Norske medier og sponsorer er besatt av å fortelle historien om Salum Kashafali som «Norges raskeste mann». Virkeligheten er imidlertid en annen.

Den som faktisk løper raskest, er Mathias Hove Johansen, men han må kjempe en håpløs kamp mot et narrativ drevet av politisk korrekthet.

Ikke født i Norge

Mediene elsker å bruke Kashafali som et symbol på vellykket integrering. De unnlater ofte å nevne de kalde fakta som for mange er helt avgjørende for begrepet «Norges raskeste». Salum Kashafali er født i Goma i Den demokratiske republikken Kongo i 1993. Han kom til Norge som kvoteflyktning først i 2003, som 10-åring.

Selv om han har norsk statsborgerskap, er det et faktum at han genetisk og biologisk har en annen bakgrunn enn etniske nordmenn. At en mann født i Kongo med afrikansk genetikk løper fort, er ingen overraskelse for dem som følger med på internasjonal idrett. Å kalle ham «Norges raskeste mann» blir derfor en sannhet med store modifikasjoner for dem som mener at nasjonalitet også handler om opphav.

Funksjonsfriske forbigås

Konflikten handler om mer enn biologi; den handler også om rettferdighet. Mathias Hove Johansen, som er født og oppvokst i Norge, er den som faktisk har de raskeste tidene på 100 meter.

– Jeg mener at tittelen «Norges raskeste mann» tilhører meg, sier Johansen til Aftenposten.

Johansen og flere andre norske toppsprintere reagerer på at Kashafali, som konkurrerer i paraklassen (for synshemmede), stikker av med både tittelen og de lukrative sponsoravtalene. De mener det er villedende markedsføring å kalle en parautøver for landets raskeste når det finnes funksjonsfriske utøvere som løper fortere.

Men i dagens Norge er det viktigere for sponsorer og medier å hylle mangfoldet enn å forholde seg til faktiske resultater. For dem er Kashafalis historie som flyktning fra Kongo mer verdt enn Johansens prestasjoner på banen.