å forsvare den vestlige livsstilen, for loven ikke har noe å si om kulturen.

Det nytter ikke å henvise til ugjerninger begått i islams navn – som massemorderne i Australia bekjente seg til – for ummahens kristne, jødiske og ateistiske forsvarere vil alltid henvise til multikulturens velsignelser, og de har makt over de vestlige samfunnenes institusjoner. Ikke minst mediene vi er tvunget til å betale for.

Venstresiden i Vesten har med rette anerkjent islam som en alliert i kampen for å bringe Vesten til fall, og arbeider derfor for å fremme den muslimske innvandringen. Dessverre har denne venstresiden spredt seg til partier som presenterer seg som borgerlige – eller i det minste «blå». Disse «blå» er ikke annet enn kyniske eller idiotiske tilhengere av Danmarks undergang.