Til FNs myndigheter, til representantene for de ulike landene som inngår i organisasjonen og til alle verdens borgere som følger med oss, god ettermiddag: For de som ikke vet det: Jeg er ikke politiker, jeg er økonom, en liberal, libertariansk økonom, som aldri har hatt ambisjoner om å drive politikk, men som ble beæret med vervet som president for Republikken Argentina i møte med det totale sammenbruddet etter mer enn et århundre med kollektivistisk politikk, som ødela landet vårt.

Dette er min første tale foran FNs generalforsamling, og jeg vil benytte anledningen til – med ydmykhet – å advare verdens ulike nasjoner om veien de har gått i flere tiår, og om faren ved at denne organisasjonen mislykkes i å oppfylle sin opprinnelige oppgave.

Jeg er ikke her for å fortelle verden hva den skal gjøre; jeg er her for å fortelle verden, på den ene siden, hva som vil skje hvis FN fortsetter å fremme den kollektivistiske politikken som de har fremmet under agenda 2030, og på den andre siden, hvilke verdier det nye Argentina forsvarer. Jeg vil begynne med å gi ære som fortjent. De forente nasjoner ble opprettet på bakgrunn av den blodigste krigen i verdenshistorien, med det hovedmål å forhindre at noe lignende skulle skje igjen. For å oppnå dette skrev organisasjonen sine grunnleggende prinsipper i stein, i Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Der ble det nedfelt en grunnleggende enighet om en maksime: at alle mennesker er født frie og har samme verdighet og de samme rettighetene.

Under denne organisasjonens beskyttelse, og ved å ta i bruk disse ideene, har menneskeheten de siste 70 årene opplevd den lengste perioden med global fred i historien, som også sammenfalt med den største økonomiske veksten i historien. Det ble opprettet et internasjonalt forum hvor nasjonene kunne løse sine konflikter gjennom samarbeid i stedet for å ty til våpen, og man oppnådde noe utenkelig: å få de fem største maktene i verden til å sette seg permanent ved samme bord, hver med samme vetorett, til tross for at de hadde helt motstridende interesser.

Alt dette gjorde ikke at krigens svøpe forsvant, men det lyktes – foreløpig – å hindre at noen konflikter eskalerte til globale proporsjoner. Resultatet var at vi gikk fra å ha to verdenskriger på mindre enn 40 år, som til sammen krevde mer enn 120 millioner menneskeliv, til å ha 70 påfølgende år med relativ fred og global stabilitet, under en orden som gjorde det mulig for hele verden å integreres kommersielt, konkurrere og blomstre. For der handel kommer inn, kommer ikke kuler inn, sa Bastiat, for handel garanterer fred, frihet garanterer handel og likhet der loven garanterer frihet.

Det som profeten Jesaja skrev, og som kan leses i parken på andre siden av gaten, gikk i oppfyllelse: «Gud skal dømme mellom nasjonene og dømme mellom mange folk; de skal smi sine sverd om til plogjern og sine spyd til vingårdskniver. Ingen nasjon skal ta til sverd mot en annen nasjon, og de skal aldri mer kjenne til krig.»

Dette er hva som har skjedd – hovedsakelig – under FNs ledelse i de første tiårene, og derfor snakker vi fra dette perspektivet om en bemerkelsesverdig suksess i nasjonenes historie som ikke kan overses. Men på et tidspunkt, som det ofte skjer med de fleste byråkratiske strukturer som mennesker skaper, sluttet denne organisasjonen å ivareta prinsippene som var skissert i grunnleggende erklæringen, og begynte å forandre seg. En organisasjon som i hovedsak var tenkt som et skjold til å beskytte menneskeheten, ble til et uhyre med mange tentakler, som ikke bare vil bestemme hva hver nasjonalstat skal gjøre, men også hvordan alle verdens borgere skal leve. Slik gikk vi fra en organisasjon som etterstrebet fred, til en organisasjon som pålegger sine medlemmer en ideologisk agenda på en endeløs rekke av områder som preger menneskers liv i samfunnet.

FN-modellen, som hadde vært vellykket, og hvis opprinnelse vi kan spore tilbake til president Wilsons ideer om et «fredssamfunn uten seier» basert på samarbeid mellom nasjonalstatene, er blitt forlatt. Den er erstattet av en modell for overnasjonal styring av internasjonale byråkrater, som ønsker å påtvinge verdens borgere en bestemt livsstil. Det som diskuteres – denne uken, her i New York, på fremtidstoppmøtet – er intet annet enn en videreføring av den tragiske kursen denne institusjonen har slått inn på. Altså videreføring av en modell som – med FNs egen generalsekretærs ord – krever at det defineres en ny sosial kontrakt på globalt nivå, som forsterker forpliktelsene i Agenda 2030.

Jeg vil være tydelig på Argentinas holdning til agendaen: Agenda 2030, selv om den vel har gode intensjoner, er ikke annet enn et overnasjonalt regjeringsprogram med sosialistisk preg, som søker å løse modernitetens problemer med løsninger som krenker nasjonalstatenes suverenitet og krenker menneskers rett til liv, frihet og eiendom. Det er en agenda som har som mål å løse fattigdom, ulikhet og diskriminering med lovgivning som bare forverrer problemene. For verdenshistorien viser at den eneste måten å sikre velstand på er å begrense monarkens makt, sikre likhet for loven og forsvare individers rett til liv, frihet og eiendom.

Det er nettopp vedtakelsen av denne agendaen, som tjener privilegerte interesser, og frafallet av prinsippene som er skissert i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, som har forvrengt denne institusjonens rolle og ført den på villspor. Dermed har vi sett hvordan en organisasjon som ble opprettet for å forsvare menneskerettighetene, har vært en av de viktigste pådriverne for systematisk krenkelse av friheten, som for eksempel med de globale karantenene i 2020, som bør betraktes som en forbrytelse mot menneskeheten.

I dette huset, som påberoper seg å forsvare menneskerettighetene, har de uten den minste kritikk latt blodige diktaturer som Cuba og Venezuela bli medlem av Menneskerettighetsrådet. I dette huset, som påberoper seg å forsvare kvinners rettigheter, la de land som straffer kvinner for å vise hud, bli medlem av Komiteen for eliminering av diskriminering mot kvinner. I dette huset har man systematisk stemt mot staten Israel, som er det eneste landet i Midtøsten som forsvarer liberal demokrati, samtidig som man har vist seg fullstendig ute av stand til å reagere på terrorisme. På det økonomiske plan har man fremmet kollektivistiske politikker som undergraver økonomisk vekst, krenker eiendomsrettigheter og hindrer den naturlige økonomiske prosessen, og til og med hindrer de mest underutviklede landene i verden i fritt å nyte godt av sine egne ressurser for å komme seg videre. Reguleringer og forbud som nettopp er fremmet av landene som utviklet seg takket være å gjøre det samme som de i dag fordømmer. Det har også blitt fremmet et giftig forhold mellom global styring og internasjonale kredittinstitusjoner, som krever at de mest underutviklede landene forplikter seg til å bruke ressurser de ikke har på programmer de ikke trenger, og gjør dem til evige skyldnere for å fremme den globale elitens agenda.

Det har heller ikke hjulpet at World Economic Forum, hvor man fremmer latterlig politikk med malthusianske skylapper – som «nullutslippspolitikk» – som først og fremst skader fattige land. Politikk knyttet til seksuelle og reproduktive rettigheter, når fødselsraten i vestlige land er i fritt fall, varsler en dyster fremtid for alle. Organisasjonen har heller ikke oppfylt sin oppgave med å forsvare sine medlemmers territoriale suverenitet på en tilfredsstillende måte, som vi argentinere vet av førstehånds erfaring med Malvinas-øyene. Og vi har til og med kommet i en situasjon hvor Sikkerhetsrådet – som er det viktigste organet i dette huset – har mistet sin naturlige funksjon, fordi de faste medlemmene har begynt å bruke vetoretten sin til å forsvare noen særinteresser.

Slik står vi i dag, med en organisasjon som er ute av stand til å tilby løsninger på de virkelige globale konfliktene, som den avskyelige russiske invasjonen av Ukraina, som allerede har kostet mer enn 300.000 mennesker livet og etterlatt seg mer enn en million sårede. En organisasjon som, i stedet for å takle disse konfliktene, bruker tid og krefter på å pålegge fattige land hva og hvordan de skal produsere, hvem de skal knytte seg til, hva de skal spise og hva de skal tro på, slik den nåværende Fremtidspakten forsøker å diktere. Denne lange listen over feil og motsetninger har ikke vært uten konsekvenser, men har ført til tap av troverdighet for FN blant verdensborgere i den frie verden og til en forvrengning av organisasjonens funksjoner.

Derfor vil jeg komme med en advarsel: Vi står overfor slutten på en syklus. Kollektivisme og moralsk posering, som er en del av «woke»-agendaen, har kollidert med virkeligheten og kan ikke lenger tilby troverdige løsninger på verdens reelle problemer. Faktisk har de aldri hatt det. Hvis Agenda 2030 mislyktes – som dens egne promotører erkjenner – bør svaret være å spørre oss selv om det ikke var et dårlig gjennomtenkt program fra starten av, akseptere den virkeligheten og endre kurs. Man kan ikke fortsette å begå feil ved å doble innsatsen på en agenda som har mislyktes. Det er alltid det samme med ideer som kommer fra venstresiden: De utformer en modell i samsvar med hva mennesket bør være – ifølge dem, og når individer fritt handler på en annen måte, har de ingen bedre løsning enn å begrense, undertrykke og innskrenke deres frihet.

Vi i Argentina har allerede sett med egne øyne hva som venter oss ved enden av denne veien preget av misunnelse og triste lidenskaper: fattigdom, forråtnelse, anarki og en fatal mangel på frihet. Vi har fortsatt tid til å endre kurs.

Jeg vil være tydelig på noe for å unngå misforståelser: Argentina, som for tiden gjennomgår en dyptgripende endringsprosess, har besluttet å omfavne frihetens ideer; ideene om at alle borgere er født frie og like for loven, at vi har uavhendelige rettigheter gitt oss av Skaperen, blant dem retten til liv, frihet og eiendom. Disse prinsippene, som styrer den endringsprosessen vi gjennomfører i Argentina, er også de prinsippene som vil veilede vår internasjonale atferd fra nå av.

Vi tror på å forsvare alles liv, vi tror på å forsvare alles eiendom, vi tror på ytringsfrihet for alle, vi tror på religionsfrihet for alle, vi tror på fri handel for alle, og vi tror på begrensede regjeringer, alt dette.

Og siden det som skjer i ett land i disse tider. raskt får konsekvenser for andre, mener vi at alle folk skal leve frie for tyranni og undertrykkelse, enten det tar form av politisk undertrykkelse, økonomisk slaveri eller religiøs fanatisme. Denne grunnleggende ideen må ikke forbli bare ord; den må støttes av handlinger, diplomatisk, økonomisk og materielt, gjennom den felles styrken til alle land som forsvarer friheten.

Denne doktrinen om det nye Argentina er intet mindre enn selve essensen av De forente nasjoner, nemlig FNs samarbeid for å forsvare friheten. Hvis FN bestemmer seg for å gå tilbake til de prinsippene som ga organisasjonen liv og igjen tilpasse seg den rollen den ble opprettet for, kan den regne med Argentinas urokkelige støtte i kampen for frihet.

Vær også klar over at Argentina ikke vil støtte noen politikk som innebærer begrensning av individuelle friheter, handel eller krenkelse av individers naturlige rettigheter, uansett hvem som fremmer den eller hvor stor enighet det er om den. Av denne grunn ønsker vi å uttrykke – offisielt – vår uenighet med Fremtidspakten, som ble undertegnet søndag, og vi inviterer alle nasjoner i den frie verden til å slutte seg til oss, ikke bare i uenigheten med denne pakten, men også i utformingen av en ny agenda for denne edle institusjonen: frihetens agenda.

Fra og med i dag skal dere vite at Den argentinske republikk vil forlate den historiske nøytraliteten som har kjennetegnet oss, og vil gå i spissen for kampen for å forsvare friheten. For, som Thomas Paine sa: «De som ønsker å høste frihetens velsignelser, må som mennesker tåle slitet ved å forsvare den.»

Måtte Gud velsigne argentinerne og alle verdens borgere, og måtte himmelens krefter være med oss.

Lenge leve friheten, for faen! Tusen takk.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!